Forsvarerne av et tiggerforbud velger å tilsidesette viktige norske rettsprinsipper som har vært avgjørende i rettstenkningen de siste tiårene.
Lover som kulturprodukter. I vårt samfunn og i vår forståelse av jus er det en bred enighet om at lovgivningen generelt, og straffeloven spesielt, er kulturprodukter. Det vil si at de på et gitt tidspunkt gjenspeiler «både hvilke interesser og verdier som anses som så vesentlige at angrep på dem bør kriminaliseres, og hvilke farer som truer disse verdiene» (Ot.prp. nr. 90, s. 33). Konsekvensen av en slik forståelse er at lover bør endres i tråd med den øvrige samfunnsutviklingen. Da er det ikke snakk om endringer fra år til år, men dypere endringer som urbanisering, styrking og profesjonalisering av offentlig forvaltning, endrede klassesstrukturer osv. Det var hovedsakelig dette som dannet bakteppet for at løsgjengerloven og dens forbud mot tigging ble opphevet i 2006.
Skadefølgeprinsippet. Forslaget om å gjeninnføre et forbud mot tigging må av den grunn settes i sammenheng med løsgjengerloven og dens opphevelse. Skadefølgeprinsippet var
avgjørende i begrunnelsen om å oppheve løsgjengerloven, både for Straffelovkomiteen (NOU 2002:4) og Justisdepartementet (Ot.prp. nr. 113). Dette prinsippet skulle gjelde for kriminalisering av atferd
generelt og tigging spesielt. Det innebærer at «straff bare bør brukes som reaksjon på handlinger som medfører, eller kan medføre, at noen påføres skade. Prinsippet bygger på at individet i størst
mulig grad bør kunne handle fritt, og at straff bare bør kunne anvendes når tungtveiende grunner taler for det» (NOU 2002:4). Stortingspolitikere og andre instanser som foreslår tiggerforbud må
derfor redegjøre for hvorfor skadefølgeprinsippet og annen sedvane nå skal tilsidesettes. Sagt på en annen måte: Dersom man mener at tigging og tiggere bør møtes med kriminalpolitiske virkemidler
fremfor sosialpolitiske, må de også grunngi hvorfor og ikke minst hvordan.
Markant holdningsendring. I tiåret mellom 2002-2012 har det skjedd en merkant endring i folks holdninger til tigging. I Oslo ga eksempelvis over halvparten av befolkningen penger til
tiggere i 2002, mens 3 av 4 nordmenn i dag ønsker forbud. Dersom politikere vil kanalisere denne holdningsendringen, la oss kalle det for den allmenne rettsfølelsen, bør de samtidig være klar over at
det strider mot skadefølgeprinsippet, noe som nevnt var avgjørende for avkriminaliseringen av tigging i 2006. Det må bemerkes at Straffelovkommisjonen var svært tydelige på dette da de foreslo å
oppheve løsgjengerloven: «Tigging i ‘ren‘ form, det vil si at forbipasserende bes om penger, bør etter kommisjonens oppfatning være tillatt. Det ubehaget som for de forbipasserende kan være forbundet
med å måtte ta stilling til en slik forespørsel, har ikke en slik art at det er rimelig å anvende straff overfor tiggeren» (Fra NOU 2002:4). Forslagsstillere i favør for tiggeforbud må altså
redegjøre for hvordan dette ubehaget som tiggerne i dag vekker hos folk, er av en slik art at det bør straffes.
«Plagsom og aggressiv tigging». Et stadig tilbakevendende argument for tiggerforbud er at tiggingen, blant annet fra romfolket/rumenske tiggerne, er av en aggressiv art med
påfølgende negative konsekvenser. Tidligere ble løsgjengerlovens §13 anvendt for å motvirke slike tilfeller. Men dette kan som kjent gjøres i dag med hjemmel i blant annet straffelovens bestemmelser
om ordensforstyrrelse (§ 350), hensynsløs atferd (§ 390 a) og trusler (§ 227). Realiteten er altså langt fra hvordan eksempelvis Olemic Thomessen (H) nylig karakteriserte, nemlig at «det finnes ikke
så mye jus som hjelper oss» (NrK Dagsnytt 18, 11.07.2012). Andre argumenter har vært at tiggerne forsøpler, stjeler og er innvolvert i organisert kriminell virksomhet. Her gjelder det samme som for
eventuell aggressiv tigging: Det finnes allerede hjemmel for å forfølge slik uønsket atferd. Alt dette tatt i betraktning er det et grunnleggende spørsmål som trenger seg frem: Hvorfor finnes det et
så sterkt ønske om å gjeninnføre en lov mot tigging? Er det tiggingen som handling eller tiggerne som gruppe man ønsker å bli kvitt?