Faktum er at nazismen og kommunismen, høyreekstremismen og venstreekstremismen er omtrent identiske og at man må ta frem et mikroskop for å se forskjellene.

Faktum er at det kun er noen ekstremliberale som mener dette. Med tanke på at resten av verden ikke klarer å se det samme burde det vel si mest om deres virkelighetsoppfatning.

Dersom noe er sant er det en tendens til at mange mener det samme, men det at mange mener det samme gjør ikke noe sant. Tankegodset i Nazismen og Fascismen var og er kjempepopulært, men merkelappene ble diskreditert etter krigen og Holocaust. Venstresiden har behov for å fortsette politikken uten å bli assosiert med Hitler og Mussolini og har gjort dette ved å propaganda grepet å plassere dem politisk på høyresiden liksom langt unna det de selv står for.

"Ja vi har jo alle hørt om SVs planer om utrydde jødene."

Nazistenes plan var å deportere jødene. Beslutningen om å utrydde jødene ble tatt i desember 1941 etter at USA kom med i krigen. Nazistene ønsker å depotere jødekapitalistene. Det er også folk i SV og rødt som ønsker å kvitte seg med kapitalistene.

Det er heller ikke godt å si hva folk i SV og rødt vil finne på mot kapitalistene i en desperat krigssituasjon.
http://en.wikipedia.org/wiki/Madagascar_Plan
http://en.wikipedia.org/wiki/Haavara_Agreement

"Det aller meste av NS lover og forordninger ble f.ex videreført uendret av Ap etter krigen."

Som f.eks. jøde- og kommunistdeportasjon?
Arbeidsmarkedskontorene
Barnetrygden
Arbeidsledighetstrygden
1 mai som helligdag
Kulturpolitikken

Vi fikk etter krigen en landsfar som styrte landet. Det gikk ikke lang tid før vi fikk vi kollektive lønnsoppgjør, riksmeklingsmann og folketrygd heller. Ap fortsatte også med tvangssterilisering og forbud mot homofili i mange tiår.

Det er nok ikke så mange grupperinger i Norge som tar til orde for "væpna revolusjon". Du har totalt missforstått hva revolusjon betyr. Strengt att betyr det ikke annet en omveltning, og ingen sosialistiske grupperinger (bortsett fra en bitteliten maoistisk rørelse) etterstreber en voldelig omveltning.

Sitat:

Dette er direkte tøv. NS rekrutterte primært fra høyborgerlige kretser i byene samt i nasjonalistiske bygdekretser hvor arbeiderbevegelsen i utgangspunktet sto svakt. En analyse av NS' valgresultater i mellomkrigstida viser helt entydig at flertallet av NS-velgere i byene kom fra det liberalistiske partiet Frisinnede Venstre, mens flertallet av bygdevelgerne kom fra Bondepartiet eller Venstre. NS var erklært hovedfiende av fagbevegelsen og kommunistene, og vice versa.

- - -

NS var først og fremst motstandere av en kommunistisk dominert fagbevegelse. Noe de har til felles med Ap i etterkrigstiden. Håkon Lie er et kjent navn i den sammenheng.

De fleste NS medlemmene på bygdene var ikke storbonden, men selvstedige småbønder som så på Stalins kollektiviseringsprogrammer med stor redsel. Derfor var mange av de norske soldatene i tysk tjeneste også småbrukersønner fra indre Østland. Jeg er selv fra en kommune med der NS sto sterkest. Og der fins ikke mange storbønder eller "kapitalister".

En av våre store diktere, Rolf Jacobsen som var journalist i Ap pressen, hadde lignende motiveringer for å slutte seg til NS og bli en av deres beste redaktører. Mens Hans Børil, skogarbeideren, ble Jacobsens fangevokter etter frigjøringen.

Når historien ble skrevet var det skogsarbeiderene og jordbruksarbeiderenes historier som ble fremmet. Yrkesgruppe som som var sosialister, men i høy rad også kommunister.

For det første roter Kenworthy fryktelig medrekkefølgene på ting. Han må da vite at både kommunisme, sosialisme og sosialdemokrati er ideer som er langt eldre enn nazisme og fascisme. Hvorfor venstresiden siden da skulle ha et behov for å etterligne nazismen når de ifølge Kenworthys forskrudde ideer allerede har funnet den opp selv.

Kenworthy mener jo også at Stalins mesterplan med å vedta at nazismen var på høyresiden (underlig nok var verden ekstremt lydhør for den ellers så hatede Stalin) skjedde lenge før nazister kom til makten i Europa. Venstresiden som allerede hadde funnet opp nazismens ideer (ifølge Kenworthy) hadde så et behov for å etterape de ideer de selv hadde skapt (ifølge Kenworthy). Mens nazistene satte sine planer ut i livet var kommunister over hele Europa fast bestemt på å kjempe med nebb og klør og til og med ofre livet for å bekjempe nazismen - ikke bare på topplan, men også blant fotfolket. Mange kommunister var faktisk villige til å ofre livet for at nazistenes ideer skulle settes ut i livet (kommunistenes egne ideer ifølge Kenworthy). Av den fantastiske historien kan man vel i alle fall konkludere at verken kronologi eller logikk er Kenworthys sterke sider.

Kenworty finner det heller ikke verdt å kommentere hvorfor høyrepartier og kapitalister samarbeider med fascister verden over fra fascismens fødsel til i dag. Er også høyrepartier på alle kontinenter like forvirret som meg?

"Nazistenes plan var å deportere jødene."

Nå satt vel NS ved makta også etter 1941. Uansett er jo SVs deporteringsplaner av jøder og kommunister viden kjent.

"Det er også folk i SV og rødt som ønsker å kvitte seg med kapitalistene."

Det er vel ingen forslag til dags dato om å kvitte seg med noen som helst fra verken Rødt eller SV, og i alle fall ikke på nåten nazistene gjorde det.

"Det er heller ikke godt å si hva folk i SV og rødt vil finne på mot kapitalistene i en desperat krigssituasjon."

Aldri undervurder styrken av vill spekulasjon.

"Det gikk ikke lang tid før vi fikk vi kollektive lønnsoppgjør, riksmeklingsmann og folketrygd heller."

Akkurat som nazistene planla?!

Det festligste med innlegget er at Kenworthy sammenligner kulturpolitikken under 2. verdenskrigmed Arbeiderpartiets. Rett og slett underholdende.

AKP-ml var ganske skumle på 70-tallet, da de snakket om væpna revvolusjon og hyllet Stalin og Pol Pot. Den gangen - selv om det faktisk aldri har forekommet at såkalte venstreekstremister har drept noen i Norge (Blitz var nær å drepe en gammel rasist fra Fedrelandspartiet på 90-tallet) var det god grunn til passe på dem, noe POT også gjorde.

Idag er de innlemmet i Rødt, et parti som har akseptert demokrati som styreform, som ikke lenger går inn for væpna revolusjon, og som innrømmer at de logret i overkant mye for diktatorer i sin barndom.

Det mest skumle med Rødt idag er nok helst at de - i likhet med Frp - vil bruke alt for mye penger og har et program som ikke henger i hop på noe som helst slags vis.

Å nevne Sosialistisk Ungdom blir bare komisk. Nå har ikke ytre venstre noen oppslutning i den størrelsen idag, og får det vel neppe noensinne heller, men de har naturligvis like mye rett til å bruke demokratiet til å prøve å få flertall for gjennom lover og budsjetter å skape sitt samfunn som det alle andre ideologier på alle fløyer har.

Sveining Rotevatn må uansett oppdatere seg og slutte å basere innleggene sine på 70-tallet.

Han må da vite at både kommunisme, sosialisme og sosialdemokrati er ideer som er langt eldre enn nazisme og fascisme.

Ja nasjonalsosialisme er en blanding av nasjonalisme (blomstret under nasjonalromantikken) og sosialisme (blomstret med Marx)

Hvorfor venstresiden siden da skulle ha et behov for å etterligne nazismen når de ifølge Kenworthys forskrudde ideer allerede har funnet den opp selv.

Jeg vet ikke hva du babler om her. Det jeg sier er at nazismen og fascismen hører politisk hjemme på venstresiden.

Mussolini definerte fascismen som "Tutto nello Stato, niente al di fuori dello Stato, nulla contro lo Stato" Alt innenfor staten, ingenting utenfor staten ingenting mot staten.

Straks Nazistene kom til makten iverksatte de Gleichschaltung en metodisk avvikling av sivile institusjoner og innlemming i staten. http://en.wikipedia.org/wiki/Gleichschaltung.

Det å organisere alle sider i folkets liv inn i staten er noe venstresiden holder på med. Det må bygges opp et stort statlig byråkrati for å håndtere folks liv fra a til å. De praktiske forskjellene mellom sosialisme, kommunisme, sosialdemokrati, fascisme og nazisme er små. Endestasjonen for alle er et korrupsjon, undertrykking og anarki.

Kenworthy mener jo også at Stalins mesterplan med å vedta at nazismen var på høyresiden bla bla.

Det er ikke noe jeg mener dette er historiske fakta. Du driter deg ut ved å anta at jeg vrøvler og åpent bulshitte når jeg faktisk vet hva jeg snakker om;

http://www.britannica.com/EBchecked/topic/290606/Third-International (eller sjekk en hvilken som helst kilde om den 3 internasjonale)

"In 1928 the sixth congress adopted a policy of “extreme leftism” set forth by Stalin: once again, moderate socialists and social democrats were branded as the chief enemies of the working class"

"Kenworty finner det heller ikke verdt å kommentere hvorfor høyrepartier og kapitalister samarbeider med fascister verden over fra fascismens fødsel til i dag."

Jeg har allerede kommentert det i denne tråden.

De konservative partiene er ofte nasjonalistiske og støtter intervensjoner som tollbeskyttelse, subsidier, monopoldrift, næringsstøtte, subsidier og nasjonal kontroll med råvarene. Her finner de sammen med de venstreorienterte nasjonalsosialistene.

De konservative partiene har også ofte programfestet planker fra det kommunistiske manifest som statsveier, statspenger og statsskoler også her finner de sammen med nasjonalsosialistene.

"Alle" vet at det er minimal forskjelle mellom partiene. Det er ikke rart om ulike partikonstellasjoner inkludert konservative og nasjonalsosialister finner sammen når de er enige om så mye.

"Det gikk ikke lang tid før vi fikk vi kollektive lønnsoppgjør, riksmeklingsmann og folketrygd heller."

Akkurat som nazistene planla?!

Ja, noe av de første Nazistene gjorde var å samle fagforeninger og arbeidsgiver organisasjoner i deutsches arbeitsfront. Dermed ble forhandlingene i arbeidslivet brakt under statlig kontroll. Nazistene (Robert Ley) arbeidet også med et skattefinansiert trygdesystem ala folketrygden, men krigen kom i veien.

Det festligste med innlegget er at Kenworthy sammenligner kulturpolitikken under 2. verdenskrigmed Arbeiderpartiets. Rett og slett underholdende.

Nazistene var aktive i kulturpolitikken "Kraft Durch Freude" der staten organiserte og finansierte store deler av kulturlivet (musikk, idrett, film, kunst, teater, ferier osv). Nazistene var helt klart pionerer på dette området.

Også Nasjonal Samling igangsatte et tilsvarende program, men det var begrenset hva de fikk til under krigen. Hva festlig finner du i statskultur?

http://en.wikipedia.org/wiki/Strength_Through_Joy

Så la oss ta fram "mikroskopet":

1. Nazismen er en gjennomført rasistisk ideologi basert på forestillinga om at de hvite "arierne" er overlegne alle andre folkeslag i et hierkarki hvor de "dumme" svarte, "samfunnsnedbrytende" rom, og "demoniske" jødene sto nederst. Denne forestillingsverdenen var ikke unik for nazismen, men tvert imot dominerende statsideologi i Europa fra 1500-tallet og framover, og fortsatte å leve videre på høyresida i politikken også etter 2. verdenskrig, blant annet i Sør-Afrika.

Marxismen derimot, er en konsekvent antirasistisk ideologi som prediker at alle mennesker har like stor verdi uavhengig av etnisk bakgrunn og at alle har de samme rettighetene og bør stå sammen under mottoet "arbeidere i alle land - foren dere". Marxister har derfor også konsekvent støtta frigjøringskamp mot kolonialisme og mot ethvert rasistisk regime, ikke bare nazismen men også for eksempel apartheid i Sør-Afrika.

Det to ideologiene står altså på diametralt motsatt side av politikken i forhold til dette spørsmålet. Mens marxismen er en progressiv ideologi som tidligere enn noen andre promoterte antirasisme som i dag er allment akseptert som idegrunnlag også ut over venstresida, er nazismen en ekstrem reaksjonær (altså høyre-) posisjon med holdninger som samsvarer med de dominerende holdningene i Europa før den franske revolusjonen.

2. Nazismen er en ultranasjonalistisk ideologi som legger til grunn at Tyskland må ruste opp og utvide sine grenser gjennom imperialistisk krig. Heller ikke dette var nytt med nazismen. Begrepet "Lebensraum" som i dag er kjent som slagordet for Hitlers ekspansjonspolitikk, ble utvikla som slagord for tysk imperialistisk politikk, anført av det frikonservative partiet (et av forløperpartiene til DNVP som Hitler gikk i allianse med fra 1930 og i regjeringskoalisjon med fra 1933). Motstatt står marxismen som på alle måter søkte å stikke kjepper i hjulene for ALLE de krigførende partene under 1. verdenskrig og som før krigen hadde vært drivkraft i Sosialistinternasjonalens program (som desverre mislyktes på grunn av svik mot prinsippene blant opportunistiske sosialdemokrater) for å stanse en imperialistisk krig med generalstreik. Nazismen og marxismen var altså igjen diametrale motsetninger, med nazismen som en ekstremversjon av høyresidas tradisjonelle imperialistiske og militaristiske ekspansjonsprogram.

3. Nazismen ville forby klassekamp og innordna arbeiderne i "arbeidsfronter" styrt etter "Førerprinsippet" hvor arbeidsgiveren var den lokale føreren (diktatoren). Dette med å forby arbeiderne å organisere seg til kamp for egne rettigheter er heller ikke nazistene aleine om, men deler denne posisjonen med andre ytterliggående krefter på høyresida i politikken. Marxismen derimot, er den ideologien som aktivt promoterer klassekamp som metode for å bekjempe økonomisk, sosial og politisk skjeivfordeling.

4. Nazismen fratok kvinner stemmerett, rett til å delta i arbeidslivet og retten til å ta utdanning. Igjen et punkt vi gjenfinner hos andre ekstremt konservative politiske bevegelser, ikke bare fascistiske, men også religiøst-reaksjonære. Marxismen kjemper derimot for full likestilling mellom kjønnene.

Ut fra de konkrete og sentrale politiske stridsspørsmålene som prega Hitlers samtid, kan det ikke finnes det aller minste fnugg av tvil om at NSDAP plasserte seg aller ytterst på høyrefløyen i tysk politikk, noe som også gjenspeila seg i samarbeidsmønstrene, hvor partiene som var villige til å samarbeide med nazistene tidlig var de mest konservative borgerlige partiene, mens sentrumspartiene raskest lot seg kue, og marxistene lengst til venstre var de som tidligst og mest omfattende tok opp våpen mot Hitlers diktatur.

Så la oss ta fram "mikroskopet":

-Nazismen er en gjennomført rasistisk ideologi basert på forestillinga om at de hvite "arierne" er overlegne alle andre folkeslag

-Marxismen derimot, er en konsekvent antirasistisk ideologi som prediker at alle mennesker har like stor verdi uavhengig av etnisk bakgrunn

Nazistene og Marxistene krever begge at alle skal være like.

Nazistene innser at folk har forskjellige evner og vil fjerne alle med bedre evner (jødene) eller dårlige evner (tatere, sigøynere, mongloide..)

Marxistene derimot ignorerer ulike evner og mener at forskjeller mellom folk skyldes "utbytting".

"Det to ideologiene står altså på diametralt motsatt side av politikken i forhold til dette spørsmålet."

De to ideologiene er enige om at alle skal være like og vil jevne ut alle forskjeller i befolkningen. Men de er uenige om årsaken til forskjellene.

"Nazismen er en ekstrem reaksjonær (altså høyre-) posisjon med holdninger som samsvarer med de dominerende holdningene i Europa før den franske revolusjonen."

Jeg ser ingen grunn til at rasister skal være mere reaksjonære enn andre? Ellers er jeg enig i at Nazismen har føydale trekk, men det har sosialismen også.

2. Nazismen er en ultranasjonalistisk ideologi som legger til grunn at Tyskland må ruste opp og utvide sine grenser gjennom imperialistisk krig.

(Nazismen fantes også en en internasjonalsosialistisk variant pangermanismen som ble støttet av SS og Hamsun.) Men sant Nazistene er i stor grad nasjonalister.

"Begrepet "Lebensraum" som i dag er kjent som slagordet for Hitlers ekspansjonspolitikk, ble utvikla som slagord for tysk imperialistisk politikk,"

Ja og forbildet var England. Lebensraum er basert på forfeilede ventreorienterte merkantilistiske ideer om kontroll med naturressurser som ble tilbakevist av de klassiske Laissez faire høyreorienterte økonomene (Adam Smith, Jean Baptiste Say..)

Du finner disse tankene igjen i kontroll med ressurser i hjemfallsretten, kontroll med fiskeressurser og olje også. Det norske sosialdemokrstiet har også sikret nasjonal kontroll med naturressurser i polarområdene. Det er venstresiden som er opptatt av nasjonalisering av naturressursene.

"Motstatt står marxismen som på alle måter søkte å stikke kjepper i hjulene for ALLE de krigførende partene under 1. verdenskrig"

Nasjonalistene ville ha fedrelandskamp, internasjonalsosialistene ville ha klassekamp. De ville ha forskjellige kamper, men begge ville slåss.

"med nazismen som en ekstremversjon av høyresidas tradisjonelle imperialistiske og militaristiske ekspansjonsprogram."

Det er staten som driver imperialisme og militarisme. Høyresiden driver med fredelig handel.

"Marxismen derimot, er den ideologien som aktivt promoterer klassekamp som metode for å bekjempe økonomisk, sosia og politisk skjeivfordeling."

I en marxistisk planøkonomi er planen lov og streiker følgelig lovbrudd. Det finnes ingen organisasjonsrett i marxismen. ( Marx selv så det klart og krevde etableringen av "industrielle armeer" i det kommunistiske manifest. I en arme adlyder man )

"Marxismen kjemper derimot for full likestilling mellom kjønnene."

Marxistene avviser at noen, innkludert kvinner og menn er ulike.

"Ut fra de konkrete og sentrale politiske stridsspørsmålene som prega Hitlers samtid, kan det ikke finnes det aller minste fnugg av tvil om at NSDAP plasserte seg aller ytterst på høyrefløyen i tysk politikk"

Dersom du definerer venstre-høyre aksen ut ifra omfanget av statens virksomhet befinner både nazistene og marxistene seg langt ute på venstresiden.

Det er sprøtt å plassere en som er enig i internasjonalsosialisten i alt unntatt om vi har forskjellige evner på en annen politisk planet på dette ene spørsmålet.

"Marxistene lengst til venstre var de som tidligst og mest omfattende tok opp våpen mot Hitlers diktatur."

Det er fordi både internasjonal sosialistene og nasjonal sosialistene er voldsromantikere som slåss om herredømmet, mens resten av folket på høyresiden ønsker å leve i fred med familen og passe jobben. A gjengen og B gjengen er ikke på noen motsatte fløyer fordi de slåss. De er tvert om ganske like.

Dette er ikke bare unøyaktig men grunnleggende og fullstendig feil. Marxister krever at alle skal være politisk og økonomisk likeverdige og at det følgelig skal bli slutt på all inndeling av mennesker i "raser", og også klasser. Nazismen står for det stikk motsatte. Nazismen er en ekstrem høyreideologi ut fra høyrebegrepets opprinnelige betydning fra den franske revolusjonen da høyre definerte motstandere av revolusjonens politiske likhetsidealer og tilhengere av det de definerte som "naturlige hierarkier". Nazismen er opptatt av å dele menneskene inn i et hierarki av raser og ønsker samtidig heller IKKE å oppheve klasseskillene innad i den "ariske" befolkninga, men ønsker tvert imot et strengt hierarkisk system inspirert av hierarkiet i militære, med arbeidsgiveren i rollen som "fører" på arbeidsplassen og arbeiderne i rollen som lydige undersåtter. Dette synet representerer bare en enda mer ekstrem og politisk represiv variant av den økonomiske liberalismens utgangspunkt om at arbeidsgiver skal ha all makt til å ansette og avskjedige arbeidere.

Dersom vi plasserer økonomisk liberalisme som høyre i dagens politiske landskap, blir det altså i et historisk perspektiv, ut fra høyre-venstre-begrepenes historiske meningsinnhold, helt korrekt å plassere nazismen tre knepp til høyre for dette, som høyreekstremisme, slik folk i alle politiske leire også gjorde i Hitlers samtid.

Vrøvl igjen. Internasjonal-sosialister, eller marxister som vi gjerne også kan kalle oss, har konsekvent kjempa mot imperialistisk krig og for fred, i dag, som før og under 1. verdenskrig. I Norge kan vi for eksempel i stor grad takke vår fredelige frigjøring i 1905 på militante marxistiske holdninger i den svenske arbeiderbevegelsen på den tida, da arbeiderledere blant annet garanterte at svenske arbeidere som ble utkalt til militærtjeneste for å frata sine norske kamerater deres rettmessige frihet, umiddelbart ville ta opp våpenet og i stedet skyte sine egne offiserer. Disse uttalelsene fikk svenskekongen og hans støttespillere på svensk høyreside som sterkt vurderte å slå ned det parlamentariske opprøret i Norge til å komme på andre tanker i tide. Så ja, du kan si at marxister er villige til å ty til en form for vold som borgerlig ideologi avskyr, altså vold for å fri seg fra undertrykkernes voldsmakt, og trusler om vold for å hindre krig.

Den formen for vold som nazistene idealisterte, nasjonen i krig, var og er de heller ikke aleine på høyresida om å forsvare, sjøl om de har vært og er de mest ekstreme forkjemperne for slik vold. Det imperialistiske krigsprogrammet til Hitler var bare en ekstrem variant av den generelle holdninga på tysk høyreside om at Tyskland fortjente "en plass i sola" som imperiemakt, og veien til å oppnå dette gikk gjennom opprustning og erobringskrig.

I din absurde argumentasjon ender du altså med å definere dronning Elisabeth I som venstreradikaler. Grunnlaget for denne komplette absurditeten er at du har et grunnleggende ahistorisk begrep om høyre og venstre, og en totalt mangelfull forståelse for borgerskapets og den politiske høyresidas behov for statsmakt.

Høyre og venstre oppsto altså som politiske begreper under den franske revolusjonen, hvor høyresida representerte idealer om fortsatt personlig kongemakt og "naturlig hierarki", mens venstresida representerte slagordene "Frihet, likhet og brorskap". Høyresida har alltid vært for en sterk statsmakt, som er nødvendig for å opprettholde det de anser som naturlige hierarkier. Det gjelder også for økonomiske liberalister, som konsekvent går inn for mer strengere straffer, mer politi og mer militærmakt i kombinasjon med mindre velferdsordninger og færre rettigheter for arbeiderklassen. Strengere straffer og mer politi er nødvendig for å begrense truslene mot overklassens liv og eiendom som naturlig øker jo større de økonomiske forskjellene i samfunnet blir. Mer militærmakt handler om å gi staten evnen til også å forsvare borgerskapets private eiendom, investerings- og ekspansjonsmuligheter utafor statens eget territorium, både overfor organisert arbeiderklasse i andre land og konkurrerende borgerskap med sete i andre land.

Du skriver at kommunisme og nazisme er hipp som happ. Hvorfor støtter da USA alltid høyrepopulister og nazistiske diktaturer og bekjemper kommunistiske regimer? Hvorfor gir Rimi-Hagen millionbeløp til Fremskrittspartiet og ikke 5 øre til NKP?

Thomas Kenworthy innehar altså en etisk rettesnor så slakk at han tydeligvis ikke merker seg en vesentlig forskjell mellom det å deportere jøder til konsentrasjonsleirene og innføringen av barnetrygden. Eventuelt har han omdefinert alle ordene på en snedig måte som gjør det hele mer tilforlatelig.

Både Nazisten og Marxistene er "samfunnsarkitekter" som betrakter mennesker som kveg. For en vanlig borger spiller det liten rolle om en nazist eller en kommunist sitter i førersetet.

Nazisten ønsker et strengt hierarkisk system inspirert av hierarkiet i militære, med arbeidsgiveren i rollen som "fører" på arbeidsplassen og arbeiderne i rollen som lydige undersåtter"

Nøyktig det samme er det i en kommunistisk planøkonomi. Statsledelsen befaler og arbeideren adlyder. Statsmakten deles inn i departementer for å styre de ulike delene av økonomien i en hierarkisk modell.

"Dette synet representerer bare en enda mer ekstrem og politisk represiv variant av den økonomiske liberalismens utgangspunkt om at arbeidsgiver skal ha all makt til å ansette og avskjedige arbeidere."

Nazismen og kommunismen har begge kontraktsufrihet mens liberalismen har kontraktsfrihet. Det er det som kalles likhet for loven.

Nazisme,marxisme fascisme, (kontraktsufrihet)liberalisme (kontraktsfrihet)

"Vrøvl igjen. Internasjonal-sosialister, eller marxister som vi gjerne også kan kalle oss, har konsekvent kjempa mot imperialistisk krig og for fred."

Marxistisk planøkonomi er en kronisk borgerkrig mot egen befolkning. Det er dokumentert i det black book of communism at kommunistene myrdet 100 millioner fra 1917.

Høyresida har alltid vært for en sterk statsmakt.

Det er sant at opprinnelig var motstanderne av føydalstaten på venstresiden i politikken. Det betyr at vi må flytte marxistene over på høyresiden og liberalistene til venstresiden. Kommunistene og nazistene er like uansett. Prinsippet hos de klassiske liberalistene, som er nedfelt i vår egen grunnlov er maktfordeling og begrensning av statens suverenitet.

"mindre velferdsordninger og færre rettigheter for arbeiderklassen."

Velferdsordninger rettigheter for arbeider er ulikhet for loven og en del av føydalstaten på høyresiden i politikken.

"Strengere straffer og mer politi er nødvendig for å begrense truslene mot overklassens liv og eiendom"

I rettstaten forvarer politiet alles eiendom. Problemet med kommunisme, nazisme, sosialdemokrati.. er at folk tvinges til å leve ekstralegalt utenfor loven for å overleve. 90% av eiendommen og kontraktene i den tredje verden håndheves privat utenfor loven. Tendenen er også stigende med her hjemme med en føydalstat som tvinger folk utenfor loven ( ulovlig arbeide, ulovlig opphold, svart arbeide ) osv

Hvorfor støtter da USA alltid høyrepopulister og nazistiske diktaturer og bekjemper kommunistiske regimer?"

USA forlot liberalismen i utenrikspolitikken i 1898 i den Filipinske krig. Konstitusjonen og the founding father foreskrev "ikke intervensjonisme" og det er det som predikes fra høyresiden ( Ron Paul ) nå. De nasjonalsosialistiske og merkantilistisk orienterte amerikanske presidentene har ment at USA var mer truet av Sovjet enn av f.ex Argentina, men USA og hele verden hadde hele veien vært best tjent med om USA passet sine egne saker.

"Hvorfor gir Rimi-Hagen millionbeløp til Fremskrittspartiet og ikke 5 øre til NKP?"

Norge er essensielt en føydalstat der staten samler støtte ved å gi privilegier. "Alle" er enige om ulikhet for loven, men det uenighet om hvem som skal priviligeres og hvem som skal betale. Rimi Hagen håper vel på å få priviligier fra en borgelig regjering eller i hvert fall å unngå å bli ekspropriert av en sosialistisk.

Det er sant at planøkonomiene i Sovjetunionen og Kina utvikla seg slik. Dermed gikk byråkratiet og statsledelsen gradvis inn i den klassiske rollen som kapitalister, og på henholdsvis 1980-tallet i Kina og på 1990-tallet i Russland, tok de også steget fullt ut ved, gradvis i Kina, raskt og brutalt i Russland, omdefinere felleseiendommen til privateiendom og innføre alle klassiske aspekter ved kapitalistisk økonomi, inkludert børs, parallelt med at rettigheter og velferdsordninger som staten tross alt innførte i de første tiårene ble avvikla.

Denne praksisen er imidlertid helt i strid med marxistisk teori og idealene fra Oktoberrevolusjonen. Utgangspunktet var at ikke bare bedriftene, men hele staten skulle styres direkte av arbeiderne, gjennom arbeiderrådene, sovjetene. På lik linje med at dagens kapitalistiske økonomi er en planøkonomi, hvor konsernledelsen i transnasjonale selskaper legger planer som omfatter økonomiske verdier som i mange tilfeller overstiger de samla verdiene i mellomstore kapitalistiske land, må en arbeiderstyrt sosialistisk økonomi ha felles planer for å samordne økonomiske verdier. Forskjellen vil være at mens dagens kapitalistiske planøkonomi legger planer for å maksimere profitten til en liten elite av kapitaleiere, på bekostning av liv, helse og velferd for millioner av arbeidere verden rundt, vil grunnprinsippet i en sosialistisk arbeiderstyrt økonomi som marxister kjemper for være å dekke behovene for mat og annen velferd for hele verdens befolkning innafor rammer som økosystemet og den naturlige gassbalansen i atmosfæren setter. Det forutsetter åpent og direkte demokrati, slik det ble praktisert i de første månedene etter Oktoberrevolusjonen i Russland, men ødeleggelsene under borgerkrigen og vedtaket i 1921 om å innføre NEP-politikken som et svar på den daværende russiske statens reelle mangel på kontroll over de økonomiske ressursene, satte en stopper for dette første forsøket. Men like lite som at det første forsøket på å innføre republikansk demokratisk styre med allmenn stemmerett under den franske revolusjonen i 1792 mislyktes og førte til terror, krig, diktatur og til slutt monarkisk restaurasjon, betyr at idealene om parlamentarisk demokrati og allmenn stemmerett må forkastes, like lite betyr det at marxismens ideal en arbeiderkontrollert behovsstyrt økonomi skal forkastes fordi de første forsøkene som har blitt gjort i Russland i 1917 og i Chile i 1973, av ulike grunner mislyktes.

Da begrepene høyre og venstre oppsto, var det altså fordi de konservative medlemmene i den franske nasjonalforsamlinga av 1789, de som var for å opprettholde en sterk personlig kongemakt med vetorett overfor nasjonalforsamlinga og som var mot å oppheve adelsprivilegiene, satte seg på høyre side av midtgangen, mens tilhengerne av en republikansk forfatning basert på allmenn stemmerett satte seg lengst ut til venstre. Liberalerne, som var for en Montesquie-inspirert forfatning med balanse mellom en valg nasjonalforsamling, en arvelig konge og utnevnte dommere, satte seg i midten, og definerte det politiske sentrum. Liberalerne var for en valgt nasjonalforsamling, men ville begrense stemmeretten til de velstående klassene.

Mens høyrefløyen klassemessig representerte den moderate businessvennlige delen av adelen og venstresida i nasjonalforsamling småborgerskapet, var sentrum representanter for de rikeste delene av borgerskapet, som blant annet eide lukrative slavebaserte sukkerplantasjer i Karibia.

Nasjonalforsamlinga representerte imidlertid ikke hele det politiske spekteret i Frankrike. Utafor nasjonalforsamlinga hadde vi den mest reaksjonære delen av adelen, som gikk i eksil til eneveldige monarkier i Østerrike eller Preussen, de såkalte emigres. Det var de som avviste alle reformer og som ville opprettholde et eneveldig kongedømme og alle adelsprivilegier. De representerte den reaksjonære, eller høyreekstreme, posisjonen.

Samtidig var heller ikke spirene til den kommende arbeiderklassen som levde i Paris representert i forsamlinga. Representanter for dette skiktet, de såkalte sans-culottene, ble imidlertid en politisk aktiv faktor seinere under revolusjonen. Deres krav var innføring av en sosial stat med velferdsordninger og prisreguleringer. Samtidig utgjorde de den mest militante fraksjonen og var mest villige til å bruke vold mot adelen og borgerskapet for å hindre kontrarevolusjon. De representerte det som den gangen var definert som den venstreekstreme posisjonen.

Marxistene er åndelige arvtakere etter de franske sansculottene på 1790-tallet, mens nazister og fascister er åndelige arvtakere av les emigres. Liberalister som ønsker grunnlovsfesta begrensninger på demokratiets muligheter for å gjennomføre økonomisk omfordeling, er åndelige arvtakere etter datidas slaveeiende franske borgerskap, som da definerte sentrum, men som i dag, fordi venstresidas idealer heldigvis har blitt stor grad av ideologisk allmenneie i dag, representerer en ganske ytterliggående høyreposisjon, ganske nær opp mot fascismen. Dette politiske naboskapet har også gjenspeila seg i utstrakt politisk samarbeid mellom ultraliberalister og fascister i nyere tid, blant annet synliggjort ved Partito Liberales koalisjonsregjering, og etterhvert sammensmelting, med Mussolinis fascister i Italia på 1920-tallet, i Pinochets Chile på 1970- og -80-tallet, og i nyfascistenes deltakelse i Silvio Berlosconis liberalistiske regjeringer som har styrt Italia fram til for få måneder sida.

Denne diskusjonen om idelologier er interresant. Ein må akseptere at ideologi som rangerer mennesker i overmennesker og undermennesker og som utrykker ein intensjon om å undertrykke alle kritiske røyster, er facisme og ikkje noko anna.

At mange krigarar og opprørsleiarar altfor ofte har utvikla seg i retning av det totalitære, er trist og sjølsagt feil. Det er vel alle her eining i ? . Men det er likevel noko heilt anna å støtte ein ideologi som åpenlyst streber etter ei oppdeling av mennesker i overmennesker og undermennesker ?

Det blir som å sei at ein bilfører som blir distrahert av ein mobiltelefon eller av lys frå ein motgåande bil og kjem til å skade ein fotgjengarer er det samme som ein bilførar som sett seg bak rattet for å prøve skade fotgjengarar som han oppdager? All logikk seier at dette er to gjerningar med ulike motiv og reaksjonane på dette må vere fundamentalt ulike. Ein kan ikkje sause dette til og sei at dette er like handlingar ? Slik er det også innan politikk, det er forskjell på regimer som utvikler seg i ulik grad i strid med offisielle uttalte mål og det å nettop ønske å utvikle et facistisk samfunn med overmennesker og undermennesker.

Det som ein burde diskutere her er forvandlinga av partiet Venstre frå eit sosialliberalt parti til eit markedsliberalistisk parti. Partiet forlater no sin verdiplattform frå å historisk vere småfolks representantar til å bli den økonomiske elitens partnar, slik Rotevatn tydeleg her viser......"Lille Høgre" passar eigentleg betre enn "Venstre" no ?

"Le livre noir" dokumenterer ingenting. Den framsetter en påstand, et tall, som man kommer fram til ved å slå sammen troverdige og helt spekulative og i sin essens grunnløse, anslag for dødsfall under helt ulike omstendigheter. Blant tallene som inngår i "Svartboka", er alle dødsofre for sultkatastrofen som ble utløst av den russiske borgerkrigen, som om kommunistene hadde all skyld i denne krigen, og de hvite styrkene og de imperialistiske intervensjonsstyrkene som satte i gang borgerkrigen var helt uten skyld i det som skjedde. Et annet tall som inngår i "svartboka", og som utgjør størstedelen av de påståtte 100 millionene, er statistiske anslag for overdødelighet under det feilslåtte "store spranget" i Kina mellom 1958 og 1961. Utgangspunktet for disse ganske absurde anslagene er imidlertid at den antatte naturlige dødeligheten i Kina på dette tidspunktet skulle vært omtrent på nivå med i USA på samme tid. Hadde utgangspunktet derimot vært at dødeligheten naturlig ville vært på samme nivå som i India, som den faktisk var ni år tidligere, ville overdødeligheten i denne perioden vært en liten brøkdel av anslaget som "le livre noir" bruker for å komme opp til sitt absurde anslag. Samtidig underslår boka at Kina i den aktuelle perioden ikke bare var ramme av et feilslått økonomisk eksperiment (for det er ingen tvil om at dette eksperimentet, i motsetning til den økonomiske politikken i Kina før og etter dette, bidro til å forverre krisa), men også en serie naturkatastrofer, både tørke i deler av landet og flom i andre. Men "kommunismen" har uansett skylda, mens kapitalismen sjølsagt ikke på noen måte har skylda for at dødsraten i alle år etter 1949, unntatt akkurat årene 1958-61, var mye høyere i alle kapitalistiske land som lå på et sammenlignbart utviklingsnivå med Kina i 1949. Den indiske nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sen, har regna ut av den relative overdødeligheten i India sammenligna med Kina, som følge av fraværet av tilsvarende radikale jordreformer i India, som de som feide vekk føydaladelen i Maos Kina, har skapt en gjennomsnittlig årlig overdødelighet på 4 millioner i alle årene fra 1949 til 1979, unntatt altså kriseårene i Kina mellom 1958 og 1961. I de årene var overdødeligheten i Kina sammenligna med India omtrent på samme nivå som overdødeligheten i India sammenligna med Kina i alle andre år.

Ut fra bruk av en tilsvarende metode som den "le livre noir" har brukt for å "regne" seg fram til 100 millioner ofre for kommunismen globalt mellom 1917 og 1991, kan man altså regne seg fram til et antall ofre for kapitalisme som overstiger dette tallet bare mellom 1949 og 1979, og i India aleine. Dermed kan man også fullstendig relativisere nazismens folkemord og grusomhet, noe som også er hovedformålet for de politiske kreftene som promoterer "le livre noir", det vil si den historisk nazikollaborerende ytterste franske høyresida, med allierte i særlig Italia og land i Øst-Europa, spesielt Ungarn og Baltikum.