En terrorist ønsker å oppnå størst mulig sjokkeffekt. Det er det Breivik er ute etter når han bruker rettssaken til å «snakke opp» 22. juli.
Nå er vi på vei inn i mørket. De første dagene har Anders Behring Breivik brukt til å snakke om sin fantasiorganisasjon og sine «pompøse» effekter. I tillegg har han fortalt om en like virkelighetsfjern og oppblåst politisk ideologi.
De siste dagene av Breiviks forklaring er annerledes. De handler om en fryktelig vond virkelighet. Om helt reelle hendelser som har rammet virkelige mennesker på grusomste vis. Men for Breivik er ikke dette nok. Han ønsker å gjøre vondt verre. Måten han forklarer seg på om sine illgjerninger viser hvordan han vil skape nye sjokk og ny frykt. Ikke med bombe og skytevåpen denne gangen, men med groteske fortellinger.
Det mest overraskende med Breiviks sjokkeffekter er at de kommer først nå. Jeg hadde ventet at han ville satt i gang med det allerede fra dag én. I stedet har han valgt å «snakke ned» både manifestet og ridderfantasiene. Men i går levde forklaringen hans opp til det han selv beskrev som sjokkeffekten. Alle vet hva som skjedde 22. juli. Vi vet hvem våre døde, sårede og skadde er. Vi har sett ødeleggelsene i regjeringskvartalet. Vi kommer aldri til å glemme, men for de aller fleste har hverdagen kommet tilbake. Livet går etter hvert videre. Skrekken har sluppet taket. Breivik vil at den skal ta tak i oss på nytt.
I går skulle han forklare seg om hva som faktisk skjedde 22. juli. Men vel så ivrig var han da han forklarte hva som kunne ha skjedd. Han var konkret og detaljert. Han kom med en lang liste av hypotetiske terrorplaner. Om de var reelle eller er blitt funnet på i ettertid er ikke så viktig. Det sentrale er Breiviks motiv for å legge ut om dem.
Det er sterke virkemidler han tar i bruk. Breivik beskrev detaljert hvordan han hadde planlagt å halshogge Gro Harlem Brundtland og Eskil Pedersen. Han skulle filme disse drapene og legge dem ut på YouTube, påsto han. Andre kandidater til slike drap var de andre hovedtalerne på Utøyas sommerleir: Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Dagbladets kommentator Marte Michelet. En bombe skulle plasseres i Aftenpostens lokaler slik at alle i den utvalgte etasjen ble drept. I tillegg til regjeringsbygget ble Stortinget, Slottet, Aps kontorer, NRK, 1. mai-toget, journalistkonferansen SKUP og VG-huset nevnt som hypotetiske bombemål. En annen reserveplan gikk ut på alternative skytemassakrer. Her var det Blitzhuset, Dagsavisen og SVs kontorer som ble trukket fram. De skulle besøkes - i nevnte rekkefølge - etter at bomben hadde gått av. Flest mulig skulle skytes og drepes.
De fleste av disse planene har vært kjent en god stund. Det demper den sjokkeffekten Breivik er ute etter. Det minsker også risikoen for at han oppnår å skape frykt. Likevel kan det være greit å minne om hva Gro Harlem Brundtland sa 26. juli i fjor, da hun ble spurt om hvordan det føltes for henne at hun var et mål, siden hun var på Utøya om formiddagen 22. juli. Hennes klare beskjed var at dette dreier seg ikke om henne: «For meg handler det om de unge menneskene som var alene der ute. Som møtte denne forferdelige situasjonen». Og det er helt sant. Det handler ikke om henne, og det handler ikke om Stortinget, Slottet, Ap-bygningen, Blitzhuset, SV-lokalene eller den lange listen med mediehus. Det handler om de 77 vi mistet 22. juli, og om alle de andre som ble direkte rammet.
Derfor er de vondeste sjokkene Breivik ga i går de to han knytter direkte til hendelsene som faktisk skjedde. Målet med bomben var å drepe hele regjeringen og så mange byråkrater som mulig. På Utøya ønsket han å drepe alle, sa han. Breivik forklarte at planen var at de han ikke skjøt, skulle drukne da de flyktet i panikk ved å legge på svøm mot land. Vannet skulle fungere som et «masseødeleggelsesvåpen». Mye tyder på at også dette er noe Breivik har funnet på i ettertid for å gjøre historien om angrepet enda større enn den er. Tidligere i forklaringen sa han nemlig at han hadde planlagt å unngå drap på AUF-ere under 16 år, og også helst under 18. Han beskrev detaljert hvordan denne utsilingen skulle foregå. Det rimer ikke med at han også ville drepe alle. En av delene må derfor være feil. Påstandene om at han opererte med en slags aldersgrense under skytingen kan også være et forsøk på å unngå den høyst fortjente betegnelsen barnemorder.
Det er vanskelig å forholde seg til at Breivik ser noe behov for å dramatisere en så forferdelig ugjerning som den han begikk 22. juli. Hvordan det må være for de overlevende og etterlatte å høre på dette, er ikke til å fatte. Men jo mindre han klarer å slippe til med sine sjokkeffekter, jo bedre er det. Dessverre er det grunn til å tro at han kommer til å fortsette med denne verbale råskapen når han skal forklare seg mer om Utøya i dag.
Dette blir rettssakens svarteste og mest uutholdelige dag til nå. Den må ikke og skal ikke handle om Breiviks voldsfantasier. Det handler om virkelige angrep på virkelige mennesker. Det som faktisk har skjedd. For alle andre enn ham er det mer enn nok.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.