Rettssakens siste dag ble en destillert versjon av alt det vi har vært gjennom de siste ti ukene.
Først prosederte Geir Lippestad i tre stive timer for at hans klient skal ansees tilregnelig og dømmes til fengselsstraff. Deretter la han ned påstand om full frifinnelse. Så fortalte fem berørte sine historier om hvordan bomben i Regjeringskvartalet og massakren på Utøya hadde revet i stykker i livene deres. Til slutt fikk gjerningsmannen ordet. Han holdt et tre kvarter langt foredrag stappfullt av tragikomiske villfarelser.
Alt var med på denne siste dagen: Jussen, psykiatrien og paradoksene. Tårene, sinnet og fortvilelsen. Og til slutt: Den stadige tvilen om Anders Behring Breiviks mentale helse.
Forsvarer Geir Lippestad gjorde en grundig jobb i sin prosedyre. Han argumenterte overbevisende for at rommet for tvil er langt større enn det aktoratet la til grunn. Å velge mellom tilregnelig og ikke tilregnelig tåler større usikkerhet enn å avgjøre skyld eller ikke skyld. Ikke bare i form av nyanser, men i form av betydelig større usikkerhet, sa Lippestad. Han viste til en dom i Borgarting lagmannsrett fra 1996 der en mann ønsket å bli dømt tilregnelig. Det forelå to sakkyndigrapporter med hver sin konklusjon. Mannen fikk det som han ville og ble dømt som tilregnelig til tross for betydelig tvil.
Gjennomgangen av fakta var svakere. Lippestad gikk raskt gjennom det som er kjernepunktet i Sørheim og Husbys psykosediagnose: Vrangforestillingen. Nettverket Knights Templar kan godt være en fantasi, sa Lippestad. «Men ikke en vrangforestilling av psykotisk kvalitet». Det kan absolutt være riktig, men forsvareren berørte dette helt sentrale temaet svært overfladisk. Han var mer overbevisende da han argumenterte for at Breiviks påståtte rett til å drepe ikke er en grandios vrangforestilling. «Han visste at det han gjorde var galt. Men han valgte å gjøre det. Det er det terrorister gjør. De tar seg denne retten. Det er noe man ikke forstår hvis man ikke setter seg inn i denne virkeligheten».
Å avslutte en prosedyre som så sterkt går inn for tilregnelighet og straff med en påstand om frifinnelse, er ikke bare paradoksalt. Det er fullstendig absurd. Så hinsides, faktisk, at Lippestad glemte å gjøre det klienten hans hadde sagt at han skulle gjøre. Først etter at Breivik hadde minnet han på hva han skulle si, kom Lippestad på at han skulle be om frifinnelse på grunn av nødretten. Eventuelt at han er tilregnelig og skal anses på mildest mulig måte.
Et par av de såkalte ekspertvitnene i denne saken har vært inne på en interessant parallell mellom nødrett og utilregnelighet. Dette er to av bestemmelsene i straffeloven som fritar for straff. Den grunnleggende logikken de to paragrafene bygger på, er egentlig den samme: Dersom krefter du ikke har kontroll over gjør at du bryter loven, selv om du vet at det er galt, det du gjør, da skal du ikke straffes. I nødretten vil dette være krefter utenfor deg selv, for eksempel at noen truer deg på livet. For den utilregnelige vil kreftene være inne i gjerningsmannen selv, Han tvinges av en psyke han ikke kan kontrollere.
Med det i mente kan vi trygt slå fast at Anders Behring Breivik svekket sin forsvarers prosedyre da han helt på slutten av dagen skulle forsøke å forklare hvorfor han påberoper seg nødrett. «Jeg kan ikke anerkjenne straffskyld. Jeg handlet med nødrett på vegne av mitt folk, min kultur, min religion, min by og mitt land. Jeg krever derfor at jeg blir frifunnet for de aktuelle handlingene».
Før han kom så langt, hadde han forlangt at TV-serien «Sex og singelliv» må sensureres fordi den ødelegger seksualmoralen i samfunnet, Han hadde brukt en annen fyr som også var glad i hjemmelagde uniformer og merkelige antrekk, Libyas nå avdøde diktator Muammar Gaddafi, som sannhetsvitne på den nært forestående muslimske overtakelsen. Han hadde brukt Alexander Rybak som et bevis på den norske kulturelle selvforakten. Han hadde lansert et forslag til fredsavtale mellom de høyreekstreme nasjonalistene og «marxistene og liberalistene». Breivik og «hans brødre» kan få et territorium, en stat i staten. Der de kan bo i fred for «det multikulturelle helvete». Breivik anslo at ca. 1-2 prosent av Norge kan settes av til dette formålet. Så kan vi andre få ha resten i fred og slippe de kulturkonservatives «vrede og forbitring og klaging over dagens tilstand».
Akkurat da var det uendelig godt å vite at denne saken er over nå. Og at Breivik er tilbake på sitt lille territorium på Ila. Ikke minst var det fint å tenke på at det ikke er hans ord som brant seg fast på rettssakens siste dag. Det var alle de sterke ordene fra de fem berørte. For eksempel disse fra AUFs generalsekretær Tonje Brenna:
- Vi som overlevde 22. juli er ikke enige om alt. Men en ting er vi enige om: Vi vil ikke se gjerningsmannen igjen. Og vi vil ikke at hatet hans skal gro.
Publisert i Dagsavisen lørdag 23. juni.