Det er ikke noe nytt at nordmenn ønsker å forby synlig elendighet. Vi gjorde det for 100 år siden med Løsgjengerloven, men vil vi virkelig tilbake?
Høyre vedtok på årets landsmøte å arbeide for et lovforbud mot tigging. Ifølge Høyre selv kan man koke deres sosialpolitikk ned til ordtaket «Min venn er ikke den som gir meg en fisk, men den som lærer meg å fiske - det er min venn».
Gjennom straffeforfølgelse av tigging skal man gi tiggeren selvrespekt. Gjennom bøtelegging og bortvisning skal han bli sterkere og bedre rustet til å leve mer konformt, fordi samfunnet stiller krav til ham. Slik skal samfunnet rundt vise sin omsorg og omtanke. Etter mitt syn vitner dette om manglende forståelse og innsikt i tiggernes handlingsmuligheter og livssituasjon.
De stadig tilbakevendende debattene rundt tigging forandrer seg ikke nevneverdig fra gang til gang. Et mye brukt utsagn er som følger: «Nå har det gått for langt med tiggingen her i byen. Man må gjøre noe før en mister kontrollen og tiggerne tar over byen». Dette er et argument som er en videreføring av en historielinje langt tilbake i tid. Tigging er et så gammelt byfenomen at folk som har dette som levevei, har blitt nevnt i antikk- litteratur. I tida fra middelalderen og fram til slutten av 1800-tallet var det i Norge en årviss tradisjon rundt tida for våronna. Da var det jaktsesong på løsgjengere og betlere for å få dem ut til bygdene for å arbeide.
En skulle med dette hindre latskapens forbannelser, og vise dem gleden ved hardt arbeid og et ærlig dagsverk. Nå skulle man slutte å sy puter under armene på folk. Indignerte borgere har i et par hundre år skrevet til avisene og bedt innstendig om tiltak for å stanse tiggingen før samfunnet mistet kontrollen. En prøvde for eksempel ut ordningen med tukthus, og optimismen var stor.
Det ble uttalt at en ved innføringen av tukthus ville få bukt med tigging «innen førstkommende påske» i 1741. Til manges store overraskelse forsvant ikke tiggerne. Det samme så vi med Løsgjengerloven fra 1900 som innebar tidsubestemt straffarbeid for synlig elendige. Det er en grunn til at den loven ble opphevet fra 2006. Vi vet at slike lover ikke fungerer. Politikernes argument for å fjerne forbudet var at en ikke skulle straffe synlig elendighet, og at en skulle vise stor forsiktighet med å straffe handlinger som til sist kun rammet tiggeren selv. Det tok over 100 år komme dit. Vil vi virkelig tilbake?
I disse tider er det rumenske tiggere som fører til ønsket om rekriminalisering som i praksis er en gjeninnføring av den utskjelte Løsgjengerloven. Er man politiker, kan det være fristende å reagere mot det synlige og vise handlekraft. Å reagere på symptomene selv om kuren ikke helbreder sykdommen. De enorme bakenforliggende problemene blir gjerne for omfattende å møte og tar kanskje for lang tid for politikere som tenker fra valgår til valgår.
En politiker arbeider gjerne ut fra hva velgerne ytrer ønske om, uavhengig av om velgerne har nok kunnskaper om temaet og om konsekvensene av en lov. Det kan virke som om velgernes velvilje er viktigere enn hva vi vet om konsekvensene av kriminalisering.
Man gjemmer seg bak lovens symbolfunksjon for å vise hvordan vi ønsker verden skal være, og hva vi synes om at noen mennesker tigger. Så lukker vi øynene for at loven i stedet rammer de svakeste. Trenger vi flere slike lover?
Vi kan vel alle være enige om at det er leit at noen må tigge i denne byen. Men før vi igjen begynner med å kriminalisere symptomet på fattigdoms- og rusproblematikken, ville det kanskje være mer fruktbart å gjøre noe med årsakene. Dessverre er årsakene meget komplekse. Når det gjelder romfolket, tilhører de en ekstremt marginalisert og fattig gruppe. De blir foraktet og jaget hvor enn de kommer i hele Europa. Deres kultur og levemåte er vanskelig å forstå for majoritetssamfunnet.
Vi må ikke glemme at rundt 500.000 rom ble drept under holocaust. Norge er et ekstremt rikt land. Når vi har fri flyt av mennesker i Europa, kan vi ikke bli så overrasket over at noen ønsker å komme hit og forsøke å få noen smuler fra vårt bord. Den frie flyt av mennesker over landegrensene kan ikke bare gjelde ingeniører, servitører og håndverkere.
Et annet argument som gjerne kommer fram, er at tiggerne er prisgitt andres velvilje og at det dermed er uetisk å la mennesker tigge. Tigging er et godt alternativ til vinningskriminalitet og prostitusjon for mange mennesker. Vi kan ønske oss at det ikke var slik, men sånn er ikke verden i dag. Å være prisgitt velviljen til forbipasserende på gata er tross alt bedre enn å være prisgitt kriminalomsorgens velvilje eller sexkjøperens velvilje, hvis vi forsøker å se det fra tiggernes ståsted og ikke bare ut fra vår egen indignasjon.
Det er forståelig og menneskelig at mange innbyggere blir frustrerte over å se at verden er slik den er. Ekstrem fattigdom finnes. Vi skal fortsette å ha omtanke for våre medmennesker og være sinte for at verden er urettferdig. Men vi kan ikke forby urettferdighetens manifestasjoner, jage og straffe dem som bærer tegnene på vårt samfunns virkemåte.
Vi kan ønske at et land som Romania, sammen med EU, tar tak i problemene og gir romfolket bedre levekår. Store hjelpeprogrammer er i gang, men det tar tid og utfordringene er store. Så lenge disse hjelpeprogrammene ikke monner i særlig grad, har vi et medmenneskelig ansvar for å lære oss å leve med at noen spør om vi har fem kroner til overs. Selv om vi skulle ønske verden var annerledes.
Å stille krav til sine medmennesker er å bry seg. Men vi må også stille større krav til oss selv. Være åpne for dialog og andre muligheter. Gjøre noe annet enn mer av det samme, som man tydelig har sett er nytteløst.
La folk få lov til å avgjøre selv om man vil gi noen slanter til en som tigger. Enten den utstrakte hånden er norsk eller østeuropeisk.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.