Problemene med den andre sakkyndigerapporten går rett inn i spørsmålet retten stadig vender tilbake til: Hvem er Anders Behring Breivik?
I dag skal rettssaken handle om bomben som drepte åtte og lemlestet mange flere. Vi skal få høre grufulle detaljer om skadene som eksplosjonen forvoldte. Derfor passer det seg ikke å si at det kom som en bombe da det i går ble kjent at Den rettsmedisinske kommisjon ikke er fornøyd med den psykiatriske rapporten som konkluderer med at Anders Behring Breivik er tilregnelig. Men det var en svært stor overraskelse.
Rapporten er verken godkjent eller underkjent. Men den er ikke grundig nok. Et av de viktigste spørsmålene kommisjonen reiser er om Terje Tørrisen og Agnar Aspaas har tatt stor nok høyde for at Breivik kanskje maskererer galskapen for å nå sitt viktige mål: Å bli kjent tilregnelig.
Alle som følger rettssaken spør seg om det samme. Etter at Breivik har forklart seg i seks dager er det ikke tvil om at han justerer både på seg selv og virkeligheten i et forsøk på å få det til å henge sammen. Det minner om en som legger puslespill med makt, som tvinger bitene inn i hverandre selv om de egentlig ikke passer. Når man legger puslespill på denne måten, blir resultatet som regel usammenhengende og uforståelig. Det han beskriver som «radikaliseringspunkter», og det barbariet han utsatte uskyldige mennesker for 22. juli, står så vanvittig langt fra hverandre. Bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen satte ord på dette enorme gapet under sin eksaminasjon i går: «Fordi det er, vi er liksom der at det er fra refuserte avisinnlegg, først og fremst av dine venner, til en terrorhandling hvor du har skutt ned 14-åringer, blant annet».
For å få dette til å henge sammen uten å framstå som ravende gal, gjør Breivik to ting: Det ene er å konstruere et politisk villnis av utvalgte høyreekstreme konspirasjoner og nasjonalistisk hat. Dette villniset har en slags indre logikk, og han er ikke alene om kave rundt i det. Når hans iscenesettelse av seg selv ikke virker troverdig, justerer han den. Da aktor Svein Holden ville vite mer om tempelridderuniformen, sa Breivik at spørsmålet var et forsøk på latterliggjøring. Han virket flau da bildet han har tatt av seg selv i det hjemmelagde antrekket ble vist fram på storskjermer i sal 250. Han ble utilpass og irritert, neste amper, da han ble spurt om et forslag i kompendiet som går ut på at potensielle alllierte skal bes om å skjære av seg penis og baller frivillig, for å bevise at de virkelig var enige i saken og ikke hemmelige agenter. Det var et lavmål fra Holdens side å sitere denne delen av manifestet, mente en tydelig ille berørt Breivik.
Han skjønner altså at det som virker for sprøtt må bortforklares, justeres eller bagatelliseres.
Men spranget er så stort at dette ikke strekker til. Derfor må Breivik gjøre en ting til. Han må konstruere en alternativ virkelighet slik at feige handlinger kan bli en redningsmanns heroisme. For eksempel strider det åpenbart mot hans selvbilde at han har drept barn. Men det har han jo gjort. Breiviks løsning på dette «problemet» er å lage sin egen definisjon av hva som er barn. Et nytt «barnebegrep» som gjør at alle hans myrderier så vidt kan passe inn. Dette er viktig for ham, han kommer igjen og igjen tilbake til begrepet «barnemorder».
«I utgangspunktet så hadde jeg ikke noen målsetting om å drepe noen under 18 år. Så jeg trodde kanskje at de var 16 år, de som så veldig unge ut.(...) jeg regnet med at de to som jeg sparte, de var under 18 år, altså 16,» sa han i går. Men i og med at hans yngste ofre var 14 år gamle, sa han også at «den juridiske definisjonen er vel individer under 14 år».
Antakelig er alt dette noe Breivik har funnet på i ettertid. I den samme forklaringen har han sagt igjen og igjen at målet var å drepe absolutt alle på Utøya. Ingen skulle spares. Spørsmålet er hvorfor det er så viktig å skape dette oppkunstruerte skillet mellom verdige og uverdige ofre. Gjør han det av hensyn til hvordan andre oppfatter ham, eller forsøker han å holde opp et speilbilde for seg selv?
Hittil har ikke psykiatrien, eller noen andre, klart å gi oss et entydig svar. Mye tyder på at Breivik ikke vet det selv, heller. Det virker som om det ikke er noen forskjell på et speil og andres blikk i hans verden. Han ser bare refleksjonen av seg selv, uansett.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.