Uansett om Breivik har Aspergers syndrom eller ikke, står man etter 22. juli foran et valg mellom mer show eller mer alvor.
Jeg skal snart få vite om jeg har Aspergers syndrom eller ikke. Barnepsykiater Per Olav Næss mener at Breivik kan ha Aspergers syndrom. Hvorfor ikke?
Om man har Aspergers syndrom, gjør man gjerne ting grundig. Konsekvens er viktig, og mer enn folk flest kan man ta ting til sin ytterste konsekvens. Uansett om han har Aspergers syndrom eller ikke, er det ikke søkt å se Breiviks terrorhandlinger som den ytterste konsekvens av tankeganger som florerer i de miljøer livet har ledet ham inn i. Først kom han i kontakt med tankeganger som han fordypet til den grad at han meldte seg ut av Frp – så gikk han til verks, i konsekvensens navn.
Har man Aspergers syndrom så mener man alvor. En ting skal Breivik ha: Han tok tankegangene han delte med andre i Frp på alvor. Og den beste måten å hedre 22. juli-ofrene på, er faktisk å gjøre det samme, det vil så å ta høyreekstremismen på alvor. Jo fler som tar den på alvor, jo mer media lar være å banalisere denne ekstremismen og går på dybden, jo mindre er sjansen for at noen skal komme på avveie i fremtiden slik Breivik gjorde.
Man snakker om at Frp i Norge eller Dansk Folkeparti i Danmark ikke er det samme som Front national i Frankrike, men spørsmålet er om ikke alle disse partienes popularitet sier noe om en overfladisk, kommersiell mediedekning i våre representative demokratier som i alt for høy grad reduserer politikken til et show der lettvinte replikker og populisme får alt for stort gjennomslag. Disse partienes popularitet og evne til å sette dagsorden hadde nok vært betydelig mindre i et samfunn med en politisk debatt på dybden mellom høyre og venstre istedenfor en «debatt» på politikkens høyreside der en fundamental kritikk fra venstre ikke kan annet enn å være party-killer.
Breiviks terrorhandlinger er et uttrykk for forakt for hvordan våre representative demokratier fungerer (rollefordelingen mellom politikere, media og folk). Det er blitt for mye show. Den franske postmodernisten Jean Baudrillard om 11. september i essayet «Terrorismens ånd»: «The collapse of the towers of the World Trade Center is unimaginable, but that is not enough to make it a real event. A surplus of violence is not enough to open up reality. For reality is a principle, and this principle is lost» (Le Monde 2001). Ifølge ham er det altså håpløst, alt reduseres til show: 11. september, Fukushima-ulykken, 22. juli... Samtidig kan det argumenteres for at 11. september, Fukushima-ulykken og 22. juli alle er konsekvenser av ikke å ha tatt ting tilstrekkelig på alvor, enten det gjelder konsekvenser av amerikanske utenrikspolitiske valg, konsekvenser av atomkraft eller konsekvenser av showpolitikk.
Breivik sier han vil bli tatt på alvor – men jeg lurer på om han ikke innerst inne rett og slett bare skriker etter noe som mangler i samfunnet, nemlig alvor.
Skjønner vi alvoret? Er det for mye å håpe på at man etter 22. juli skal kunne ha en ordentlig, seriøs politisk debatt? At mediashowet og showpolitikere er en saga blott? Eller er det faktisk mulig å ta på seg et medansvar for 22. juli, erkjenne at samfunnet har bidratt til Breiviks utvikling, ta konsekvensene av det og gjøre anstrengelsene som kreves for å få en slutt på showpolitikk? Naturligvis gjelder det alle sammen, men i våre representative demokratier hviler faktisk et ekstra ansvar på mediene og de politiske partiene.