Det er et skrikende behov for tydelige muslimske feministiske stemmer. Problemet er bare at disse tydelige stemmene finnes allerede, de blir bare ikke hørt fordi plagget de går med på hodet tar all oppmerksomheten. La oss sette kvinnen i fokus!
Hvis vi tenker oss de fem siste årene, så er det svært få ting i den norske offentligheten som har blitt mer gjennomdiskutert enn den muslimske kvinnen.
- Tvangsekteskap.
- Omskjæring.
- Undertrykking.
- Religiøs tildekking.
- Sosial kontroll.
Jeg kunne laget en hel A4-side med såre og vanskelige emner som har blitt dratt opp i offentligheten, og koblet indirekte eller direkte mot muslimske kvinner.
Så, er det ikke positivt at problematikk blir satt på dagsordenen?
Jo, absolutt. Det er utrolig viktig at man i et liberalt demokrati som Norge, med en stolt kvinnebevegelse og en stolt feministisk historie bak seg at vi tar slike temaer på alvor, og ikke lukker øynenen for urettferdigheten som en del kvinner i samfunnet DESSVERRE opplever.
All den oppmerksomheten, spalteplassen, debattene og sterke meningene som blir tildelt diskusjonen rundt den muslimske kvinnen kunne vært positiv, og kunne vært en game changer om det bare ikke hadde vært for én ting: Vi klarer ikke å se forbi det eksotiske. Det forunderlige. Det absurde.
For, hva er det egentlig du tenker på om du skal forestille deg en undertrykket muslimsk kvinne i hodet? De fleste vil nok se for seg religiøse hodeplagg, sannsynligvis en burka eller niqab - ettersom flertallet anser hijab som halvveis akseptabelt.
Fokuser på likheteter, ikke forskjeller!
For ett år siden så ble det skrevet en bok som heter Utilslørt - Muslimske
råteksterdet er en bok som ønsker å vise frem mangfoldet blant muslimske kvinner, og som ønsket å gi kvinnene selv en stemme.
Det var 19 norskmuslimer som gav sitt bidrag i denne boken. En valgte å skrive om seksualitet, en valgte å skrive om hvordan det var å være en norsk muslimsk lesbisk kvinne. Noen fortalte hvorfor de valgte å gå med hijab, og hvor omstendig og vanskelig det valget var, og hvilke verdier som var utslagsgivende. Det var også en historie om barneoppdragelse og en om sosial kontroll.
Dette er en bok der muslimske kvinner selv fikk lov til å definere seg selv, og hvilken kamp som var viktig for dem.
Av 19 kvinner, så var det kun én som offentligheten var interessert i. Aisha Shezadi. Hvorfor var offentligheten og media så opptatt av nettopp henne? Hva var det med nettopp det hun skrev som var så viktig at det iløpet av 1 år bare var henne av de 19 kvinnene som ble trukket frem og vist frem i offentligheten?
Sannheten er, at det var ikke det hun skrev som var interessant. Det var hvordan hun så ut. Det var niqaben hun bar, det eksotiske og omdiskuterte heldekkende plagget som fattet medias og offentligheten sin interesse.
Aisha var en helt ordinær muslimsk kvinne, hun var muligens en smule mer verdikonservativ enn mange av de andre, men hun var fortsatt en helt ordinær muslimsk kvinne på innsiden.
Den offentlige debatten ødelegger grobunnen for muslimsk feminisme.
Igår var jeg på en debatt som het Utilslørt - Ett år etter. Der ble Elisabeth Skarsbø Moen
(Debattredaktør i VG) konfrontert med nettopp dette. Hvorfor var det kun Aisha Shezadi som var ansett som interessant av VG?
Svaret på det var: Vi trengte en kvinne som forsvarte grunnlaget for å bruke plagget slik at vi kunne bekjempe det.
Og, videre i debatten så kommer det frem at hun også er like imot hijab, som et kvinneundertrykkende og kjønnsdiskriminerende plagg - og at hun ikke aksepterte premissene til kvinnene som hevdet at de bruker det frivillig.
Grunnlaget for dette var: Hijab er definert av mannen og gjør forskjell på kvinner og menn, og de som velger å bruke det er de som "gir" opp kampen.
I mine øyne, så er det feminister med slike holdninger og som bruker sin makt til å spre disse offentlig som ødelegger grobunnen for at muslimsk feminisme skal vokse i Norge.
Debatten igår, som kunne handlet om feminisme ble som vanlig degradert til å handle om klesplagg. Det er trist, og det gjorde meg faktisk oppriktig lei meg, for dette var en debatt og et arrangement jeg hadde sett veldig frem til og hadde store forhåpninger til.
Muslimske kvinner må bruke så enormt mye tid på å forklare hvorfor de bruker plagget, hvorfor folk ikke skal gjøre dem til offer, hvorfor folk ikke skal syntes synd på dem og stakkarsliggjøre dem.
Og ja, det er noen som blir tvunget, det er noen som bruker det pga sosialt press av omgivelsene rundt dem - men, har det uendelige fokuset på religiøs bekledning i media og offentligheten forøvrig noen gang hjulpet noen av disse jentene? Nei. Det har gjort det verre for dem.
Hva er løsningen?
Et premiss for å kunne hjelpe noen med noe, er å først kunne forstå dem. Jeg oppfordrer norske feminister, fremmedkulturelle feminister og muslimske feminister til å samarbeide.
En annen veldig veldig viktig ting er forbilder, vi trenger flere muslimske feministiske forbilder i offentligheten. Vi kan ikke bare bruke Sara Azmeh Rasmussen som er totalmotstander av hijab og som representerer et utvalg av muslimske og andre kvinner i Norge.
Vi kan ikke gi den andre motpolen (Aisha Shezadi) definisjonsretten på dypt religiøse muslimske kvinner. Hun favner ennå færre muslimske kvinner enn Sara Azmeh Rasmussen igjen.
Vi må få frem muslimske feminister både med og uten hijab, og tro meg. De finnes, og det finnes enormt mange av dem.
En veldig god representant for muslimske kvinner med hijab er for eksempel Warsan Ismail (Somalieren) - Hun bruker hijab, og hadde en mann prøvd å tvinge eller undertrykke henne så hadde det antagelig vært det siste han gjorde :p
Konklusjon
Det er flaut å si det, men når det kommer til feminisme blant muslimer og spesielt med tanke på den offentlige debatten så er Norge et uland - og om vi skal komme noen vei her i landet, så er vi nødt til å lytte til kvinnene. Lytte til deres historier, forstå deres verdigrunnlag.
Om vi skal komme noen vei i Norge, så må vi slutte å se på alt det eksotiske og det som er annerledes, men forstå at muslimske kvinner sliter med nøyaktig de samme tingene som norske kvinner, bare med små variasjoner basert på kultur og religion - men ikke så store variasjoner at problemstillingen blir en annen.
Sosial kontroll, vold i nære relasjoner, likestilling, forskjellsbehandling, kjønnsdiskriminering - Alt dette er universelle problemstillinger, og det løser man best i fellesskap. Så lenge muslimske feminister blir sett på som noe eksotisk og annerledes, så vil man aldri kunne få dette fellesskapet, denne søstersolidariteten og bukt med problemene.
--------
Jeg forstår at det er dristig av meg som mann å både kritisere feminismen og uttale meg om noe som egentlig ikke angår meg - men, jeg syntes dette er for viktig til å ikke bli pratet om å diskutert, så jeg tok sjansen. Dere får bare slakte meg om det var helt på bærtur. Takk :)
PS: Om dere liker dette, spre det.