Anders Behring Breivik snakker mye om dekonstruksjon. Selv driver han mest med rekonstruksjon.

I 2002 var Anders Behring Breivik 23 år. Han bodde i kollektiv og jobbet som telefonselger. Han hadde et par ubetydelige lokalverv i FpU. Drømmen om en plass i Oslo bystyre skulle ende med en forsmedelig 36. eller 37. plass på Frps liste ved lokalvalget. Av utdannelse hadde han bare grunnskolen, etter å ha hoppet av videregående i tredje klasse. For en vestkantgutt med mindreverdighetskompleks og store ambisjoner må det ha vært tungt å leve med et oppblåst selvbilde i en såpass lurvete virkelighet.

I manifestet sitt - og i rettssaken mot ham - forteller Breivik at det er på denne tida, våren 2002, at han er med på å stifte terrornettverket Knights Templar. Han møter en mentor på nettet, drar til Liberia for å bli sjekket og godkjent av en serbisk nasjonalist. Derfra bærer det strake veien til London for å delta på et stiftelsesmøte sammen med tre andre tempelknekter.

På dag to av eksaminasjonen var det hendelsene dette året som sto i sentrum. Aktor Inga Bejer Engh er nå i ferd med å kle sakte, men sikkert av Breivik, inntil den nakne sannheten står igjen. Breiviks versjon er at han måtte ha en dekkhistorie da han dro for å møte serberen, slik at han unngikk overvåkingspolitiets oppmerksomhet. Denne dekkhistorien var at han skulle kjøpe og selge bloddiamanter. Alle innkjøp av diverse utstyr, alle pengetransaksjoner, alle telefoner til diamantfirmaer - både før og etter turen til Afrika - forklarer han som et ledd i å bygge opp denne dekkhistorien.

I teorien kan det godt tenkes at Breivik snublet over en nasjonalistisk anlagt serber i Liberia, eller at han vekslet noen ord med høyreradikale i London. Men bløffen hans om at turen til det krigsherjede landet var et hemmelig oppdrag for terrororganisasjonen som ble stiftet i London, er avslørt. Det gjenstår bare to spørsmål: Juger Breivik så han tror det selv? Det er relevant for tilregnelighetsspørsmålet. Dessuten: Hvorfor oppsto i det hele tatt denne konstruksjonen?

Breivik er ingen kreativ bedrager. Han har få teknikker til hjelp når han ønsker å beskytte livsløgnen sin. Enghs stadige konfrontasjoner forsøkte han å turnere på et begrenset antall måter: På starten av dagen avfeide han spørsmål som forsøk på latterliggjøring. Han sa rett ut at han visste hva som skulle komme de neste to timene og at det var like greit å droppe det hele, hoppe over alle spørsmål om Liberia og London og komme seg videre.

Da han ble presset på merkverdigheter og usammenhengende forklaringer på samværet med serberen og møtet i London, torde han ikke å utbrodere. Han tok ikke sjansen på å gi løgnen et skinn av troverdighet. Standardsvaret var «jeg ønsker ikke å fortelle noe mer om det». Igjen og igjen. Da Engh spurte om hvorfor ikke, var det enten fordi han ikke ønsket å avsløre andre og dermed hjelpe politiet med å finne dem. Eller så var det fordi han ikke anså det som sin oppgave å opplyse saken. Han ba aktor fokusere mer på sak og mindre på person. Han så på spørsmålene som forsøk på å «delegitimere» ham. Uoverensstemmelser i tidligere avhør og i manifestet ble forklart med at han hadde slurvet her og der.

Så langt gikk dette, at manifestet han drepte 77 uskyldige mennesker for å spre, hans skriftlige livsverk, prosjektet han har brukt år på, nå er redusert til «en kladd», som han sier. Et utkast med pompøse overdrivelser som ikke skal tas for alvorlig. Etter hvert ble han så engstelig for å si noe feil at han brukte «ingen kommentar»-teknikken også på spørsmål som ikke var konfronterende, men som dreide seg om rene selvfølgeligheter.

Denne perioden rett etter årtusenskiftet er spesiell for rettssaken, fordi det er den eneste der Breivik og aktoratet er uenige om fakta. Han holder på at stiftelsesmøtet i Knights Templar var reelt, de mener at det er den såkalte coverhistorien som er sann, at han dro for å ordne seg raske penger på tvilsom diamanthandel. Kanskje er det enda verre, at han rett og slett ble lurt trill rundt. Pengeoverføringer til Liberia etter at han kom hjem kan tyde på det. Men da aktor Svein Holden spurte om Breivik noen gang var blitt utsatt for såkalt «Nigeria-svindel», nektet han for det.

Det mest sannsynlige er at han noen år senere, antakelig en eller annen gang etter 2006, oppdaget det høyreekstreme og antijihadistiske miljøet på nettet. Der fant han en ramme for livet sitt. Den kunne han bruke til å skape seg en ny rolle, en slags avatar som Norges redningsmann og ridder. Inn i denne rammen kunne han også putte alle de tidligere nederlagene han hadde opplevd i livet, og trylle dem om til gloriøse fortellinger. Han kunne gjøre gråstein til gull. Dritten kunne skinne.

Breivik liker ikke bildet som Engh er i ferd med å tegne: En mislykket vestkantgutt som ikke får til forretningene sine, med et samfunnshat og en selvforakt som tar helt over, og som i ettertid blir rasjonalisert ved hjelp av fantasifull historieforfalskning og skakke samfunnsanalyser.

Breivik må være skuffet over at han mislyktes så grundig med å fortelle sin historie og markedsføre sin ideologi under rettssaken. Han har innrømmet at det var en tabbe å bruke alle de pompøse effektene og ordene i starten. Derfor har han dempet seg nå. Men heller ikke den nye teknikken behersker han. I manifestet forteller han om hvordan han planlegger å gjøre nettopp rettssaken til en plattform for propaganda. Også her faller han gjennom.

For eksempel har han flere ganger forklart at angrepet skulle utløse en heksejakt (han bruker det ordet) på innvandringsmotstandere. Det skulle eskalere til polarisering og til sist væpnet kamp. Fornøyd har han slått fast at her har det gått akkurat slik han planla, antakelig med tanke på den såkalte «debatten om debatten» som har gått siden 22. juli. Men helt på slutten av rettssakens tredje dag ble en sliten Breivik tydelig provosert da hans ideologiske forbilde Fjordman ble nevnt. Noen heksejakt (igjen brukte han nettopp dette ordet) på ham ville han ha seg frabedt. Det var «latterlig», som han sa.

Det han omtaler som sin plan for samfunnnsutviklingen, omtaler han dermed også som latterlig. Akkurat der er han inne på noe.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.