Smerten, sorgen og de bestialske ugjerningene som beskrives i Oslo tinghus er ikke til å bære for noen. Det er ikke til å fatte at slik råskap og brutalitet er mulig å planlegge og gjennomføre. Jeg beundrer dem som klarer å fortelle og formidle.
Med dyp respekt for de døde, de skadde, de traumatiserte og alle pårørende tillater jeg meg å heve blikket ut over tinghuset. Som internasjonal korrespondent har jeg erfart at det ikke finnes grenser for hva mennesker kan gjøre mot hverandre. I en egen landsby for enker i Guatemala, bygget opp av nordmannen Petter Skauen og Kirkens Nødhjelp, møtte jeg en gang en mayakvinne som ikke hadde snakket på to år. En gang på 1980-tallet flyktet hun og 300 andre kvinner og barn opp i fjellene for å slippe unna dødsskvadronene. Under borgerkrigen i Guatemala ble 220.000 mayaindianere slaktet ned. Flyktningene hadde inngått en pakt: Dersom soldatene kom for nær og barna begynte å gråte, måtte noe gjøres med det, slik at de ikke skulle bli oppdaget. Da ville alle bli drept. Kvinnens spedbarn begynte å gråte. Hun gikk ned til elven og sto der med sitt barn under vann, til det ikke gråt lenger. Hun valgte den totale tausheten for å mestre sin sorg.
I Kambodsja fortalte lederen for det lokale ballettinstituttet hvordan Pol Pots bødler torturerte og drepte de 80 unge jentene som studerte der, fordi de kunne danse. I Chile protesterte Carmen Gloria Quintana og to andre studenter mot Pinochets diktatur. De ble arrestert og fraktet til en gårdsvei utenfor hovedstaden Santiago. Politiet helte bensin over dem og tente på. To av de unge døde. I Argentina bortførte militærjuntaen 30.000 mennesker. De kom aldri tilbake. Flesteparten av dem ble kastet i havet med sementblokker rundt bena. Mange av barna deres ble gitt bort til de militære. Det er forskjell på en avskyelig norsk solo-terrorist og på statlig terrorisme. Men akkurat det betyr ingenting for dem som i dag står tilbake med en smerte som aldri går vekk og et verkende sår som aldri vil gro.
Denne uken, mens skrekkskildringene fortsatte i tinghuset, la Human Rights Watch fram en rapport som kunne fortelle at krigen i Libya tok livet av minst 72 sivile, blant disse flere barn. I en kommentar sa forsvarsminister Espen Barth Eide at NATO ikke vil granske konsekvensene av bombingen, fordi alt skjedde i tråd med humanitærretten. Han mente at en etterforskning ville kunne skape «en uheldig presedens», og opplyste at NATO ikke har tenkt å betale noen erstatning for sivile tap i Libya. Uskyldige mennesker dør i krig. Slik er det bare.
Forrige uke i Afghanistan: 20 sivile ble drept i bombeangrep. Blant de døde var en mor og hennes fem barn. NATO beklaget og sa det skjedde ved en feil. Vi har hørt unnskyldningene igjen og igjen og igjen. «Vi drepte noen barn. Vi mente det ikke.» To små gutter var ute i skogen og sanket ved. De ble drept da bombene falt. 40 uskyldige bryllupsgjester, flere av dem barn, ble drept i en afghansk landsby. «Det skjedde ved en feil», forklares det fra innsiden offisersluene. Unnskyldningene framføres på ulikt vis, men bombetoktene fortsetter. Krigen i Afghanistan har vart i 11 år. I Norge har det i alle år vært parlamentarisk enstemmighet om å fortsette krigertoktene. Det hadde kanskje ikke vært slik, hvis vi hadde fått se bildene av de døde barna, og hvis de etterlatte i Afghanistan hadde fått lov til å beskrive redselen, sorgen, smerten og lengselen i en rettssal i Norge.
Det er tydeligvis blitt slik at ugjerninger som skjer på grunn av «beklagelige feil» kan fortrenges, legges vekk og deretter glemmes. Sivile tap og lidelser som skjer i henhold til humanitærretten synes mer høyverdige og blir derfor akseptable. Skyld og skam og medansvar blir renset og vasket vekk. Stilltiende aksepterer Norge at uskyldige muslimske barn dør i krig. Hva sier det om oss som nasjon?
Om to dager starter NATOs 25. toppmøte i Chicago, president Barack Obamas hjemby. Blant hovedtemaene er alliansens framtidige utfordringer og Afghanistan-krigen. På NATO-møtet kunne forsvarsminister Barth Eide ha brukt muligheten til å markere at det et sted går en moralsk grense for Norge som deltaker i en angrepskrig. Det kommer knapt til å skje. Tausheten velges, når rapportene strømmer inn om de døde barna. Siden Obama mottok Nobels fredspris, har hans ubemannede dronefly tatt livet av 60 barn. Det er dokumentert av Bureau of Investigative Journalism. Droneflyangrepene er utenomrettslige henrettelser. Er det virkelig akseptert av Norge og NATO at de anonyme håndlangerne for den militære makten kan sitte inne i et kontrollrom et sted i USA og styre droneflyenes hellfire-raketter mot uskyldige barn i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan? «Unnskyld, det var terroristene vi egentlig jaktet på.»
Droneflypilotene arbeider på skift. USA har gitt dem lov til å drepe over hele verden. Det er ingen psykiatrisk sakkyndige som lager rapporter om mennene som styrer angrepene der inne i kontrollrommene. Så langt unna de døde barna og alle deres pårørende som gråter og sørger i Afghanistan.
Publisert i Dagsavisen lørdag 19. mai.