Storstreiken produserer misfornøyde rødgrønne velgere på løpende bånd.
En kraftig irritasjon brer seg blant det rødgrønne fotfolket over regjeringens håndtering av lønnsoppgjøret i offentlig sektor. Storstreik et år før stortingsvalget umiddelbart etter et voldsomt bondeopprør, kan ødelegge den lange valgkampen. Eneste måten å komme seg ut av elendigheten på, er at statsministeren får partene tilbake til forhandlingsbordet slik at en avtale kan være på plass før uka er ute.
Statens personaldirektør, som er fersk i jobben, og statsråd Rigmor Aasrud gjorde en slett jobb under meklingen. Da organisasjonene gikk med på at resultatet for de industriansatte - frontfaget - skulle legges til grunn, regnet man med at meklingen var i havn. Staten tviholdt imidlertid på at de offentlig ansatte skulle nøye seg med en god del mindre enn det. Dermed var streiken i stat og kommune et faktum. Først utenfor Oslo, og fra i går også i landets hovedstad.
For første gang siden 1980-tallet er Norge kastet ut i en konflikt som vil få samfunnsmaskineriet til å gå i stå i løpet av kort tid. Ingen forstår hvorfor det ble streik. Regjeringen har ikke klart å overbevise oss om at norske lærere må få mindre lønn enn industriens folk fordi det er elendige økonomiske tider i Hellas og Spania. Her hjemme går det så det griner. Likevel er det ikke press i økonomien. Prisene er lave, renta ligger på et historisk lavmål. Vi har full sysselsetting og god økonomisk vekst fortsatt. En tilfredsstillende inntektsutvikling for bønder og offentlig ansatte vil ikke vippe norsk økonomi av pinnen og dermed sette arbeidsplasser i fare. Mens streiken løper, tappes samfunnsøkonomien for milliarder og det produseres misfornøyde rødgrønne velgere på løpende bånd.
Noen tror at Jens Stoltenberg vil tjene på å stå fast på statens tilbud. Kommentator Frithjof Jacobsen i VG tilhører dem. Han skrev i går at jeg tar feil når jeg i en kommentar lørdag hevdet at det er en oppskrift på valgnederlag når den rødgrønne regjeringen legger seg ut med sine kjernevelgere blant bøndene og de ansatte i offentlig sektor. Jacobsen mener at regjeringen ikke har noe å vinne på å dreie kursen mot venstre.
VG-kommentatoren tar feil på to vesentlige punkter. Det å komme til enighet med bøndene og de offentlig ansatte er ikke å gå til venstre. Det er klok politikk enten statsministeren heter Jens Stoltenberg eller Erna Solberg. Det er elementær statsvitenskap at du ikke skal legge deg ut med kjernevelgerne dine hvis du vil vinne valg. Landets fremste valgforsker, professor i statsvitenskap Bernt Aardal, sa det slik i Dagsavisen i går: «En avtale i jordbruket vil vi få, og streiken vil gå over, men for regjeringen er faren at velgerne deres mister troen på dem eller at forventningene blir enda høyere neste år». Neste år er som kjent valgår.
Folk blir opprørt når de leser i VG at Jens Stoltenberg nekter å gi barnehageansatte fire prosent i lønnsøkning når han i fjor ga toppsjefene i bedrifter der staten er stor eier, 18 prosent. Sjefene i statsselskapene tjener nå 8,7 millioner i gjennomsnitt. Konsernsjef Helge Lund i Statoil, der staten eier 52 prosent, har fått en inntektsøkning fra 2007 på 52 prosent. Han tjener 12 millioner i året. Konsernsjefen i Norsk Hydro, Svein Richard Brandtzæg, har siden 2010 økt sin lønn med 60 prosent. Han tjener 9,3 millioner kroner i året. Konsernsjef Jon Fredrik Baksaas i Telenor har hatt en inntektsøkning på 26 prosent fra 2007. Baksaas, som har tapt milliarder på mobilsatsing i India, tjener 9,3 millioner i året. Satt på spissen fører den rødgrønne regjeringen nå en omvendt Robin Hood-politikk: De tar fra de fattige og gir til de rike.
Statsminister Jens Stoltenberg må på banen og få forhandlingsprosessen i gang igjen. Etter det jeg får opplyst, har LO-leder Roar Flåthen tatt et initiativ. Folk i Oslo Ap har også engasjert seg. Grunnplanet i partiet og en samlet fagbevegelse ser at det politisk fører helt galt av sted hvis streiken trappes opp i dagene som kommer. Streik er et legitimt virkemiddel. Noen av arbeiderbevegelsens største seirer har kommet etter hard kamp. Men det var i tider da de konservative satt med makten. Når venstresiden har regjeringsmakten, forventer man at staten blir enig med de ansattes organisasjoner om et brukbart lønnsoppgjør.
Det oppsiktsvekkende ved årets inntektsoppgjør er at partene relativt enkelt kom til enighet i privat sektor. Alle tok det derfor for gitt at det også ville bli enighet i stats- og kommuneoppgjøret. Oppgjøret i offentlig sektor er aldri en blåkopi av oppgjøret i privat sektor. Industrien, eller frontfagene, legger imidlertid rammen også for det offentlige oppgjøret. Denne rammen består av to hoveddeler; det som forhandles fram sentralt og det som kommer lokalt. Alt tyder på at det blir i overkant av fire prosent. Når det er fasiten, kan ikke staten legge fram noe som er mindre enn fire prosent. Det er å skyte seg selv i foten.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.