Oslos kommunale barnehager kan bli solgt til private, hvis det borgerlige flertallet i byen får det som de vil.
De borgerlige, det er Venstre, Kr.F, Carl I. Hagen og de derre. Begrunnelsen til Hagen, i Østlandssendingen mandag: «Samme begrunnelse vi har for en lang rekke ting vi ikke er engasjerte i, vi er ikke engasjerte i dagligvarevirksomhet, i salg av hvitevarer, i restaurantvirksomhet».
Dette er en slags omvendt logikk som blir vanskelig. Dagligvarevirksomheten, for eksempel. Noe som irriterer meg grenseløst i den høyst privatiserte dagligvarehandelen er gode tilbud som ikke finnes når vi kommer i butikken. Det skulle tatt seg ut om man ble behandlet på samme måte når man kom for å hente barn i barnehagen: - Elinor? Neeei, hun har vi ikke. Kanskje vi får henne inn i neste uke, sier de optimistisk. Eller restaurantvirksomhet? I fjor sommer ble 46 sushirestauranter inspisert av Mattilsynet i Oslo. Av de 46 fikk 31 varsel om tiltak, ni ble umiddelbart stengt. Så vidt Dagsavisen erfarer var ingen av sushirestaurantene kommunale. Men noen av dem var nok billigere i drift enn det kommunen hadde fått til. De er imidlertid neppe like gode til å skifte bleier som de er i barnehager, selv om det fort kunne komme til nytte hvis sushien virkelig er så dårlig.
Min gamle venn og kollega, Adresseavisens Trygve Lundemo, skriver i sin bok «Sideblikk» varmt om hvordan det er å hente barna sine i barnehagen for siste gang, gi de ansatte som har tatt godt vare på dem en klem, og kjenne tårene presse seg på. Har Carl I. Hagen ofte tilsvarende opplevelser i varehandelen? Jeg mener, jeg kjøpte en ny TV i vinter. Selgeren var omsorgsfull nok. Til å fortelle meg at den tungt annonserte TV-en jeg skulle kjøpe virkelig hadde en god pris, men at TV-en i seg selv ikke dekket mine behov like godt. Men å gi selgeren en klem, det falt meg liksom ikke helt naturlig. Om jeg tok til tårene må det ha vært for at jeg lot meg overtale til å kjøpe en annen TV, til to tusen kroner mer enn jeg burde.
Det underligste med sammenligningen til Carl I. Hagen er likevel dette med hvitevarene. Hvitevarer, det er vaskemaskiner og sånt. Jeg kan fortelle Hagen én ting, at hvis det er noe barnehagebarn ikke er flinke til, så er det å vaske. Snarere tvert imot. Hvis Carl I. Hagen virkelig vil sammenligne barn med vaskemaskiner får vi la ham kline inn et håndkle med Nugatti, lure barn til å spise det, la det gå sin gang gjennom systemet, og tvinge ham til å tørke seg med det som kommer ut i andre enden.
Publisert i Dagsavisen lørdag 9. juni.