Alle vet at vi i hverdagslivet må oppføre oss ordentlig. Men i politikken ser det ut til å være andre retningslinjer.

Alt har konsekvenser. Alt vi gjør, alt vi sier og beslutter. Og hva vi sier og gjør, skaper eller forsterker en presedens. Alle vet at i hverdagslivet må vi opptre med ryddighet. Det er alltid utrivelig å møte seg selv i døra. Da får du høre det. I politikken har alt konsekvenser - positive og negative - og alt skaper mer eller mindre presedens eller føringer for hva vi kan gjøre ved senere anledninger. Men litt for mange politikere later som det ikke er slik. De to grumme herrer «Konsekvensen» og «Presedensen» dukker vanligvis opp bare når det mangler anstendig argumentasjon for uanstendige vedtak. Konsekvenser som ikke passer oss blir underslått.

Alle opprøres over at Norge skal deportere unger som er født og oppvokst her i landet. Det finnes ingen saklige eller avgjørende juridiske argumenter for at disse ungene skal sendes ut til land de aldri har bodd i. Det vet Justisdepartementet. Det er derfor «konsekvensen» dukker opp. Med unntak av et par anledninger hvor Stoltenberg og Faremo selv har stilt opp og truet med konsekvensene, er det en pent antrukket og presist snakkende statssekretær som opptrer i nyhetssendinger, hos Ole Torp og i Dagsnytt 18. Han advarer mot konsekvensene hvis vi ikke deporterer småunger som har levd hele sitt korte liv her i landet. Når denne mannen sier «konsekvensen», høres det ut som en miks av byllepest og en invasjon av Djengis Khan.

Kanskje finnes det mennesker som lever i stor fattigdom et eller annet sted i verden, og som vil ta med seg ungene til Norge fordi der får du bli hvis du biter deg fast. Men først må en i årevis gjemme seg for myndighetene i asylmottak og i kirkekjellere. Naturligvis kan det hende at noen tenker slik og drar mot nord. Men en slik konsekvens av anstendig norsk oppførsel lever vi godt med. Men det er nok ikke nye flyktninger som skremmer statssekretærens oppdragsgivere. Det er nok angsten for Fremskrittspartiet ved neste valg som er den virkelige konsekvensen. Hiver vi ut disse ungene, så topper Arbeiderpartiet og Jens både Jern-Erna og Per Sandberg. Derfor ofrer de gjerne et par hundre småunger og deporterer dem til Etiopia.

Alt har konsekvenser. Ikke minst krig. Men ingen unntatt Kristin Halvorsen og SV sa et ord om konsekvenser da Norge i hui og hast slo følge med USA og NATO og gikk til krig i Afghanistan. Men alle visste hva som ville skje. Uskyldige er drept i titusenvis. Også barn. Og det drepes fortsatt hver dag. Millioner er drevet på flukt. Og det drepes fordi vi skal knekke Taliban. Eller? Men den gangen var det ingen stassekretær som advarte mot konsekvensene av at Norge gikk i krigen. Hvorfor er det bare de minste og de svakeste som skal rammes av en prinsippfast regjerings håndheving av konsekvenser?

Hvorfor gjelder ikke faren for konsekvenser når det handler om USA, NATO og EU? Er virkelig vår lojalitet til disse store bokstavene viktigere enn ærlighet og anstendighet? Hvor var statssekretæren som advarte mot konsekvensene da Høyre, Arbeiderpartiet og Frp brakte Norge inn i Schengen? Alle som ville vite, visste at konsekvensen ville bli «fri flyt av kjeltringstreker». I dag gjør Frp seg politisk fete på virkningene - konsekvensen - av et vedtak de selv har bidratt til. At østeuropeiske bander herjer fritt i Norge, skyldes at grensekontrollen med personer ble avviklet. Det var «konsekvensen» av å slutte seg til Schengen-avtalen.

Forsvarsminister Espen Barth Eide er bekymret for at det kan skape presedens hvis Norge påtar seg ansvaret for det vi har vært med på i Libya. Du verden. Det skulle ta seg ut om vi etter en såkalt vellykket krig, også skulle vedstå oss konsekvensene av vår deltakelse. Vi drepte sivile. Men hvis vi vedstår oss det, så risikerer vi erstatningssøksmål. Og betaler vi en gang, må vi også betale den neste. Presedens, må vite. Vi må naturligvis kunne delta i NATOs kriger uten at herrene Konsekvensen og Presedensen blir blandet inn. Det skulle da bare mangle. Vi gikk inn i Libya med basis i et FN-vedtak.

I utgangspunktet aksepterte både Kina og Russland en intervensjon for å hindre oberst Gaddafi å angripe sivilbefolkningen i Benghazi. Men Norge og NATO tøyde FN-vedtaket og startet en krig mot det libyske regimet. Men igjen dukker konsekvensen opp. Men uten at noen statssekretær har sagt fra. I dag er det umulig å samle FNs sikkerhetsråd rundt en effektiv resolusjon for å få tatt kjeltringen i Syria - president Assad. Kina og Russland føler at de ble lurt i Libya. Vi hjemsøkes av konsekvensene av vår opptreden i Libya.

Alt har konsekvenser. Ikke bare hvis vi opptrer anstendig overfor små unger som har levd hele sitt liv her i landet. Alt har enten negative eller positive konsekvenser, de kan være kortsiktige eller langsiktige. Slik også med presedens. Ved å vedstå oss virkningene av det vi gjør, blir politikk noe anstendig og viktig. Men når herrene Konsekvensen og Presedensen opptrer fordekt eller i falsk forkledning, gjør en politikk til noe lurvete.

Perspektiv [...] Innlegget er også merket med:
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.