Etiopia er et militærdiktatur som forfølger og dreper opposisjonelle. Folk «forsvinner», fengsles uten lov og dom og tortureres i fengslene. Men norske myndigheter lukker øynene hardt igjen.

Tidligere utviklingsminister Erik Solheim la vekt på den store økonomiske framgangen Etiopia har sett de siste årene.

Ja, Erik Solheim; det er faktisk mulig for et land å oppnå økonomisk vekst på 11% i året uten å ha demokrati. Det er mulig å se et blomstrende næringsliv, innovasjon og balanse i statsbudsjettene, samtidig som man fengsler og torturerer.

Human Rights Watch og Amnesty International har dokumentert at overgrep mot opposisjonelle øker, og flere av de som norske utlendingsmyndigheter har klarert til retur, er på listene til det etiopiske etterretningsvesenet. På tross av disse rapportene om grove brudd på menneskerettighetene og forfølgelse av opposisjonelle, er det likevel usannsynlig vanskelig for den norske regjeringa å bryte ute av Vestens «blokk» og anerkjenne at etparti-staten Etiopia ikke er et foregangsland.

Landets diktator, Meles Zenawi, er nettopp en diktator. Sjøl om de vestlige landene, inklusive den norske rødgrønne regjeringa, er alliert med denne diktatoren, blir han ikke mindre diktator for dét. Hykleriet er sjølsagt fullkomment når vi samtidig vet at nabolandet, Eritrea, blir ansett som et diktatur. En hver kontakt med regimet blir sett på som totalt forkastelig. Men er Eritreas diktator en verre diktator enn diktatoren i Etiopia?

Svaret på dette spørsmålet er nei. Forskjellen mellom dem er at den ene diktatoren er en venn av Vesten og Norge, mens den andre ikke er det.

I den forbindelse vil jeg gjerne utfordre den nyslåtte utviklingsministeren, Heikki Holmås: Har du mot til å endre den norske linja vis a vis etiopiske myndigheter?

Jeg vil gjerne utfordre deg og dine rødgrønne venner på tre punkter:

For det første: Norske myndigheter har inngått en returavtale med den etiopiske regjeringa som sørger for at Etiopia får tak i flere opposisjonelle som bor i eksil her i Norge. Annuller denne returavtalen og gjennomfør en ny vurdering av sakene til de som er satt på returlista, hvor beskyttelsesbehovene til opposisjonelle blir tatt på alvor.

Og hvorfor ikke samtidig legge press på landet for å få det til å endreterrorlovene fra 2009 som de bruker til å forfølge en hver sjel som organiserer seg i noe annet enn regjeringspartiet?

For det andre: Krev at utenlandske observatører får tilgang til forvaringsinstitusjonene i landet.

For det tredje: Norsk bistand til Etiopia brukes til å oppmuntre de grove menneskerettighetsbruddene som regimet står for. Vi har trappa opp bistanden betraktelig samtidig som regimet har økt sine overgrep overfor egen befolkning. Dette sender et signal om at Norge, i beste fall ser bort i fra, og i verste fall, premierer forfølgelse. Norge bør derfor stanse all bistand til landet inntil forholdene blir bedret for folk som er i opposisjon.

Og til slutt vil jeg understreke dette: En diktator er en diktator er en diktator. Og Norge og Vesten har mange venner i blant dem. Kan hende vår nye utviklingsminister vil være såpass ærlig at han innrømmer dét?

Og neste gang han tar i mot en av disse vennene våre, vil det kan hende være med et høyt og ærlig: "WelcomeDictator!"