Rommet for tvil er akkurat så lite, og tvilen akkurat så stor, at aktoratet mener Breivik ikke skal straffes.
«Det er bevis som klart trekker i retning av at Anders Behring Breivik ikke var psykotisk den 22. juli. For vårt vedkommende reiser imidlertid erklæringen og vitnemålet til Husby og Sørheim en reell tvil om han faktisk kan ha vært psykotisk. Og da følger det av dagens lovverk at Breivik ikke skal idømmes straff. Vi er altså ikke overbevist om eller sikre på om Breivik er psykotisk. Men vi er i tvil».
Slik oppsummerte Svein Holden aktoratets prosedyre. Hele veien holdt han og kollega Inga Bejer Engh fast på en nesten oppsiktsvekkende ydmyk tone. Påstanden de la ned var bygget på tvil, ikke på skråsikkerhet. På alt det som ikke kan utelukkes like mye på det som faktisk er bevist.
I en sak med så mye usikkerhet, så mye faglig uenighet og så mange følelser, er dette en klok strategi. En prosedyre med skylapper og uten rom for nyanser hadde kledd denne rettssaken usedvanlig dårlig. Men det er også forferdelig vondt. Når aktoratet inviterer retten til å ta tvilen med seg helt til siste punktum er satt og dom er avsagt, sier de også at de har gitt opp å finne svar.
Hvis vi husker tilbake til 16. april, da denne rettssaken startet, var det jo slike forventninger alle, ikke minst de direkte berørte, hadde. Nå skulle vi få svar. Sette punktum. Gå videre. Men så kom det ikke noe punktum. I stedet kom et spørsmålstegn.
Dette har aktoratet vært smertelig klar over. Da Inga Bejer Engh innledet prosedyren i går, sa hun: «I alvorlige straffesaker - særlig i en sak som dette - skulle vi ønske vi kunne gi alle de svarene de berørte ønsker seg. Men som i enhver annen straffesak tror jeg vi på et tidspunkt innser at vi kan ikke finne svar på alt. Hvordan ble denne medborgeren blant oss til den drapsmaskinen som sitter her i dag? Hvorfor skjedde dette? Noen spørsmål blir besvart. Andre ikke. Det er en vond og vanskelig erkjennelse».
Under ordene som kom fra aktoratet kunne vi ane at de gjerne skulle hatt et annet lovverk og en mer presis psykiatri til hjelp i denne saken. Både Holden og Engh gjentok flere ganger at de må forholde seg til dagens regler. Også om de er i strid med folks rettsoppfatning. Det er Stortinget, ikke to statsadvokater, som vedtar Norges lover. Engh sa etter at dagen var over at det godt kan tenkes at hun og kollega Holden kommer til å delta i en debatt om dette lovverket når vi har en rettskraftig dom i 22. juli-saken. Hun sa endog at de har en plikt til å varsle lovgiverne dersom de mener at det ikke er samsvar mellom landets lover og folkemeningen.
Dersom det er slik at de to har vært ganske sikre på at Breivik ikke er psykotisk, men at den lille tvilen som likevel er der ikke har gitt dem noen valgmuligheter - de måtte legge ned denne påstanden - skal det ikke mye til for å forstå hvilken vanvittig tøff oppgave de har hatt.
Allerede nå vet vi at det kommer endringer. Justisminister Grete Faremo har varslet full gjennomgang av rettspsykiatrien. Randi Rosenquist, som er en nestor på dette feltet, sa da hun vitnet i retten at hun angrer på at hun ikke hadde insistert på en mer presis paragraf i straffeloven når det gjelder utilregnelighet. Et så sterkt utsagn fra en person med så stor faglig tyngde bør få konsekvenser.
I går så vi igjen at fagdommerne Wenche Elizabeth Arntzen og Arne Lyng lette etter hull og kortslutninger. Som tidligere antyder spørsmålene de stiller at de slett ikke er enige at dette må ende med utilregnelighet og tvungent psykisk helsevern. Dessuten åpnet aktoratet flere ganger for at dommerne kan tolke både fakta og jussen annerledes enn de har gjort. Særlig er det to punkter i prosedyren som kan åpne for et annet resultat:
For det første er det beviskravet. Holden konkluderte med at tvilen ikke skal være veldig stor før den er så stor at den skal komme tiltalte til gode - altså kjennes utilregnelig. Han snakket om nyanser sammenlignet med beviskravet i straffespørsmålet. Andre vil mene at forskjellen er større - at en konklusjon om tilregnelighet tåler større usikkerhet enn det Holden la til grunn. Det finnes ikke noen skarp, tydelig og klart definert strek.
Da Svein Holden gikk gjennom erklæringen til Sørheim og Husby, var han svært kritisk. Han plukket den fra hverandre, men hadde likevel én avgjørende og viktig bit igjen: Breiviks vrangforestilling. Selv om alt det andre Sørheim og Husby har lagt på bordet ikke stemmer, holder det ifølge diagnosekriteriene med dette ene symptomet, sa Holden. Det er ikke feil. Men det han ikke sa, og som også står i diagnosekriteriene, er at dersom det bare er ett symptom til stede fra den gruppen vi her snakker om, skal det være «et meget klart symptom». Hvis symptomene er «mindre tydelige», må det være minst to. Retten har derfor en mulighet til å gjøre psykoseteorien langt skrøpeligere enn det som kom fram i prosedyren.
En forutsetning for det er at de fem dommerne kommer til at Breiviks vrangforestilling ikke er så opplagt som aktoratet la til grunn. Da Arne Lyng spurte om ikke Breiviks hensikt med å holde fast ved at det ikke-eksisterende Knights Templar faktisk finnes kan være å skremme snarere enn at det er tegn på en psykose, forteller det oss at han allerede er i gang med å snu og vende på dette kjernepunktet.
Dommerne kan gjøre det motsatte av aktoratet: Komme til at rommet for tvil er akkurat så stort, og tvilen akkurat så liten, at Breivik skal straffes.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.