Siv Jensen lover en avklaring. Men med hvem, og om hva, forblir - ja, nettopp. Uavklart.
Fremskrittspartiet vil forby burka. Heldekkende klesplagg som skjuler den som bærer det så godt at man ikke aner hvem som gjemmer seg under det, synes partiet er en uting. Men da Siv Jensen skulle oppsummere ståa for Frp før sommeren, framsto hun ikke naken og ærlig. Hun var meget godt tildekket.
Etter over en time med dobbelt- og trippelkommunikasjon, stilte en reporter fra NRK et spørsmål som mest var et hjertesukk:
- Du sier veldig mange ting på en gang?
- Ja, jeg pleier å gjøre det. Det er viktig at vi politikere har to tanker i hodet på en gang.
Fra Anders Langes gravplass ble det meldt om dumpe, men tydelige lyder av roterende bevegelser.
Frp vil regjere med et dobbelt så stort Høyre. Utsiktene til å bli juniorpartner i en regjering fører dem rett inn i det dilemmaet alle slike partnere står i. Hittil har ingen klart å løse floken. Kristelig Folkeparti har fortsatt ikke kommet seg etter fire år som fyrbøter på panserkrysseren Høyre fra 2001 til 2005 - til tross for at Kjell Magne Bondevik den gang fikk være med som en slags blindpassasjer på Statsministerens kontor. Dersom noen fortsatt lurer på om det er lett å være et tydelig og attraktivt alternativ til den selvbevisste sjefen man regjerer med, kan de jo spørre Audun Lysbakken eller Liv Signe Navarsete.
Alt dette vet Siv Jensen. Janusansiktet som er tøff i trynet på den ene siden og har et mildt, forsonende smil på den andre, ser litt merkelig ut. Samtidig er det vanskelig å velge. Blir man for medgjørlig og samarbeidsvillig, blir man også uinteressant for velgerne. Hvis man likevel ikke har tenkt å være et alternativ, utgjøre en forskjell, så kan velgerne like gjerne stemme på originalen.
Samtidig kan det fort bli noe komisk og litt ynkelig over mindre partier som skal sette de store på plass.
For noen år siden passet vår familie en hund av rasen Jack Russell for noen venner som var på ferie. Hundekjennere vil vite at denne rasen bare er så vidt større enn en velfødd kloakkrotte. Men selv tror den lille bisken at den er veldig stor og uendelig skummel. Den er avlet fram til å løpe fryktløst ned i revehull der uante farer venter. Nå ville det seg slik at en av våre naboer eier en Dobermann Pinscher. Denne hunderasen er et kjært valg innen militæret, der den brukes som krigshund. Den er ikke til å spøke med. Det uunngåelige skjedde. En dag stakk den lille Jack Russellen av og gikk til frontalangrep på Dobermannen. Fullstendig uten kritisk sans forsøkte hun å legge det digre dyret i bakken. Kastet seg målrettet mot strupen med åpent gap, klar til et dødelig bitt. Bjeffet og knurret med stor innlevelse. Hun ble ikke verdiget et glefs engang. Knapt nok et blikk. Bare et kontant dask med forlabben, så lå hun klynkende på bakken. Deretter løp hun inn i huset, der hun oppspilt og frustrert brukte den neste timen på å virre rundt i ring mens hun jaget etter sin egen hale.
Lignende historier kjenner vi fra politikken. SVs tilbaketog etter at de har prøvd seg på ulike sprell mot Aps politikk har vært lite ærefulle. Venstre-leder Lars Sponheims forsøk på å bestemme hvem som skulle bli statsminister selv om han bare hadde en håndfull velgere i ryggen, falt heller ikke heldig ut. Senterpartiet så ikke spesielt lykkelige ut da Jens ikke ga dem penger nok til å innfri de skyhøye forventningene som var skapt foran årets landbruksoppgjør. Historien er full av eksempler.
Foran valget i 2009 valgte Frp ansvarlighetslinja. De skulle framstå som et styringsdyktig parti med en balansert politikk. Siv Jensen var statsministerkandidat. Ikke bare på lissom, sånn som nå, men på ordentlig. Avisene spekulerte i hvilke Frp-ere som ville få statsrådsposter. I løpet av valgkampen det året falt partiet fra nesten 30 til litt over 20 prosent. Nå ligger de på 16.
Løfter vi litt på burkaen Siv Jensen gjemmer seg under, er det dette paradokset vi får øye på. Hun må vise vilje til kompromiss for å overbevise om at samarbeidet er en realistisk mulighet. Men for mye ansvarlighet og samarbeidsvilje gjør henne uinteressant og irrelevant. Derfor må hun skille seg tydelig ut. Men slike egenmarkeringer kan få henne til å framstå som en politiker som ikke kjenner sin egen begrensning. Det er lite troverdig.
Glefser Frp for høyt, kommer Høyre-leder Erna Solberg ganske sikkert til å bruke tipsene som andre Jack Russell-eiere finner på Wikipedia når det gjelder dressering (jeg vil tro at Jens Stoltenberg også har hatt nytte av disse): «Den er uredd og utholdende. En Jack Russell er en fin selskapshund, men den trenger mye mosjon og hjernetrim for å ha det bra. Dette er en intelligent hund som raskt tar til seg lærdom, men den kan også være sta slik at eieren bør være tålmodig og oppfinnsom når hunden skal lære nye triks. Da en Jack Russell gjerne tar lederrollen bør man raskt etablere rangordningen i familien slik at problemer unngås senere. (...) Når Jack Russellen har fått mosjon og hjernetrim kan den fint innta rollen som sofagris.»
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.