Tanken om å slå sammen de fire Oslo-sykehusene til ett sykehus, var dumdristig.
På reportasjeplass skriver Dagsavisen i dag at nøkkelpersoner og ledere flykter fra Oslo universitetssykehus. De orker rett og slett ikke å jobbe under den krevende sammenslutningsprosessen. Dagsavisens gjennomgang viser at de fleste oppsigelsene finner sted på avdelingsnivå. Men også sykepleierne som er i daglig direkte kontakt med pasientene sier stopp.
Det er dypt beklagelig at det er blitt slik. Det kunne så enkelt ha vært unngått. Tanken om å slå sammen de fire Oslo-sykehusene til ett sykehus, var dumdristig. Nå vet vi også at det var helt feil tenkt. Hadde kjempestore sykehus vært best, ville andre byer i Europa gjort det samme som Oslo. De har ikke gjort det fordi de vet bedre. Veldig stort kan bli veldig galt. Slik det er blitt i Oslo.
Forskningen viser at fusjoner og sammenslåinger har sin pris. Det koster mer enn det smaker. Det blir alltid dyrere enn det man forutsatte. Det dukker hele tida opp problemer som ingen hadde tenkt på. De ansatte får ofte problemer med å finne ut av det med hverandre. Faglig uenighet oppstår. Kulturkollisjoner er det normale.
Skal en storfusjon lykkes må de ansatte, topplederne og spesielt mellomlederne dra i samme retning. De må forstå meningen med fusjonen. I Oslo-prosessen har alt slått feil. De ansatte stritter imot fordi de ikke begriper meningen med det hele. Regjeringen og Stortinget har ikke klart å forklare folk hvorfor dette er nødvendig. Oslos innbyggere var stort sett fornøyd med sykehustilbudet. Pasienter som kom utenfra, var svært fornøyd med behandlingen på Rikshospitalet og Radiumhospitalet. Regjeringen får et kjempeproblem i valgkampen når den skal forsvare at man har svekket et sykehustilbud som fungerte godt.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.