Hillary Clintons besøk i Norge og Stortingets behandling av kampflykjøpet kommende uke, dokumenterer at Norge er blitt et lydig redskap for USA, verdens største krigsmaskin.
Norgesbesøket til Hillary Clinton, USAs utenriksminister, ble et slags politikkens svar på Justin Bieber-psykosen. Det var riktignok ingen som hylte og skrek, men det var mange som jublet, bukket og skrapte. Jonas Gahr Støre sa at han hadde hatt mange besøk. Men aldri ett som dette. Hillary uttrykte at Jonas var «en global leder». Hun smilte seg gjennom Tromsøs bygater, og sa hun gjerne ville spise på restauranten «Emmas drømmekjøkken» en gang til.
Besøket dokumenterte også en sjelden journalistisk servilitet. Jeg nekter å tro at media hadde sendt ut sine skrikende Bieber-journalister på nytt. Men vi hørte likevel aldri noen av dem stille viktige og dirrende spørsmål til supermaktens utenriksminister. For eksempel spørsmål som disse: Når skal USA stenge Guantánamo? Skal USA fortsette å sende dronefly ut på utenomrettslige henrettelsestokter? Dronespørsmålet hadde vært helt «to the point», fordi New York Times like før besøket hadde avslørt hvordan fredsprisvinner Obama selv setter opp lister over dem som skal drepes av dronenes hellfire-raketter. Alle rakettenes høyeksplosiver er for øvrig levert av en fabrikk på Hurumlandet utenfor Drammen.
Men den gode stemningen ble ikke skjemmet av slike problemstillinger. Isteden: Do you like Norway? Do you want to come back? Det var nesten ironisk at ministeren fra landet som har drept og dreper barn i Irak, Afghanistan og Libya, fikk en gave fra Norge på 500 millioner kroner til en nyopprettet stiftelse som skal hjelpe gravide kvinner gjennom fødsel. Overrekkelsen fant sted i Oslo Rådhus. Utenfor sto rundt 200 demonstranter og protesterte mot USAs utenrikspolitikk. Oppslutningen viser hvor svakt den organiserte utenrikspolitiske opposisjonen står i Norge.
Når Stortinget førstkommende torsdag skal diskutere og fatte vedtak om kjøp av de nye kampflyene, arrangerer Norges Fredslag en demonstrasjon utenfor Stortinget. Selv om kjøpet av de dødelige angrepsflyene er den største forsvarspolitiske investeringen i norsk historie, kommer det trolig ikke til å bli særlig trangt på plenen foran det norske parlamentet. Heller ingen stortingsrepresentanter vil protestere, holde tale eller delta. Vedtaket om å kjøpe flyene kommer til å skje helt enstemmig.
Joint Strike Fighter, F-35, produseres av verdens største våpenprodusent, Lockheed Martin. De produserer også droneflyenes hellfireraketter. Det norske oljefondet kan ikke investere i selskapet, fordi det lager både klasebomber og atomvåpen. Men kjøpe fly fra samme selskap er helt uproblematisk. Fortsatt er den endelige prisen uklar. Dersom drift og vedlikehold i flyenes levetid tas med, vil trolig investeringen ligge på mellom 150 og 200 milliarder kroner. Det sier seg selv at det er dyrt å utvikle dødelige presisjonsvåpen.
Gjennom å kjøpe angrepsflyet F-35 fra Lockheed Martin, binder Norge seg alliansemessig til USA i minst 30 år. Vi inngår samtidig et forsvarsmessig samarbeid med Israel, som har undertegnet en avtale om å kjøpe 20 slike fly, og som har opsjon på å kjøpe ytterligere 75 fly. Når norske bedrifter skal lage deler til F-35, lager det også deler til de flyene som Israel kan bruke til å angripe Gaza, Iran eller hva landet måtte finne på. Norge forbyr salg av våpen til Israel. Men vi kan tydeligvis være med på å lage fly til landet.
Et angrepsfly er et våpen, og Norge bestiller med dette et våpen som vil være spesiallaget for å bruke atomvåpen. USA har utplassert 180 taktiske atomvåpen i Europa. De befinner seg i NATO-baser i Belgia, Nederland, Tyrkia, Italia og Tyskland. USA og fredsprisvinner Barack Obama ønsker nå å oppgradere disse livsfarlige våpnene: Fra analogt kontrollerte til digalt kontrollerte bomber. Dermed øker treffsikkerheten. De oppgraderte atombombene skal fraktes av F- 35-flyene.
Dette er den dramatiske historien bak de flyene Norge skal kjøpe inn. Det er ikke oppsiktsvekkende at det er et flertall for denne investeringen i det norske parlamentet. Mer oppsiktsvekkende er det at ingen fra partiet SV vil gå imot kjøpet. Jeg har denne uka snakket med flere av partiets stortingsrepresentanter og partiets rådgivere. Ingen av dem synes akkurat å like det de vil stemme for i neste uke. Men siden heller ikke denne saken synes viktig nok til å bryte ut av regjeringen, er SV bundet til masten. Under forhandlingene om Langtidsplan for Forsvaret har partiet forhandlet fram et kompromiss med Ap. Det går ut på at flykjøpets omfang ikke skal vedtas endelig nå. Det skal debatteres fortløpende hvert år i Stortinget. SV trøster seg også med at det kanskje vil bli mulig å kjøpe noen færre fly. Leveringen av F-35 skal også fordeles over noen flere år. Men et slikt kompromiss innebærer også et politisk taushetsløfte. Ingen av SVs representanter vil si et eneste kritisk ord i Stortinget eller stemme mot milliardbevilgningene.
Derfor står demonstrantene der ute på plenen neste torsdag uten noen som taler deres sak under stortingsbehandlingen. I dag finnes det ikke lenger noen parlamentarisk utenrikspolitisk opposisjon i Norge. Det har skapt et demokratisk underskudd.
Publisert i Dagsavisen lørdag 9. juni.