Breiviksaken er, paradoksalt nok, veldig komplisert og veldig enkel. Saken er særdeles komplisert fordi våre fremste psykiatriaske eksperter ikke har kunne bli enige om Breivik er tilregnelig i strafferettslig forstand. Og den er veldig enkel fordi aktoratet i en rettsstat i en slik situasjon vil måtte nedlegge påstand om at den tiltalte dømmes til tvungen psykisk behandling - fordi vi ikke kan risikere å plassere et sykt menneske i fengsel.

Når Hege Ulstein tilsynelatende ønsker at en norsk rett - endog ved å overprøve aktoratets vurdering av saken - skal dømme et menneske som ikke hinsides enhver rimelig tvil er erklært strafferettslig tilregnelig, til fengselsstraff, er dette skremmende. Kun i totalitære diktaturer dømmes syke mennesker til å sitte i fengsel.

Om Breivik ikke dømmes til tvungen psykisk behandling - slik enhver "normal" lovovertreder ville ha blitt i en tilsvarende situasjon - vil det være en rettsskandale, og norske myndigheter vil risikere å bli tiltalt for brudd på menneskerettighetene.

Det som er det alvorlige etiske problemet med korleis påtalemakta hånderar denne saka, er at det leggast opp til at ein ikkje-psykotisk person skal medisinerast for sine politiske meiningar skuld. Dei er altså villig til å bruke 17 personar og 15 millioner pr. år for at Breivik skal sleppe straffeskuld og bli behandla med det formål at han skal bli"frisk" frå sin "idelogiske sjukdom". Dette etter at et erfarent team frå Dikemark har observert personen i 3 veker og ikkje funnet snev av hverken psykose eller shizofreni. Det lukter dårlig av denne rettsaka - aktorat og enkelte polititoppane tenker meir på seg sjøl enn på rettferda for ofrene.

Påtalemakta sitt problem er at den 1 ste rettspsykiatriske rapporten er så mangelfull at den truleg kan kallast ein rettskandale. Aktoratet sitt problem er bevisene, med unntak av denne svært mangelfulle rapporten, og som er ført i retten, ikkje støtter deira konklusjon.

Påtalemakta bør kanskje tenke på at sanninga er som ein kork - den flyter opp til slutt ? Kva skjer den dagen det kjem for ein dag fram at rapport-1 var et bestillingsverk frå dei som i si tid hadde mulighet til å velge ut sakkyndige dvs. aktorat og forsvar.

Det verste med situasjonen er at nokon er villig til å bruke psykiatrisk behandling som straff, det er noko vi bør sette ned foten for i 2012. Psykiatrisk behandling skal vere for å gjere folk friske, ikkje for å straffe.

Dersom det virkelig er den edle humanistiske tanke som driver aktoratet så burde dei bruke denne anledning til å satse meir på psykiatrisk hjelp til folk som sit i fengsel. Det synest i denne saka som aktoratet har gløymt heilt at fangar i norske fengsel også har rett til hjelp - vel og merke dersom dei treng det.

Kan ikkje anna enn håpe at tingretten tar dei uahengige sakkyndige og bevisførselen i retten på alvor og dømmer etter det, så får aktoratet anke og kjøre saken videre i rettsystemet etter sitt aller beste skjønn.

Jeg har problemer med å forstå din argumentasjon da du etter min mening blander sammen to helt forskjellige argumenter for at Breivik bør idømmes fengselsstraff. Dels fremhever du at det er galt å bruke psykiatrisk behandling som straff eller å ufarliggjøre en forbryter ved å erklære vedkommende som gal. Dette er etter min mening gyldige argumenter, ikke minst fordi Breivik selv krever å bli behandlet som tilregnelig. Dilemmaet i Breiviksaken er at vi - om Norge skal være en rettsstat - vil måtte erklære Breivik som gal og idømme ham tvungent psykisk helsevern (siden vi ikke kan ta sjansen på å plassere et sykt menneske i fengsel), samtidig som Breivik selv insisterer på å bli erklært tilregnelig.

Samtidig trekker du imidlertid frem hensynet til ofrene, samt at det er urimelig at samfunnet skal kaste bort masse penger på å prøve å behandle Breivik om han blir erklært som utilregnelig. Dette kan ikke være gyldige argumenter. Det er fullt ut forståelig at ofrene for forbrytelser krever harde straffer for personene som har tilført dem tap og smerte, helt uavhengig av disse personenes mentale tilstand, og i denne saken er det snakk om særdeles alvorlige forbrytelser og mange ofre og etterlatte. I et sivilisert rettssamfunn kan dette hevnbehovet imidlertid ikke bestemme straffenivået. Eller skal vi overlate det til nære pårørende av drapsofre, voldtektsofre og liknende å bestemme straffenivået for drap og voldtekt, slik at forbryterne, endog opplagt syke personer, kan henges, stekes levende eller liknende? Ønsket om å spare staten for utgifter kan heller ikke bestemme straffeutmålingen i et sivilisert rettssamfunn - da måtte vi henge selv lommetyver, slik de gjorde i Charles Dickens England.

Det burde være to moment nå i min mening som ingen kan utelate å ta i betraktning i sin diskusjon omkring hva tingretten og de sakkyndige holder på med, og dette gjelder mest for tingretten og de som ønsker å forstå seg på denne igjen.

Først, til tross for utnevnelse som 'sakkyndige' ligger det der en usikkerhet (heh) i relevansen til det de måtte kunne bidra til, slik vil en uttrykt tvil fra sakkyndige også reflektere tilbake på dem og ikke bare til den påståtte psykosen overfor Breivik sin person.

Og så, når det gjelder konseptet om Breivik sin person, så vil dette unektelig bli omhandlet på to ulike måter så å si samtidig, hvor den fysiske personen kun fyller opp rommet og hvor de begrepsmessige defineringene om 'personen' nok vil bestå med visse forutsetninger tett opp mot krav om en foreskreven normalitet og vil dermed ikke kunne være relevant til hva Breivik selv (eller andre) måtte mene om seg selv, da uansett hvor mye han eller andre måtte få omtale seg selv; og derfor vil det som Breivik selv mener ikke kunne brukes mot ham selv hvis man skal ta på alvor den rollen rettspsykiatrien nok er seg bekjent (bruk av sakkyndige), hvor "psykiatrien" og "psykologien" har helt andre rammer enn det rent personlige (subjektive) opp mot det lille fnugg av vitenskapelighet (empiri) som selv et enkelt kjæledyr vil være avhengig av for å fungere i omgivelsene (observasjon).

Derfor vil Breivik måtte nødvendigvis måtte bli forstått som en karikatur og er da slettes ikke å forstå som den 'person' formodentlig alle dessverre nok liker å forestille seg når de blir møtt med slike kliniske begrep som "personlighetsforstyrrelse", "adferdsforstyrrelse", "utviklingsforstyrrelse", "tankeforstyrrelse", "assosiasjonsforstyrrelse", og andre "forstyrrelser".

Dette som generelt kalles for en 'person' forstås naturlig nok ut fra et tredjepersonsperspektiv, da alle betegnelser og karakteristikker omkring noens 'personlighet' er fiksjoner slik det må forstås av de sakkyndige (og alle andre) og det er vel de færreste av tilskuerne som har gjort seg en slik kjensgjerning om denne type begrensninger om kunnskap får jeg tro.

Altså, noens "personlighet" er da ironisk nok ei å forstå som noen type personlighet, men vil dessverre bli beskrevet slik (kategorisk og stereotypisk), til tross for at noen kategorisering overhodet av andres liv og levned vil måtte være helt feilaktig. Det er vel dette som er kjent som 'meddelelsens problem' tenker jeg, en slags absurd oppgave om å gjøre seg selv gjeldende for de ting (andre) som dermed paradoksalt nok ikke kan forstås (seg i forhold til andre og til andre ting).

Jeg kan ikke skjønne at noen psykiatiker eller psykolog i vår del av verden ville være uenig med meg her. Det ville vært for ille av meg å tro at all verdens 'sakkyndige' ikke omsider evnet å gjøre seg denne kjensgjerning, at noen empiri om andre menneskers virkelige tankevirksomhet, dén vil måtte være en umulighet. Og kunne man engang ha fått gjort seg kjent med andre menneskers tankevirksomhet slik den oppfattes og ikke engang kan oppfattes av et enkelt menneske, så ville vel slik teknologi ha bli benyttet på en rekke felt allerede nå får jeg tro.

Hmm, lurer på om filosofen Slavoj Zizek nå kunne funnet på å poengtere noe sånt som: at oppgaven til retten her vil kunne bli ideologisk begrunnet i det med at retten vil kunne komme til å lene på rollen som samfunnsaktør, og således vil dermed forstås å være fremmed for noen rettsfølelse overhodet (noe utelukkende byråkratisk, løst fra 'samfunnsoppgaver'), hvor det eventuelle opportune tenkes bli ugjenkjennelig fra rene tilfeldigheter og med rettsapparatet så å si ute av kontroll. 'Praksis' er her da å forstå som å være en perversjon av byråkratiet. Noe svar på spørsmål som "hva er ideologi" om akkurat en slik kontekst kunne da besvares slik: "Det er hva det er, men jeg forstår det ikke".

Til Nistad.

Det som er problemet for aktoratet er at dei bevisene og vitnemåla som etter rettens kritiske eksaminering står igjen som truverdige, ikkje støtter aktoratets syn på at tiltalte er utilrekneleg.

Det kan ikkje vere slik at ein kan lage ein rapport som påstår ein person utilrekneleg, og så skal den i kraft av seg sjøl overstyre rettens vurdering av dette spørsmålet, slik aktoratet her har tenkt. Det blir feil.

Den 3 veker lange rettspsykiatriske observasjonen er i realiteten ein test på dei 2 ulike rapportane som er framlagd. Rapport-1 har slik eg forstår det, ikkje bestått den testen.

Slik jeg ser det så har ABB planlagt `å bli syk`. Kanskje forutså han ikke selv dette og ble litt mer `psycho` 22/7 enn han planla. Når dommen etterhvert skal falle så kan det kanskje snu i forhold til at man har en indre lyst til å dømme han slik han selv ikke vil. Men jeg mener det er feil. Han er tilregnelig - han kan uansett få noe behandling (som ikke går på `han er ikke istand til å ta ansvar for sine egne handlinger`) i fengsel etterhvert.

Come on; en vrangforestilling at ABB tenkte seg vanntortur? Slik aktoratet avslører sin uvitenhet så blir jeg nesten flau oppi i det hele. Eller som Sørheim sa; en person som tror at ens armer har byttet plass...kan sammenlignes med ABB... huff.