I dag, mens jeg sitter her og skriver, er Hillary Clinton, på norsk jord.
Hun sitter kan hende og spiser sin bedre frokost sammen med sin vert, Jonas Gahr Støre. Jeg skal ikke spekulere i hva de småprater om der de sitter ved bordet, men jeg kan ikke la være å undre
meg. Kan hende snakker de om de vakre norske fjordene, det langstrakte landet vårt med de ville, vakre strendene, hvor man kan stå og titte rett ut i den oljerike Nordsjøen? Jeg vet ikke. Det er
muligens annet enn en overfladisk turist-prat som konverseres i de høy-diplomatiske kretser. Men at de nærmer seg de områder jeg ville benyttet muligheten til å snakke om, tviler jeg dessverre
på.
Hva snakker man egentlig om når man har USAs ansvarlige for utenrikspolitikken, NATOs reaktor, generator og general, rett der over bordet, helt alene, bare vi to?
Jeg ser oss sitte der ved det pent oppdekkede bordet. Bestikket i sølv, tallerkener i den hviteste porselen. Plutselig ser jeg en mørkerød dråpe på den mektige damens tallerken, og stanser i mitt
resonnement om hvordan jeg mener USA bør løse sin krise i økonomien på en annen måte enn å dra på olje-eventyr til andre land. Det drypper blod fra Hillary Clintons ene hjørnetann. Jeg skyver bildet
fra meg og går dypere inn i argumentasjonen. Jeg sier: Kan det tenkes at USA har tapt terreng til Kina i kampen om olja, ikke minst på grunn av USAs krigerske framferd, Hillary?
Damen, som for anledninga er kledd i en stilig, blå drakt, ser nå ikke lenger på meg. Hun svelger dypt og rolig sin munnfull, tar fram silkeservietten og tørker. -Nei, USA er ledende i verden og vi
beskytter amerikanske verdier og interesser på en god måte.
Jeg kjenner jeg får lyst til å dra samtalen videre inn på et farligere terreng. Slik som USAs rolle i forhold til demokratibevegelsen i den arabiske verden. At denne er hyklerisk og bidrar
verken til demokrati eller fred. At USA og NATO bomba Libya og truer med å begynne væpning av opprørsgrupper i Syria, men leverer samtidig våpen og samarbeider nært med
etterretningstjenesten til brutale undertrykkende diktaturstater i Saudi-Arabia, Bahrain, Qatar og andre Gulfstater. Jeg kunne i tillegg føyd til, at hadde USA reelt ønska å støtte demokrati i den
arabiske verden, hadde landet starta med å kutte sine egne forbindelser til diktaturstater, ikke med å gå til krig eller bidra til opptrapping av borgerkrig mot andre arabiske stater som USA aldri
har hatt gode forbindelser til.
Men sier jeg det, vet jeg det blir krig over frokostbordet. Samtidig er jeg personlig forplikta til å benytte anledninga når jeg har henne her og si det som må sies. Konfrontasjonen får jeg ta. Og
reaksjonen kommer. Jeg parerer, leverer flere argumenter. Forsøker endog å gi henne noen råd. For nå er Norge på vei ut av Nato, sier jeg- Kyststripa er vår. Bare vår. Det varierte terrenget,
fjordene, viddene, fisken i havet og olja på havets bunn. Alt er vårt. Alt vi ønsker oss er bare å få lov til å være i fred og ikke sende våre unge menn og kvinner til meningsløse amerikanske
angrepskriger. Bare det. Men får vi lov til det? Det vil framtida vise...
Hillary har hørt nok nå, reiser seg brått, stolen velter. Hun slenger silkeservietten fra seg og marsjerer ut. Alt jeg hører er hennes hvesing som biter seg fast i veggene: «Dette går ikke an! Norge
er vårt!»