«At lögum scal land várt byggia en eigi at úlögum eyða,» heter det i Frostatingslova, en av Norges eldste lover.
«Med lov skal landet vårt bygges og ikke av ulov ødelegges». Angrepet 22. juli var nettopp et forsøk på å ramme Norge med terror og ulov. I månedene etterpå har rettsstaten vist seg robust nok til å kunne håndtere grusomheter ingen hadde fantasi til å forestille seg før de skjedde. Vi mener det er en styrke at 22. juli ikke har ført til en hard debatt om kriminalomsorgen og straffenivået i Norge. Selv om det kan virke merkelig sett utenfra, er det slik at vårt retts- og fengselssystem har bidratt til at Norge har en verdens laveste mordrater.
I går la Helse- og omsorgsdepartmenetet fram forslag til endringer i loven om psykisk helsevern. Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen innrømmer at terrorangrepet er en direkte medvirkende årsak til at forslaget kommer nå, og at det haster med å få den såkalte «Lex Breivik» vedtatt. Det er åpenbart at frykten for at Breivik kan ende på en psykiatrisk institusjon uten høy nok sikkerhet dersom han skulle bli kjent utilregnelig, har vært styrende.
Vi forstår godt behovet for at en farlig massedrapsmann som etter alt å dømme kommer til å fortsette å være farlig, må være omgitt av et vanntett sikkerhetsopplegg. Men det er likevel prinsipielt galt å forandre en lov som gjelder alle ut fra handlingene til én enkelt person. Spesielt når endringene er så grunnleggende og omfattende som i dette tilfellet. Det blir ikke gode lover av slikt. De nye forslagene åpner for alvorlige inngrep i privatlivet til psykisk syke og antatt farlige pasienter. Det er snakk om avlytting, kroppsvisitering, overvåking, postinndragelse og streng besøkskontroll.
Stortinget har fortsatt muligheten til å rette opp grove feil og mangler i lovproposisjonen. Vi håper de er sitt ansvar bevisst, og tar seg den tida som er nødvendig.
Publisert i Dagsavisen lørdag 12. mai.