Den "moderne og unge stat" kan ha godt av å kjenne historien:

Kristendom og omsorg

Kronikk av HEIDI STAKSET, Olsokdagen 2011»

Det startet med at de kristne verdiene ble lovfestet på Mostratinget i Bømlo i 1024. En felles landslov for hele landet ble utarbeidet av kongen Magnus Lagabøte på 1200-tallet.

Den viktigste grunnen til at kristendommen overlevde blant mange andre religioner tidlig i århundrene, var at den tok mest hensyn til svake og syke. Medlidenheten og forbrødringen fikk politiske følger for utformingen av samfunnet; mennesket skulle ikke bare leve for seg selv, men for andre i forsoning og fellesskap. Barnets liv og verdi ble sikret gjennom kristenretten, og på samme måte fikk trellene frihet. Ekteskapet ble omhegnet som et sakrament, og begravelser skulle finne sted i hellig jord, ikke på ættas eiendom.

Religionsskiftet i Norge var et statsanliggende. Framveksten av en enhetlig tro forberedte statens enhet, så bøndene begynte å bygge kirker rundt om i landet siden folket skulle døpes. Enkelte kunne til og med få ettergi bot/straff ved å la seg døpe i kirka, og ved å sende brev til Paven. Dåpsvannet ville rense personene fra den vanskelige og tunge fortida, ta bort skylden og innvie dem til et nytt liv med Gud som venn. Barna skulle ikke lenger bare være til nytte og arbeide for ætta, men bli et individ med egenverdi. De skulle nå få del i gleden og kunnskapen, som ble motivert ut fra den kristne lære.

Kirka og utdanningen var en tett, sammenvevd institusjon.

Utdanningsprosessen startet med byggingen av katedralskolene i nærhet til domkirkene i de største byene på 1100-tallet. (Nidarosdomen var reist på Den Hellige Olavs grav i 1070). Katedralskolene utdannet prester som arbeidet med å lære menneskene om Gud på søndagsmessen. Det latinske alfabetet ble innført og nordmennene lærte å preparere kalveskinn slik at fortellingene kunne skrives ned i pergament. Kirka var datidens latinske «bibliotek» der kristen dannelse og utdanning gikk hånd i hånd. Menighetene ble pålagt å lede katekismen for barna, og lærte dem å tro og be, synge salmer og kjenne sin personlige samvittighet.

Innholdet i oppdragelsen fikk derved en etisk betydning med fokus på dannelsen av personligheten. Det handlet om å leve i samsvar med Guds ord som kunne vende folket fra den «nordiske kollektive ættemoral til en individuell etisk ansvarlighet overfor Gud og sine medmennesker», ifølge Olav Muller. Derfor ble lesingen og formidlingen av det kristne innhold en viktig hjelp til å bygge opp fellesskapet. Håpet hvilte ene og alene i troen på Jesus Kristus og oppstandelsen, og leve til hans etterfølgelse. Utdanningens hensikt og mål var kjærlighet, samt utøve gode gjerninger blant folk.

Barmhjertigheten ble et felles anliggende og ga samfunnet et nytt forhold til syke og fattige som nå ble tatt hånd om av det offentlige, kirka. Den anså ikke fattigdom som selvforskyldt, slik dagens samfunn tenderer mot når trygdebrukere eller arbeidsledige betegnes som «udugelige». Kirka i middelalderen hadde ansvar for å hjelpe alle som trengte det, og da måtte det gjøres av rent hjerte, for Jesu skyld. Kirka opprettet et hjelpesystem, kalt bondelut, som ble finansiert av tienden, dvs. en form for skatt som ga fattige mat, klær og hus. Tilsvarende ble gamle og syke stelt av nonnene og munkene som bodde i klostrene på landsbygda.

En samfunnsorientert pleieomsorg tok form, blant annet i Trondheim som har en lang sykehustradisjon.

Historikeren Rolf Grankvist har skrevet bok om Trondheims eldste hospital som han opprinnelig knytter til Mariahospitalet på domkirkegården. Han anser hospitalet som Nordens første sykehus. Pilgrimer som valfartet til Nidaros, tok inn på hospitalet for å bli leget og pleiet. Vi ser den nære forbindelsen mellom omsorg og kristendom fra det første Nidaros Marias Hospital og fram til dåpen av det nye St. Olavs hospital. Helbredelse berører, dypest sett, frelsen ved at vi blir leget fra splittelsen med Gud.

Den første sykepleien ble etablert i de kristne menighetene der diakonene tok seg av fattige og syke. Norges første sykepleier, Cathinka Guldberg, la grunnlaget for Lovisenberg Diakonale sykehus i 1868. Hun forenet omsorg med kunnskap som ble forløperen til den moderne fagsykepleien. Diakonissene som ble utdannet ved Lovisenberg, jobbet derfor i menighetene på bygdene hvor det var behov for dem. De hadde en parole for sitt arbeid: «Hva vil jeg? Tjene vil jeg. Hvem vil jeg tjene? Herren i hans syge og fattige».

Det er ingen tvil om at kristendommen har hatt betydning for sivilisasjonsprosessen i Europa og Norge.

Den nye troen ble fundamentet for statsdannelsen og førte til et humanistisk og mer sammenvevd samfunn. Kirka la grunnlag for framveksten av sosiale strukturer og en kirkerett som ga individet lovfestet beskyttelse mot barbari, og hjelp mot sykdom og fattigdom.

Dannelsen av enkeltpersonen gjennom en kristen fornyelse, temmet de aggressive naturkreftene som hadde dominert i hedensk tid. Den nye «forsoningens religion» vektla ansvar og nåde i relasjonene mellom mennesker.

Adresseavisa på Olsok-dagen 2011

Dagsavisen spår på lederplass at kongehuset er det neste som faller. Så fint! Det vil Norge være tjent med.

Monarkiet som den siste anakronisme i vår statsform bør avvikles. Det er prisverdig at en av de gode avisene diskuterer dette på lederplass. Den servile holdningen til kongehuset er endelig brutt og det åpnes for neste fase i debatten. Jeg savner imidlertid argumentene for en overgang til republikk og hvilke argumenter som taler for å fortsette med den anakronismen som et monarki er.

Vilde Vinge skrev sitt debattinnlegg "Monarkiets utfordringer" her på Nye meninger den 26. mars og i går skrev Oppland SUs leder Kristiane Mauno Krystad sitt debatt-innlegg "Kongen ut av Grunnloven". De har begge en rekke solide argumenter, monarkiet kritiseres ganske tøft, men ingen rykker ut for å forsvare det.

Mange av dem jeg spør, svarer at de prinsipielt er republikanere; de er enige i at monarkiet bør avvikles, men ikke enda. Når blir tiden moden? Skal vi vente på skandalene? Skal vi vente til kronprinsen heller vil prioritere familien sin? Ja, dersom du skulle velge nettopp det, kronprins Håkon, tror jeg det norske folk faktisk vil både forstå og raskt akseptere det.

Nesten samtlige av de spurte synes kongen gjør en viktig jobb for landet vårt, står det i avisene. Ja, snille spørreundersøkelser med manglende svaralternativer, en årelang rekke med smigrende reportasjer i media og en stab med dyktige rådgivere gjør tydeligvis nytten. Glansbildemonarkiet er populært.

Det er likevel på tide å diskutere republikk
Vi i foreningen Norge som republikk! arbeider for at Norge skal kunne velge sitt formelle statsoverhode på demokratisk vis. Medlemstallet vokser jevnt; mange ser behovet for et bedre styresett for landet vårt.

SV foreslår i alle storting at Norge skal bli republikk. Mange stortingspolitikere mener selvfølgelig at viktige verv ikke skal gå i arv, så dersom SVs forslag forbedres på vesentlige punkter kan det bli lettere for langt flere representanter å si ja neste gang.

Ingen vil tenke på å la vervet som ordfører gå i arv; det er selvfølgelig helt utenkelig. Ingen land i verden har innført monarki i nyere tid; sist gang var i Spania - der kongen ble innsatt av en diktator. Ingen republikanske land ønsker å innføre monarki. Og dersom vår grunnlov skulle blitt forfattet i dag, er det jo ingen som ville foreslått at vi skulle velge monarki. De som har evne til å tenke prinsipielt, de ser jo at dette er en håpløst foreldet statsform.

Ikke alt i grunnloven kan feires i 2014
Det norske folk må slutte å kreve at et barn tvinges inn i et forutbestemt yrkesvalg. En slik arverekkefølge som monarkiet er basert på, er en voldsom belastning for et barn. Det blir heller ikke bedre med tiden, kun verre. At en viktig posisjon går i arv er dessuten en meget slett måte å rekruttere på - dersom en vektlegger kompetanse og dyktighet. Norge har en rekke gode kandidater, stillingen er dessverre besatt.

At grunnloven fortsatt krever én bestemt trosretning for enkelte borgere i Norge ønsket Stortinget å endre, men kongen satte foten bestemt ned - med et direkte kongelig inngrep i strid med hva folkets demokratisk valgte Storting ønsket. Fullstendig uakseptabelt og meget skuffende.

Sammen med at Norges formelle statsoverhode “velges” gjennom arv, inneholder altså grunnloven noen paragrafer det er høyst problematisk å feire ved 200-årsjubileet i 2014.

I går ble kirken fri og til den store festen om to år ser vi frem til en god debatt om den neste viktige moderniseringen av vår grunnlov. Ja, det er på tide å avvikle monarkiet. Flere varianter av en republikansk styreform bør nå diskuteres.

Norge trenger å velge gode statsledere for fremtiden – ikke arve dem fra fortiden.


Gunnar L. Brevig, leder
i foreningen Norge som republikk!