Opposisjonen befester overtaket året før stortingsvalget.
Det går mot slutten på Stortingets vårsesjon. Nå er det ikke helt slutt før 21. juni, så det er fortsatt mulig for både opposisjon og posisjon å forbedre seg. Men så langt har Høyre og Erna Solberg vunnet vårsesjonen.
Regjeringssiden sliter i voldsom motvind. Et valg i dag kunne ha gitt de borgerlige partiene den største valgseieren i etterkrigstida. Regjeringspartiene Sp og SV hadde risikert å falle ut av Stortinget. Høyre og Frp hadde ligget an til å få flertall på Stortinget. Dermed ville Erna Solberg og Siv Jensen hatt velgernes mandat til å danne regjering sammen.
Det er ikke oppgjørene i Stortinget som har brakt høyresiden på offensiven og venstresiden på defensiven. I Stortinget har det skjedd lite. Opposisjonen har heller ikke klart å ramme regjeringen på viktige saksområder. Aps to kronprinser, næringsminister Trond Giske og utenriksminister Jonas Gahr Støre, har riktignok blitt påført noen riper i lakken. Giske for sin behandling av TV 2-saken og salget av A-pressens aksjer til danske Egmont. Støre for Tschudi-saken, der det ble stilt spørsmål ved hans habilitet. Det er bare biter av forklaringen på regjeringens svake stilling blant velgerne.
Hovedårsaken er at regjeringen har skapt lite og at den ikke har klart å leve opp til de forventningene den har skapt. Bondeopprøret og storstreiken i offentlig sektor er de mest dramatiske utslagene av at de rødgrønne er på kollisjonskurs med sine velgere. Den største utfordringen for regjeringen er at det i befolkningen vokser fram et ønske om regjeringsskifte nærmest for skiftets egen skyld. Målinger viser at flertallet tror det blir ny regjering etter valget neste år. Så mye som 60 prosent tror at Erna Solberg blir statsminister. Regjeringen må ta dette på stort alvor og få maskineriet i gir. Nå går det på tomgang.
Til tross for fornyelsen med friske unge SV-folk, framstår regjeringslaget slitent. Det virker fornøyd med tingenes tilstand. Mangelen på kritikk av skjevheter i samfunnet er påfallende. Ny politikk er mangelvare. Audun Lysbakkens heldagsskole er et godt og radikalt reformforslag. Men det har så langt druknet i uenighet mellom regjeringspartiene om hva slags skole vi skal ha i framtida. Statsminister Jens Stoltenberg leder et lag der ingen statsråd lyser. Selv har Stoltenberg bleknet etter den strålende innsatsen i forbindelse med 22. juli. Jens er de rødgrønnes sterkeste kort. Kortet må spilles hele tida og ikke gjemmes til valgkampen.
Klimameldingen har vært vårens store sak fra regjeringen. Den ble møtt med et skuldertrekk. Meldingen er indremedisin for regjeringspartiene. Den førte til at SV ble såpass fornøyd at partiet kunne være med videre. Revidert nasjonalbudsjett er en solid dokumentasjon på at norsk økonomi er meget god. Regjeringen når fortsatt sitt hovedmål om full sysselsetting. I et internasjonalt perspektiv er Norges økonomiske tilstand enestående. Det skyldes for en stor grad oljeinntektene, men også en fornuftig økonomisk politikk under finansminister Sigbjørn Johnsens ledelse. Opposisjonen har da heller ikke noe godt alternativ til denne politikken. Når Ap fortsatt står relativt sterkt på meningsmålingene med en oppslutning på i overkant av 30 prosent, skyldes det i hovedsak landets gode økonomi.
Det er overraskende at regjeringen står svakt når opposisjonen ikke framstår samlet med stor slagkraft. Det er bare Høyre og Erna Solberg som ruver. På meningsmålingene er Høyre jevnstort med Ap. Siv Jensen har falt i skyggen av Erna og Frps oppslutning er nesten halvert i forhold til tida før stortingsvalget. Venstre og KrF balanserer på kanten av sperregrensen. Det skal ikke mye motstand til før de faller under grensen og ut av Stortinget. Opposisjonen er nå blitt enig om å skaffe landet en ny regjering. Den er derimot ikke enig om hvem det er som skal sitte i regjeringen. Velgerne er henvist til å tippe. Det beste tipset er en Høyre/Frp-regjering ledet av Erna Solberg.
Opposisjonen har heller ikke i denne stortingssesjonen klart å arbeide seg sammen om en felles politikk på så viktige områder som økonomi, helse, klima, verdispørsmål, innvandring og bistand. Særlig er avstanden stor mellom Frp og de tre andre partiene. Til tross for et uklart regjeringsalternativ og en sprikende borgerlig politikk, ser det mørkt og blått ut for de rødgrønne året før stortingsvalget.
Publisert i Dagsavisen lørdag 2. juni.