Jeg vil fortelle litt av historien om Arbeiderpartiet fra 1935 og til i dag. Og det er ikke mye og skryte av her. Så bare les.
Det hele startet i 1935, når Ap første gangen kom til makten her i landet, så skjedde det en total omveltning av samfunnet. De fikk innført en rekke nye trygder, blant annet arbeidsløshetstrygd, og det var noe som trengtes den gangen, for da var det stor mangel på arbeidsplasser. Og det var bra at det ble innført. Men, det var noe som ikke var så bra, og det var den totale neglisjering av forsvaret av landet. Forsvaret ble nedbygd, verneplikt ble avskaffet så å si, og det ble ikke bevilget noe til nytt utstyr til forsvaret. Og det varte helt frem til krigen kom i 1940. De gjorde det, fordi de stolte blindt på at deres politikk var den eneste rette, og de jobbet etter en ideologi, som sa aldri mer krig, og det brukkne geværs ideologi. Så de trodde rett og slett at man ikke trengte et sterkt forsvar av landet vårt, og det var en katastrofe som mangler sidestykke i vår historie. Og dette på tross av alle advarslene om at blant annet Hitler drev og rustet opp i stor stil, men det var det ingen som tok på alvor før krigen var et faktum i 1939. Så hele Europa ble tatt på sengen den gangen. Så omkring mars 1940, så fikk utenriksminister Koht et varsel fra britene. For det viste seg at en engelsk spionasjegruppe i Tyskland hadde fått vite at Tyskland forberedte et angrep på Norge i nær fremtid. Hva gjorde så Koht med denne meldingen? Jo, han innkalte den tyske ambassadøren i Norge, og spurte om dette medførte riktighet? Selvsagt så sa ambassadøren nei, til det! Og det slo Koht seg til ro med, han gjorde ikke noe mer med saken. Men nå var tyskerne blitt advart om at deres planer i det minste var kjent for norske myndigheter, men heller ikke de gjorde noe mer med dette. Så kom overfallet på Norge den 9. April 1940. Og det kunne lett blitt en verre katastrofe enn det som ble. Hvis det ikke var for en våken offiser på Oscarsborg festning, som natten til 9. April hadde oppfattet at det var fremmede båter på vei inn Oslofjorden, og beordret at de skulle senkes, og greide å senke Blücher med alle de viktige tyske offiserer ombord, så hadde gått verre. På morgenen den 9. April, så ble det bestemt at kongehuset, regjering og stortinget skulle flykte til Elverum med tog. Og når utenriksminister Koht kom på det daværende Østbanen, for å gå ombord i det ekstratoget som var satt opp, så kom det også en journalist fra NTB, med opptaker og mikrofon, og han spurte Koht hva som sto på. Og Koht fortalte hva som skulle skje i detalj. Og et par timer senere så var dette sendt utover radioen, og trykket i alle aviser i landet. Vel var Koht sikkert trøtt og sliten etter og ha vært oppe hele natten, men dette forhindret ham ikke fra å begå et svik mot landet. For nå fikk også tyskerne greie på hva som skulle skje. Så Koht burde ha holdt kjeft. Litt senere, når både kongehuset og regjeringen var på flukt fra tyskerne, så skjedde dette: Er saken om kaptein Eiliv Austlid, som gjorde en heltemodig innsats i de første dager etter 9. april 1940. Det var under kamper mellom Dovre og Dombås, at han traff på den senere FNs generalsekretær, Trygve Lie, som den gang var forsyningsminister i regjeringen Nygaardsvold, og forsvarsminister Birger Ljungberg. De to beordret Austlid til å rykke frem mot Dovre. For som det ble sagt, at disse soldatene tilhørte eliten av norske soldater, og det var ingenting å være redde for fire forfrosne tyske soldater. Det måtte gå som det gikk: Austlid og mange med ham, ble drept. Og etter krigen, så fikk Austlid et stempel på seg som: ”En dunstristig offiser med dårlig dømmekraft”. Og som det står i boka, om denne saken, at det var på grunn av en sentral statsråd (kanskje Lie?) som hadde behov for å dekke over egne lite ærefulle handlinger. Og det tok 70 år før denne mannen fikk den heder han fortjener, og hans navn og rykte er plettfritt igjen. Han fikk en av de høyeste utmerkelser som kan gis til en norsk offiser, post mortem. Det var etter lang og beinhard kamp med byråkratene i forsvarsdepartementet at det endelig lykkes og komme frem med sannheten om denne mannen. Mens Trygve Lie og andre ble aldri ble stilt til rette for det som skjedde den gangen.. Det var jo faktisk mord som ble utført den gangen. Så var regjeringen vel plassert i England så lenge krigen varte. Mens her hjemme, så drev særlig kommunistene og kjempet mot tyskerne med heltemodig innsats, som aldri har blitt nevnt. På slutten av 1941, så hadde det enda ikke skjedd noen ting i forhold til dette med å opprette en nasjonal motstandskamp i Norge. Dette fordi regjeringen mente at dette var noe først en skulle gjøre ”når tiden var inne” som det ble sagt. Det måtte faktisk til et voldsomt press fra høyre militære sjefer i England, for å få regjeringen til å gå med på at det måtte gjøres noe for å sabotere mest mulig mot tyskerne. Så for å si det svært enkelt, så ble Milorg skapt. Og etter krigen, så ble Milorg, og da særlig den etter hvert berømte ”Oslogjengen” berømt for sine dristige handlinger under krigen. Men, som sagt, kommunistene har aldri fått den anerkjennelsen de har krav på. Omtrent samtidig i 1943, så fant det sted en helt annen hendelse, som jeg har fått tilsendt fra en dame som er datter av en av de som ble rammet: var at 1100 offiserer, som hadde deltatt i den første tiden etter at Norge ble overfalt, ble i 1943 hentet av tyskerne og sendt til Tyskland. For som tyskerne sa, for å være sikre på at disse offiserene ikke skulle falle dem i ryggen hvis forholdene ble slik. Og når disse offiserene kom hjem til Norge i 1945, så ble de Internet. Grunnen? Jo, de ble kalt for landsforrædere! For de kom jo fra Tyskland! Mange har stilt spørsmål om hvordan denne skjendighet kunne skje? Hvorfor ble de behandlet slik? Jeg kunne ramse opp mange flere saker som setter Ap i et dårlig lys når det gjelder deres opptreden under krigen. Men det får være nok med dette. En helt annen sak, var at når freden kom, og historikerne skulle skrive om det som skjedde under krigen, så må det ha gått ut en stille parole om og bare skrive det som var fordelaktig for Ap sin del. For alt annet ble tiet i hjel. Og hvorfor slutter alle offisiell historie om krigen med kampene om Narvik? Når det vitterlig på gikk harde kamper også i resten av Nord-Norge? For det har det aldri kommet noen ting om. Og selve rettsoppgjøret, ble en farse. For det viste seg at selve oppgjøret skulle foregå etter lover som var blitt utformet til dels av Hjemmefronten, og delvis av regjeringen i London. Og det viste seg at denne loven § 86 i straffeloven, skulle ha tilbake virkende kraft. Det vil si at den skulle gjelde alt som hadde skjedd fra 8. April 1940 og til freden kom. Og det var i strid med Grunnloven. Og det som det spesielt satte fokus på, var alle de som hadde vært medlem av NS under krigen. Det spilte ingen rolle om man hadde vært passiv eller aktiv. Det holdt lenge med at man hadde vært medlem. Og alt sammen var rett og slett for å få vekk fokuset fra der Ap hadde gjort galt både før og under krigen. Og det greide de.
Så etter krigen, så satte Ap i gang en stor offensiv for å knuse kommunistene en gang for alle. Og begrunnelsen for dette, var at det het seg at kommunistene ble sett på som landsfoorrædre og de måtte dermed knuses en gang for alle. Men sannheten var at Ap så på kommunistene som en trussel mot sin egen makt, og det måtte for en hver pris unngås Det hele startet med den berømte talen statsminister Gerhardsen holdt på Kråkerøy ved Fredrikstad i 29. Februar 1948, hvor han gikk beinhardt ut mot kommunistene. . Jeg har selv en onkel som døde i 1996, som et nervevrak etter årelang trakassering med telefonavlytting og mye mer, for han var kommunist hele sitt liv. Og Ap fikk god hjelp av det mektige LO i denne skitne kampen, ved at det var et nett av angiveri på arbeidsplassene om hvem som var eller kunne være kommunister, disse ble etter hvert svartelistes av det mektige LO. Dette tok ikke slutt før etter at Arne Treholt var arrestert i 1984, og Ap var avslørt for å drive med ulovlige midler når det gjaldt blant annet telefonavlytting med mer, gjennom mange år.
Så var det dette med at det endelig gikk opp for ledelsen i Ap, at det var et annet parti som kunne true deres makt som Norges største og mektigste parti. Og det var Frp. Helt tilbake til 1987, da Frp gjorde det bra, så ble ledelsen av Ap advart mot Frp, men de forble tause i mange år. Inntil de for noen år siden så til sin skrekk at Frp kunne virkelig bli en alvorlig trussel mot deres makt. Og det var da at den daværende partisekretær Kolberg kom på denne dumme ideen om å knekke den ”såkalte” Frp koden som han kalte det. Så fikk ledelsen i Ap den ”glupe” ideen at de skulle ta etter Frp i deres politikk, for og ”bevise” hvor ille det vil gå hvis Frp kommer i en slik posisjon at de kan sitte i en regjering. Derfor så ble asyl og innvandringspolitikken lagt om, til den strenge og tøffe som den er i dag. Men det er noe Ap har glemt, og det er alle de som før sympatiserte og var medlemmer av Ap har i dag rømt fra Ap til andre partier. Så i stedet for å hente tilbake alle de som kanskje har stemt på Frp i stedet for Ap, så har Ap mistet totalt sett mange gamle kjernevelgere. Og dette hat de tapt t på.
Så er det den siste saken som viser hvor arrogante Ap er. Og det er det som skjedde den 22/7. For den saken, enda så grusom den er, viser at Ap sin politikk igjennom mange år har slått feil. Og alle kjenner til alle de feil og mangler som har dukket opp etterpå. Blant annet alle de skandalene innen politiet som etter hvert har kommet frem, må jo fortone seg som et mareritt for Ap. For det er helt bevist at den politikken de for tiden fører, har totalt slått feil. Men atter en gang, så prøver Ap etter beste evne og skjule det som skjedde av feil den dagen på alle mulige måter. Det har vi sett nok beviser på. Og vi har også sett at Ap har ikke lært noen ting av sin egen historie, de tror fremdeles at de så mektige at ingenting i hele verden kan rokke ved deres makt. Og det er meget farlig. Farlig for landet å ha et slikt parti ved makten gjennom så mange år.