Jorda vår kryr av liv, men likevel nedlegges tusenvis av småbruk år etter år. Det er ikke rart at bøndene er lei.
Det er mer liv og mer mangfold i en neve jord fra det Trøndelag jeg kommer fra, enn på alle andre planeter vi vet om i solsystemet vårt. Jorda vår kryr av liv. Men likevel nedlegges tusenvis av små bruk år etter år. Er det rart den norske bondestanden nå reiser seg i opprør?
Jeg syklet forbi Stortinget på vei til jobb denne uka, med syngende bønder med norske flagg. Protestene mot årets jordbruksoppgjør er legitime. I et matsikkerhetsperspektiv er det en skummel politikk å legge ned for mange bruk, og å satse for ensidig på større enheter. Norsk landbrukspolitikk må være del av en internasjonal dreining mot en grønnere og mer bærekraftig framtid.
Nå slår også de løsningene vi har valgt oss tilbake på jordbruket selv. De voldsomme flommene vi har sett de siste årene både i Pakistan og Norge, tørken i Russland, Sahel-beltet og i Spania viser hvordan klimaendringene påvirker global matsikkerhet og alle bønder, både i rike og fattige land.
På grunn av de mange brannene og hetebølgen i Russland for to år siden, bestemte russerne seg for å bremse eksporten av korn. Dette skjedde samtidig med en reduksjon i Canadas avlinger på nesten en fjerdedel, på grunn av flom i juni det året. Hveteprisen steg derfor med cirka 70 prosent. Dårlige avlinger, samt råvarespekulasjon, har ført til en generell økning i prisene de siste årene på flere typer matvarer.
Ifølge en rapport om matkrise utgitt i august 2010 av analysefirmaet Maplecroft, topper Afrika indeksen over truede land. I en liste over 163 land vurderer selskapet risikoen for manglende levering av grunnleggende matvarer til befolkningen. Rapporten framhever klimaendringene som noe som har «dyp effekt på global matsikkerhet».
Her i Norden er husholdningene «bufret» mot store svingninger på verdensmarkedet når det gjelder basisvarer. Mens vi i Norge i 1958 brukte 40 prosent av våre totale husholdningspenger på matvarer, er tallet nå nede i 12 prosent. Nå viser spørreundersøkelser at nordmenn er villig til å betale mer for varene sine, om det gagner den norske bonden og miljøet.
Bor du i et fattig land, derimot, går mesteparten av inntekten med til mat. Det blir lite igjen til nyinvesteringer, bedre såfrø eller skoleuniformer til barna. Da faller barnet ditt utenfor utdanningssystemet, og dermed svinner mulighetene for å få seg jobb og hjelpe familieøkonomien. For jenter som ikke går videre på skolen er statistikken klar: Det blir flere barn. Det må derfor satses mer på bærekraftig jordbruk i utviklingsland, med vekt på lokale markeder. Fortsatt er mesteparten av verdens bønder på familiedrevne bruk som selger varene sine lokalt.
I dag vet vi hva som skal til for å avskaffe global sult. Vi har spist av kunnskapens tre. Å gripe tak i klimaendringene er en slik faktor. Vi kan fortsatt leve i paradis, om det er politisk vilje nok. Men dette krever også at vi ser helheten. Vi etterspør en samstemthet i norsk utviklingspolitikk. Oljefondet skal ikke investere i regnskogsødeleggende virksomhet, samtidig som Norge har en ledende rolle i regnskogsbevaring. Men dette må gjelde også for vår egen nasjonale bærekraftspolitikk. En nedbygging av norsk landbruk underminerer norsk matsikkerhet.
Den nye landbruksmeldingen har som mål å øke norsk matproduksjon for en voksende norsk befolkning basert på norske ressurser i en mer klimautsatt framtid. Da henger det ikke på greip å akselerere nedleggelsen av norske bruk, øke driftsstørrelsen, øke klimagassutslippene og øke importen av kraftfôr fra Amazonas. For 20 år siden var det 100.000 bruk i Norge. Med dagens nedbyggingstakt vil det være 20.000 igjen om 20 år. Både nasjonalt og internasjonalt har familiedrevne bruk en avgjørende rolle å spille i et matsikkerhetsperspektiv. Derfor er en god landbrukspolitikk i Norge også viktig i en global sammenheng.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.