Mange av elevene som slutter på videregående skole, dropper ut fordi de sliter psykisk. Det er på tide at flere enn skolen tar ansvar for frafallet.

Innlegget er skrevet sammen med Idunn Seland, forsker ved NIFU.

Tre av ti ungdommer har ikke fullført videregående opplæring fem år etter at de begynte. De videregående skolene får mye ansvar for å løse dette store samfunnsproblemet. Ny forskning viser at det er flere som slutter mellom skoleår enn i skoleår, og at mange av dem som slutter i skoleåret har psykiske vansker. Skolene kan neppe løse frafallsproblemet alene.

Vi har gjennomført en undersøkelse blant alle elevene på alle trinn i videregående skole i Akershus skoleåret 2010-2011. 599 elever sluttet i løpet av dette skoleåret. Disse kaller vi for skoleårssluttere. Vi fulgte elevene inn i neste skoleår, og foretok en ny telling i oktober 2011. Da hadde ytterligere 971 elever sluttet. De som slutter mellom to skoleår kaller vi for overgangssluttere.

Overgangsslutterne er i flertall og utgjør 62 prosent, mens skoleårsslutterne utgjør 38 prosent. Flertallet slutter altså når de er utenfor skolens direkte påvirkning.

Halvparten av overgangsslutterne kom fra et yrkesfaglig Vg2, andre år på videregående, hvor neste steg ville vært læretid. Ikke alle disse, men mange, søkte en læreplass som de ikke fikk. Om lag 2-3 prosent av et årskull slutter fordi de ikke får læreplass. Selv om noen av disse får læreplass seinere, illustrerer dette likevel en alvorlig svakhet ved videregående opplæring. Det er innebygget en strukturell hindring i systemet som gjør at en del ungdommer avbryter.

De får ikke fullført utdanningen de har begynt på fordi de ikke får læreplass eller alternativt Vg3 i skole. Spørsmålet er om man kan leve med et system som i realiteten fratar noen ungdommer retten til en treårig videregående opplæring. Vi spurte både skoleårsslutterne selv og skolene deres om hvorfor de avbrøt utdanningen. Forklaringen som ble oppgitt hyppigst, var at elevene var psykisk syke eller hadde psykososiale problemer. Dette gjaldt 21 prosent av dem som sluttet dette skoleåret.

Åtte prosent sa at de sluttet fordi de var fysisk syke og sju prosent på grunn av vanskelige hjemmeforhold. Litt over to prosent forklarte at de sluttet med at de hadde et rusproblem, og like mange med at de hadde eller skulle ha barn.

Disse forklaringene ligger hovedsakelig utenfor skolen. I alt var det 42 prosent av de som sluttet i skoleåret som oppga slike skoleeksterne forklaringer. Dette er svært interessant. 43 prosent oppga skoleinterne årsaker, slik som at de var skolelei og hadde lav motivasjon (17 prosent), at de hadde valgt feil (12 prosent), eller at de strevde faglig (fem prosent).

Svarene fra intervjuene med slutterne viser at det i mange tilfeller er svært sammensatte grunner til at elever velger å avbryte videregående opplæring. Årsaker som «feil valg av utdanningsprogram» og «lav motivasjon» kan dekke over for andre og mer dypereliggende forklaringer som blant annet psykiske problemer og mangel på faglig mestring.

I det komplekse bildet som tegnes av det å avbryte videregående skole, kan derfor oppfatninger om årsaker til å slutte vise seg å fungere mer som symptomer på elevenes problemer enn de egentlige, krevende og sammensatte årsakene som gjør at elevene ender opp med å ta et valg om å avslutte utdanningen.

Felles for psykiske og faglige vansker er at det både er tid- og ressurskrevende å ta tak i og rette opp slike problemer. Og at en slik innsats bør starte lenge før eleven begynner i videregående skole. Kan skolene løse problemet? Undersøkelsen vår viser altså at:

Det er flere som slutter mellom skoleår enn i skoleår.

Mange av overgangsslutterne avbryter fordi de ikke får læreplass.

Over 40 prosent av skoleårsslutterne oppgir skoleeksterne forklaringer på at de slutter, som blant annet psykisk og fysiske sykdom eller vanskelige hjemmeforhold.

Vi konkluderer derfor med at de fleste avbryter videregående opplæring når de er utenfor skolenes rekkevidde eller på grunn av forhold skolene vanskelig kan gjøre noe med på egen hånd. Denne konklusjonen gjør det nødvendig å spørre om arbeidet for færre avbrudd i videregående opplæring skal være de enkelte videregående skolenes ansvar alene?

Hva kan skolene gjøre når elevene har så store psykiske problemer at de ikke kommer på skolen, når hjemmeforholdene er så vanskelige at elevene må være hjemme for å ta ansvar i familien, når ungdommene bestemmer seg i sommerferien for at de ikke skal fortsette, eller når de slutter fordi det ikke var læreplass å få?

Noe av dette kan fylkeskommunen som skoleeier gjøre noe med, for eksempel ved å sikre at de som ikke kaprer en læreplass får et reelt tilbud om Vg3 i skole. Og skolene selv kan gjøre mer. Men selv om skolene og fylkeskommunene kan og bør gjøre mye, må kanskje også andre aktører i større grad komme på banen.

Kanskje det må arbeides hardere også på andre arenaer for å hindre at ungdom avbryter videregående skole? Kanskje man kan se for seg et nærmere samarbeid mellom skolene og andre aktører som helsevesenet og barnevernet?

Og kanskje andre profesjoner enn lærerne, eksempelvis flere miljøarbeidere og en styrket skolehelsetjeneste, trengs i skolene for å se og hjelpe elevene som er i faresonen.

Når majoriteten slutter når de er utenfor skolenes rekkevidde, er det rimelig at noe av ansvaret for færre avbrudd løftes av skolenes skuldre og fordeles på andre aktører som kan samarbeide med skolene for at færre skal slutte i videregående opplæring.

Lesogså: Sliter psykisk, slutter på skolen

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.