Med en viss undring har jeg lest Arne Strands politiske analyser de siste ukene som går ut på at Arbeiderpartiets mulighet til nok en valgseier neste år er å gi bøndene og stats- og kommuneansatte det de krever.

I Dagsavisen 1. juni skriver han at: «Staten må betale seg ut av problemet. Hvis ikke vil det gå den rødgrønne regjeringen riktig ille». Han gjentar de samme synspunktene i kronikken lørdag 9. juni. Det er regjeringen og «alle» (statsministeren, Sigbjørn Johnsen og Schjøtt-Pedersen) finansministrene fra Arbeiderpartiet som har ansvaret for storstreiken og nå de sviktende meningsmålingene for Ap.

Jeg tror, i motsetning til Arne Strand, at det å gi automatisk etter for alle slike krav er den sikreste veien til et solid valgnederlag. Jeg mener tvert imot at Arbeiderpartiets eneste (lille) mulighet til valgseier denne gangen, er å framstå som det absolutt tryggeste økonomiske regjeringsalternativet som nettopp setter foten ned, og i all fall forsøker å holde igjen, i forhold til krav fra mektige pressgrupper og organisasjoner - også når det kommer fra egne rekker. Vi kan ikke i lengden gi alt til alle selv om landet for tiden flyter over av melk og honning, i motsetning til det øvrige Europa som er i trøbbel. Hvor lenge kan vi holde krisa utenfor våre egne grenser? Jeg tror dessuten, men er ikke helt sikker, at det etter hvert er seget inn såpass mye realisme blant folk flest at det er en sterk forståelse for moderate krav, slik verden nå en gang ser ut rundt oss.

Den samme forståelsen er neppe til stede i toppsjiktet i de mange og store organisasjoner som er bygd opp nettopp for å bedre medlemmenes økonomiske situasjon - uansett hva som er utgangspunktet. Fortsatt er det heldigvis en slags enighet om at konkurranseutsatt sektor skal være den lønnsledende faktor i tariffoppgjørene, men nå er det opplest og vedtatt at offentlig sektor ligge på samme nivå.

Det er det siste som i lengden blir problematisk. I dag er det veldig mange fordeler ved å være offentlig ansatt framfor å jobbe i privat sektor. Det betyr ikke at jeg mener at ikke for eksempel barnehageassistenter skal ha høyere lønn. Men vi må slutte med generelle tillegg som gir like mye til alle - også de store offentlige byråkratiene. Skal vi fortsette slik, må vi ha større resultatorientering inn i de offentlige tjenester enn det som er tilfelle i dag. Vi trenger folk med kompetanse i det offentlige, men vi trenger også at kompetansen brukes på riktig måte. Ingen land bruker mer til skole og helse, men vi får ikke mest ut av pengene. Hvorfor er det slik? Blir for mye borte i lønninger og administrasjon?

Arbeiderpartiet må ikke bli et parti kun for de offentlige ansatte og de som lever av subsidier - selv om det er her de store velgergrupper befinner seg. Men mister partiet perspektivet på privat sektors betydning, utfordrer partiet kjerneverdiene - i all fall i forhold til det vi har stått for så langt i vår historie. Jeg tror det nå gjelder å holde igjen for lønnskrav - også i forhold til topplederes lønninger.

Martin Tranmæl sa en gang at det som saklig sett er det riktige å gjøre, er også politisk riktig. Vi vant mange valg på akkurat det. Jeg er så naiv å tro at det fortsatt har gyldighet.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.