Dette var da et besynderlig innlegg.

Selv kan jeg ikke tenke meg noe større offer enn å gi avkall på ting som kontakt med min familie, min frihet og min helse. Imidlertid finnes det noen mennesker på jorden som velger disse enorme personlige forsakelser ut i fra en overbevisning om at deres offer tjener et større formål. Alle disse er selvfølgelig "helt bevisste" på at deres valg kan eller vil medføre lidelse for deres nærmeste og dem selv. Ville det vært bedre om ASSK ikke hadde tenkt så nøye igjennom saken? Valgte Martin Luther King å ustanselig utsette seg for betydelige farer fordi han trodde det bedret oddsene for å kunne nyte solen med barnebarna på hytta? Takket Nelson Mandela nei til løslatelse fordi han mente at hans barn og kone trivdes best med pappa på Robben Island? Trodde deltakerne i saltmarsjen mot Dharasana at deres forsvarsløse marsj mot britiske skalleknusene bøllesoldater ville gagne deres små barn?

"Not one of the marchers even raised an arm to fend off the blows. They went down like ten-pins. From where I stood I heard the sickening whacks of the clubs on unprotected skulls. The waiting crowd of watchers groaned and sucked in their breaths in sympathetic pain at every blow.
Those struck down fell sprawling, unconscious or writhing in pain with fractured skulls or broken shoulders. In two or three minutes the ground was quilted with bodies. Great patches of blood widened on their white clothes. The survivors without breaking ranks silently and doggedly marched on until struck down."

(–Webb Miller)

Men de gjorde det allikevel.

Alle medaljer har en bakside. Solen står opp i øst. Kua gir oss melk. Flere nyheter?

Det stemmer for så vidt, men sammenligner man Suu Kyi med Mandela - som mange gjør - finnes det likevel en vesentlig forskjell; Mandela ble arrestert og fengslet. Suu Kyi hadde mulighet til å forlate landet, men valgte å bli. Hadde Mandela hatt mulighet til å stikke av, så hadde han gjort det.

For å snu på flisa: Hva om alle hadde forsaket sine egne for å jobbe for "større" saker? Da hadde vi fått et samfunn de færreste av oss ville like; et samfunn der Staten tar seg av barneoppdragelsen mens foreldrene vier seg til viktigere ting.

Mitt poeng er: Hadde Suu Kyi kunnet oppnå det samme fra et liv i utlendighet? Hva slags menneske er det som velger bort familien sin på samme måte som hun har gjort? Ligger det andre grunner bak - som vi ikke kjenner? Er det såkalte offeret i virkeligheten en flukt?

"Hadde Mandela hatt mulighet til å stikke av, så hadde han gjort det.", skriver Synnestvedt.

Mon det. Zinzi Mandela framførte en hilsen fra sin fengslede far da han for femte eller sjette gang takket nei til å bli løslatt fra Robben Island, fordi det som alltid var knyttet betingelser til tilbudet– denne gangen krav om å ta avstand fra vold som politisk virkemiddel:

"I cherish my own freedom dearly, but I care even more for your freedom. Too many have died since I went to prison. Too many have suffered for the love of freedom. I owe it to their widows, to their orphans, to their mothers and to their fathers who have grieved and wept for them. Not only I have suffered during these long, lonely, wasted years. I am not less life-loving than you are. But I cannot sell my birthright, nor am I prepared to sell the birthright of the people to be free. I am in prison as the representative of the people and of your organisation, the African National Congress, which was banned."

(http://capetownnews.co.za/2010/02/10/25th-anniversary-of-captive-nel son-mandela-speech/)

Dette er altså en pappa som bevisst blir i fengsel når han kunne bosatt seg med familien i London, forelest på universitetet og tatt helgeturer til Brighton.

(For ordens skyld– kommentaren som Synnestvedt overhørte om at hverken sønnene Alexander eller Kim er med henne på Europaturen medførte ikke riktighet; det er vel hevet over tvil at Kim deltok på flere av arrangementene i Norge.)

"Hva om alle hadde forsaket sine egne for å jobbe for "større" saker?", skriver Synnestvedt. Én ting er at risikoen for et samfunn fylt til randen av borgere som forsaker alt i streben for et bedre fellesskap må betegnes som en søkt scenario. En annen ting er forestillingen om konsekvensen: vi ville fått et samfunn vi ikke ville like, der Staten måtte steppe inn og oppdra barna.

Dette er vel å snu saken på hodet. Å ende opp med samfunn vi ikke ville like? Gandhi, King, Mandela og ASSK påbegynte sitt arbeid nettopp fordi samfunnsforholdene var uutholdelige og uakseptable. Det var jo ikke samfunn hvor worst-case-scenarioet var at Staten måtte trå til med barneoppdragelse og kveldsåpen SFO mens foreldrene arrangerte bydelsmøter. Det var samfunn hvor Statens versjon av oppdragelse inkluderte spennet fra det å nekte samfunnets barn og unge lik mulighet til utdanning, helse og velstand, til det å skyte dem.

Jeg finner ingen informasjon om dette. Kun at sønnene mottok fredsprisen for Suu Kyi i 1991 sammen med faren, Michael Aris.

Mandela ble dømt som forræder. Han hadde deltatt i (virkelige eller påståtte) sabotasjeaksjoner og ble fengslet, stilt for retten og dømt for dette sammen med andre ANC'ere. Han nektet etter hvert - sannsynligvis da han ble en belastning for regimet - å la seg løslate på grunn av vilkårene knyttet til denne.

Suu Kyi er aldri blitt stilt for retten og dømt for noe. Hun ble (kun) hindret i å ferdes fritt omkring. Hun kunne også ha forlatt Myanmar, dersom hun hadde ønsket det.

Når det gjelder Suu Kyi hører vi utelukkende lovprisninger, aldri noe negativt. Jeg tror ikke på slike forherligelser. Hun er tross alt bare et menneske, hun som alle andre.

Hva jeg spør meg om er hva som driver en kvinne (menn har tradisjonelt ofret seg for alt annet enn hustru og barn) til helt bevisst å velge bort barna, når hun med letthet kunne ha valgt begge deler; både å drive politisk arbeid (om enn fra utlandet) og å være sammen med barna sine. Vil vi egentlig ha mennesker som tilsynelatende er oppofrende i forhold til andre men som lar sine egne gå for lut og kaldt vann? Er det slike ledere vi vil ha?

Jeg vil si nei. Og bak et mildt og tilsynelatende smilende og vennlig ytre skjuler det seg nok en meget ærgjerrig, beinhard og tøff kvinne som vet nøyaktig hva hun vil og som står på for å få det til. Er det selvoppofrelse i forhold til "saken" som driver slike mennesker - eller maktbegjær?

Synnestvedt konkluderer med at `ledere` som Suu Kyi, altså kvinner (som har barn) er ledere `vi`ikke vil ha. Hva menes her med `leder`? Min assosiasjon går ikke til Mandela eller Suu Kyi eller til mor Therasa, med leder så assosieres må mye mye mer - og annerledes. I disse 3 tilfellene så har vi å gjøre med enkeltpersoner som har gjort ekstremvalg på et makronivå som faktisk har og har stor mulighet til hurtigere `tidsbrytende` endringer. Vanlige ledere - inkludert presidenter og statsministere (i vesten) - er stort sett folk som gjør normalvalg i livet og derfor får de vanligvis ikke så stor innvirkning. Her er det samarbeid som gjelder. (Noe som er like bra, så klart) Vil man forandre et regime innenfra (nå vet man jo ikke helt framtiden i Suu Kyi`s tilfelle, men) så bli og bind bånd med de som er mot deg. Det er jo på et helt annet nivå og krever klart store ofre.

Hva er så Synnestvedts poeng med artikkelen? Er det fordi hun mener at er man mor så er det en viss grense for hvor engasjert man kan tillate seg å bli? Med hennes assisoasjon til `ledere` - er det sånn å forstå at for kvinner, når hun har fått barn, så bør hun ta det litt rolig og ikke ha så høye ambisjoner i arbeidslivet? Btw, norske, kvinnelige ledere som arbeider i Norge arbeider stort sett fra 8-4 - uansett hvor høy stilling hun har. Har du ikke et liv hjemme så er du ikke en attraktiv medarbeider, for å sette det på spissen. Så hvilke ledere kan Suu Kyi sammenlignes med mener Synnetvedt? Det er langt mellom Norge og Myanmar.

Det hun har gjort av egen vilje er sterkt. Det gjør dypt inntrykk. Den som skal svare på mor-barn forhold her er de selv.

Jeg mener altså at dette ikke er noe viktig moment, men her er uansett litt dokumentasjon.

http://www.nrk.no/nyheter/nobels_fredspris/1.8200402

htt p://ca.news.yahoo.com/suu-kyi-accepts-nobel-peace-prize-21-years-110645920.html

Likeså er det på sin plass å fastslå at Nelson Mandela ikke ble dømt for forræderi.

https://en.wikipedia.org/wiki/Treason_Trial#Defence_and_Aid_Fund

Sabotasjeaksjoner han ble dømt for tre år senere er det vel ingen som betviler at han utførte.

Nå over til poenget:

Min hensikt med å sitere Mandela i gårsdagens innlegg var at jeg mener det på en strålende måte forklarer hvorfor det er viktig for noen borgerrettsledere o.l. å være til stede i det samfunnet de prøver å endre. Poenget er ikke om de er underlagt frihetsinnskrenking ved husarrest eller isolat, eller om det har skjedd med eller uten dom. Poenget i disse tilfellene er at det handler om å gi sitt folk moralsk støtte, trøst, håp og inspirasjon ved å vise at de er der sammen med dem– de kunne ha dratt, men de gjorde det ikke.

Siden jeg ikke har noen innsikt å bidra med i teoriene om ASSK's bakenforliggende motiver, hennes psyke og personlighet , takker jeg for meg i denne meningsutvekslingen.

Ja. Faktisk. I hvert fall når man har et valg. Suu Kyi dro tilbake til Myanmar (selv fastholder hun ved det tidligere navnet Burma) for å pleie sin (syke) mor, men valgte å la være å dra tilbake for å pleie sine egne barn. Hva barna måtte mene om dette vet vi jo ikke, men jeg tenker i hvert fall mitt.

Det blir noe annerledes når man ikke har noe valg. Men i dette tilfellet tyder alt på at Suu Kyi like godt kunne ha operert fra utlandet.

I Suu Kyis tilfelle kan man heller si at hun vendte tilbake. Både hennes foreldre og hun tilbrakte mange år i utlendighet - selv ble hun for en stor del utdannet i utlandet - det var i utgangspunktet ikke derfor gitt at hun ville bosette seg i Burma.

Enn videre; Suu Kyi er leder av et politisk parti med ca 30 prosents(?) oppslutning. Det er altså flere som ikke er enige med henne enn enige. Det skrives allerede om etniske grupper som "murrer". Hun har ikke majoriteten bak seg.

Det synes for meg pussig at en person som Bondevik, som i alle andre sammenhenger snakker om "den hellige familie" ikke stiller spørsmål ved Suu Kyis valg om å forlate egne barn for å bli et ikon i Burma/Myanmar.

Jeg for min del ville aldri ha stolt på mennesker som uten videre velger å ofre sine egne for å redde andre. Da får man heller gjøre som mor Theresa; avstå fra å få egne barn.

Rekasjon; så kom det med ledere..

Ja, det er en opphengthet i `barn` som skinner igjennom i Synnestvedts innlegg. Jeg ser Synnestevdts utgangspunkt; man må velge mellom karriere og det å være mor - og det mener hun på mange plan - ikke bare når det gjelder Suu Kyi. Det er mange kvinner (særlig de som jobber hardt og har fått en karriere som IKKE har barn) som tenker seg at sånn er det bare og det ska helstl gjelde for alle kvinner. Erfarningsbasert tolkningskunnskap. Det er bare det at det er kun denne type kunnskap som Synnestvedt besitter. Derfor får hun morstnad på NM. Jeg tenkte å utfordre henne på det tidligere, men det var jo å gå rett på `privaten`, så jeg avsto. Men det er dette Synnestvedt gjør når det gjelder Suu Kyi. Da er det Kjempegreit..?

Mitt poeng;

Det jeg ragerte på var utsagnet `er det sånne ledere vi vil ha`? Dette er både usaklig og falsk assosiasjon - og det er det som bl.a. gjør at innlegget blir ekstra besynderlig.