For Nathan og de andre asylbarna er ikke mai du skjønne milde.
Historien om sju år gamle Nathan Eshete minner oss om at flere barn født i Norge står i fare for å tvangsutsendes til en uviss framtid. Bakgrunnen i dette tilfellet er Norges returavtale med Etiopia, som ble underskrevet i januar. Utlendingsnemnda (UNE) ga Nathan og hans familie endelig avslag på opphold for en uke siden, og fristen for tvangsutsendelse er satt til 16. mai. Mens andre gleder seg til feiringen av grunnloven 17. mai, gir det norske lovverket hjemmel til å svekke rettssikkerheten til en stor gruppe norske barn. En prinsipiell beslutning i Høyesterett i siste time gir nytt håp for Nathan og hans familie, men det endrer ikke premisset i norsk asylpolitikk, som i særlig grad går ut over rettighetene til barn og papirløse. Justisministeren argumenterer med at foreldre ikke bare kan skyve barna foran seg. Men foreldrene har ikke vedtatt et lovverk som fører til at barn i praksis unntas fra internasjonale barnekonvensjoner. Med Utlendingsloven som gissel lar justisministeren og UNE innvandringsregulerende hensyn veie tyngre enn hensynet til barnet beste. Det er en praksis som er Norge uverdig.
Nylig sto vi sammen på torg og plasser landet over og sang «Barn av regnbuen». Vi sang mot terror og for multikultur, og for dem vi mistet sist sommer - engasjerte stemmer som var i ferd med å definere en hel generasjon både politisk og kulturelt. De ble revet vekk mens de var samlet i arbeidet med å legge planer for en bedre verden. Ikke minst skylder vi dem og den framtida de ønsket å skape, at sangen fra nå av fylles med et utvidet budskap. Roser lindrer og hyller, men endrer ikke realitetene i den norske flyktningpolitikken, der barns rettigheter veier mindre enn saksbehandlernes ubønnhørlige ritt gjennom regelverket. Regnbuesang vil på samme måte ikke bøte på den uretten som er i ferd med å ramme AUF-generasjonens framtidige velgere. Det er påfallende hvor lett det er for nordmenn å søke sammen i samstemt protest når målet er lett synlig. Men når det kommer til utkastelse av hundrevis av barn, er protestsangerne færre enn saken det gjelder. Den som evner å synge ut når ondskapen rammer som verst, må også evne å synge ut når uretten rammer uskyldige i det stille, gjennom uvettige vedtak.
Asylpolitikk skal være regler og vedtak, men det er også følelser. Derfor er det først når enkeltvedtak vekker sympati og harme, at folk engasjerer seg. Nathan er blitt det fremste symbolet på at barn som har bodd i Norge i mer enn tre år - over 400 i tallet - skal sendes ut sammen med sine foreldre. At Nathan er viktig gjør ikke hans sak mer unik enn mange andres. Foreldrene flyktet fra et krigsherjet Etiopia flere år før Nathan ble født, og han er ett av mange barn som er født i Norge av mennesker drevet på flukt. Han er oppvokst i Arna i Bergen, har aldri vært utenfor Norge og snakker bergensk. Jan Erik Vold diktet ord på dette her i avisen tidligere denne uka:
«Å sende
Nathan ut av Norge
heter ikke å
returnere.
Det heter: å deportere»
Et apropos til utsendelsen av asylbarna er påtrykket for at tigging må forbys i Norge, et forslag som bevisst rammer det mest forfulgte folket i Europa i vår tid, romfolket. Tiggermotstanderne nøres opp av skremmende holdninger som ikke har forandret seg mye siden Eilert Sundt reiste rundt med «fantefolket» på de norske bygdene for 160 år siden. Også den gangen ble «de fremmede» ansett som et stort sosialt problem, og hadde ord på seg for å stjele og for å mestre trolldomskunster, noe som i grunn ikke er ulikt Høyres argumentasjon i dag. Redselen for det fremmede finner fortsatt sterk gjenklang hos nordmenn når man beveger seg ut av de områdene hvor integreringen har kommet lengst. Parallelt med både tiggerdebatten og kampen om asylbarna, har Hans Rotmo fortsatt å spre grumsete fordommer om multikulturalismen til kulturelle sambygdinger som syns det er modig at noen endelig tør si fra. I løpet av to dager ble hans innvandrerfiendtlige budskap lastet ned av 12.000 kjøpere. I dette segmentet finner de organiserte innvandrermotstanderne medynk fra mer eller mindre tause grupperinger som bruker avisenes kommentarfelt til å argumentere for å utestenge Europas fattigste og kaste ut asylbarn. Det urovekkende er politikernes manglende vilje til å se de menneskelige aspektene ved disse sakene. Standhaftigheten i asylpolitikken lar seg lett forveksle med populistisk håndverk.
Hvordan endte vi her? Hvordan kan Norge, som er verdensmestere i etiske råd og så varmt og inkluderende at vi møter terror med visesang, kaste ut barn fra sitt eget fødeland? Det er åpenbart at bak det velmenende skallet av beskyttelse er vi oss selv nok, så bedagelige og selvfornøyde at vi ikke har nysgjerrighet til overs for hva andre kan by på. Når dagens folkeforflytninger har utspring i krig og humanitære katastrofer, hvordan kan vi da både være verdens fremste demokrati og den inhumane nordeuropeiske bøygen som iskaldt sender norske barn til ustabile regimer? Denne urimelige spagaten har kraft nok til å velte regjeringssamarbeid og splitte partifeller. Regjeringen arbeider fortsatt med stortingsmeldingen om barn på flukt, som kan åpne for et nytt regelverk som sikrer barn som Nathan en tryggere framtid. Å sende disse barna ut før meldingen kommer med avklarende svar, står ikke i forhold til festtalene om et fritt og åpent samfunn og omfavnelsen av «Barn av regnbuen» som symbol på det norske kulturfellesskapet.
17. mai skal vi igjen synge. I Finn Bøs «Norge i rødt, hvitt og blått» blir også regnbuen brukt som symbol på samhold. «Som et regnbuens tegn under skyen/skal det evig i framtida stå», heter det. Men fargene som glitrer over byen i det påfølgende verset er plutselig blitt skremmende grå.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.