Er det virkelig noen som tror at vi kan få et samfunn helt uten ekstremister?
Spørsmålet dommerne i 22. juli-saken må finne svar på, er om Anders Behring Breivik er en normal eller en unormal ekstremist. Det er ingen tvil om at han, i likhet med alle andre ekstremister, befinner seg i en helt annen virkelighet enn gjennomsnittet. Men at ekstremister ikke er som folk flest, visste vi fra før.
Spørsmålet er om Breivik er en ganske middels og hverdagslig representant for et høyreekstremt miljø som har apokalyptiske forestillinger om at undergangen er nær, og at bare de ytterst få, utvalgte som har sett og forstått dette, må redde den europeiske sivilisasjonen før det er for sent.
En lang rekke vitner har forklart for retten at Breivik har mange meningsfeller. Forskjellen er ugjerningene han begikk i fjor sommer. De kan forklares med at de var en gal manns verk. Men de kan også forklares med at de var en logisk konsekvens av den virkeligheten Breivik hadde blitt en del av. Ironisk nok bidrar ekspertvitnene til å forklare Breiviks handlinger og tanker, og til å sette dem inn i en sammenheng. Mens Breivik selv, som igjen fikk ordet i går for å belyse hvorfor han ble radikalisert og voldelig, tegnet et forvirrende og usammenhengende bilde av denne prosessen.
Ekstreme meninger kan føre til ekstreme handlinger. Men ikke nødvendigvis. Likevel virker det som om det er voldspotensialet som i første rekke blir brukt som det vektigste motargumentet mot Breiviks tankeunivers i debatten etter 22. juli. Det later til at enkelte mener vi må etterstrebe et samfunn uten ekstremisme fordi den er voldelig og dødelig. Men hva da med ekstremisme som ikke fører til vold?
Ulike strategier er blitt brukt for å bekjempe ekstremisme. Noen vil tie den i hjel, andre vil snakke den i stykker. Det finnes motargumenter mot begge disse metodene. Å tie noe i hjel kan skape en trykkokereffekt. Folk føler seg oversett, eller kneblet, om du vil. Men å ta til motmæle er også å kneble innenfor denne logikken. Anders Behring Breivik beskrev i retten i går hvordan han valgte å hoppe over den fredelige, demokratiske kampen og gå rett til vold fordi «det finnes ikke så mange insentiver for å kjempe demokratisk. Det blir for vanskelig». Som om terror skulle være et resultat av intellektuell latskap.
Uansett om du overser eller motsier en ekstremistisk ytring, vil du altså bekrefte det ekstremisten sier: Du latterliggjør eller sensurerer ham. Det er bare én reaksjon som tilfredsstiller en ekstremist, og det er at man er enig med ham. Alt annet er uakseptabelt.
Svært lite tyder på at vi kan vente oss et samfunn fritt for ekstremisme med det aller første. Spørsmålet er om vi noen gang har hatt det. Selv om det store grosset av befolkningen i et så trygt og fredelig land som Norge befinner seg innenfor normalen, er også vi kjent med ekstreme bevegelser av ulike slag opp gjennom historien. Det bør være nok å minne om at Hilde Haugsgjerd, som skal vitne i morgen, tilhørte AKP (ml)-bevegelsen på 70-tallet. Da ønsket hun en væpnet revolusjon og opererte under dekknavn. Nå er hun sjefredaktør for Norges største avis, Aftenposten.
Vi må regne med at ulike former for ekstremisme kommer til å fortsette å eksistere. Men det byr på langt flere, og kanskje viktigere utfordringer, enn bare å forhindre de blodige og voldelige konsekvensene den kan få. Akkurat dét er først og fremst en oppgave for politiet.
Statsministeren og andre må gjerne mobilisere «digitale nabokjerringer» som skal gå i rette med kontrajihadister og andre på nettet og ellers. Jeg tror ikke de kommer til å klare å omvende så mange av dem. Viktigere enn å se for seg at man kan fjerne ekstremismen fullstendig og oppnå en slags gjennomnormalisert utopi, er det å skape et samfunn som er så robust at ekstreme meninger, som for eksempel rasisme, kulturhat, sjåvinistisk nasjonalisme og kvinnehat, ikke preger utviklingen.
Slike tanker skaper ikke bare terroraksjoner. Slike tanker skaper et ekskluderende arbeidsliv, kvinneundertrykking, mistenkeliggjøring og generell intoleranse. Dette er tanker både de overlevende AUF-erne og mange andre kommer til å fortsette å bekjempe.
Breivik skal sperres inne. Han kommer ikke til å skade flere. Men ideene som skapte ham er fortsatt på frifot. Det er viktig å sørge for at de gjør så liten skade som mulig. Ikke først og fremst fordi de skaper vold, men fordi de skaper et polarisert samfunn.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.