Ved å misbruke psykiatrien, ønsker aktoratet i Brevik-saken å innføre reell livstidsstraff i Norge uten å gå veien om lovgiverne.
Som kriminell vil Breivik få lovens strengeste straff som er livsvarig fengsel og 21 års forvaring. Det vil også bli fastsatt en minstetid for forvaring på ti år, som er lovens maksimum. Breivik vil ikke kunne få permisjon før etter at 2/3 av minstetiden er sonet, altså etter knapt syv år.
Forvaringen kan forlenges med inntil fem år ad gangen, men dette kan ikke gjøres for å gi ham ytterligere straff for handlingene 22. juli 2011.
Det er vanskelig å være sint i tiår etter tiår, og man kan tenke seg at samfunnets sinne over Breiviks handlinger vil avblekes med tiden og at han kanskje i praksis ikke ville sittet mye lenger enn Fredrik Fasting Torgersen, som med 16 år og to måneder har "rekorden" etter annen verdenskrig.
Mange, og ikke minst de overlevende fra Utøya, synes dette er en uforståelig mild straff for massemorderen og aktoratet - kanskje med støtte fra retten - bruker derfor psykiatrien som en
unnskyldning for å kunne holde Brevik innesperret inntil han dør av naturlige årsaker.
Forlengelse av innesperring av psykisk syke skjer også
i rettsapparatet. Men mens straffen bestemmes av klare kjennsgjerninger, støtter trangsinnleggelse seg på sakkyndiges uttalelser. Som rettssaken mot Anders Behring Breivik har vist, er de
subjektive og ulne og påvirkes av forventningene fra omverden.
Hva gjelder behandlingsregimet, fortalte konstituert avdelingsleder Yngve Ystad ved sikkerhetspsykiatrisk døgnenhet på Dikemark til NRK at de fleste av hans pasienter ønsket seg tilbake til fengselssoning. Ystad mente fengsel føltes mer forutsigbart og trygt enn å være tvangsinnlagt.
Det har blitt kjent at Brevik regnes som så farlig at han ikke vil bli behandlet i sykehus, men på en egen avdeling som skal innredes inne i Ila fengsel. Også dette peker mot at det er straffeaspektet som er styrende for ønsket om å erklære Breivik sinnsyk, ikke ønsket om å behandle ham.
I en improvisert pressekonferanse etter sine prosedyrer, gikk aktoratet hardt ut mot dem som mente at Breivik ville slippe billig ved å bli kjent utilregnelig. De la vekt på at han nå kunne holdes innesperret for alltid.
Den kriminelle straffes for en handling han har begått. Soningen forlenges sjelden, og bare på bakgrunn av at det konkret bevises at den straffede er farlig.
Den tvangsinnlagte er i utgangspunktet sperret inne på ubestemt tid. For å slippe ut må han bevise at han er frisk og bevisbyrden hviler i stor grad på ham selv.
Det er mulig straffenivået for de mest alvorlige kriminelle handlinger må heves. Ikke bare tanken på om få år å møte Brevik på gaten er støtende, de pårørende til de to jentene som ble drept i Banheia i 2000 vil også kunne møte døtrenes mordere på gaten i 2013.
Men Brevik må ikke lykkes i å få oss til å forlate vår rettsstats grunnprinsipper: En forbryter skal dømmes etter lovene som gjaldt da han begikk lovbruddet. I Breiviks tilfelle 21 års forvaring og sannsynlig løslatelse før han har sonet 20 år.
Om dette er for mildt, må vi endre lovene, men ikke i ettertid, gjennom pseudopsykiatrisk triksing.