Somtid dukker det opp en debatt om et nytt og sprekere SV. Nå trekker partiet seg tilbake, alt for å komme tilbake, sterkere og vondere enn før — liksom Sith Lords. De rødgrønne har slik satt seg fore tusen nye år i regjering. Lenge leve galskapen.
SV vedgår derfor sitt nederlag. De regner å tape i neste valg, men sikter seg inn mot seier i det etterfølgende valget i 2017. Forberedelsene skjer alt nå: Erik Solheim går ut av regjeringen. Han er for borgerlig og kjedelig ifølge somme kommentatorer.
Gammel er han også, sier kommentariatet. En trist soge er det. Det er ikke måte på hvor fælt det kan gå når man har herjet litt for lenge med rødgrønn politikk.
Om noe så er det kanskje et friskt pust inn i norsk museumsdebatt. Eller gjenbruksdebatten. Hva gjør vi med gamle statsråder? Bærekraftig skal det være, må vite. Men la oss ikke drukne i nyttemessige drøftinger. La oss heller være medmennesker og høre din historie, Solheim.
En dag skryter du således av alger. En annen dag får du selv skryt fra storkaren prins Charles. Det er nå du skjønner at noe har gått galt.
Du fråder bare ved tanken på stilig prat om månelandinger og bilaterale klimaavtaler.
De som er glade i deg har ant det i lange tider. Endog i praterunden i Durban hørte du stemmer og lovnader som ikke var der: «Dette tvinger forurenserne med videre» sa du om en enighet uten klare forpliktelser for USA, Kina og India.
Vi har alle sett det halvhjertede smilet ditt når du reiser rundt i Afrika og snakker om bistand. Når du gjester nasjonalparken i Lierne og prøver å forstå de innfødtes dialekt. Når du kjemper mot fristelsen å deponere Frederic Hauge sammen med all CO2-en. Alt dette er greit — vi forstår deg.
Det er således de som mener at vi må være mer vennlige mot politikken, liksom slippe den inn i varmen. Harde er de i hjertet, der de blindt ser forbi andres lidelser og tunge bører. Det er derfor på tide med noen alvorsord om rødgrønn politikk og politikk ellers.
Det er de som sier at politikk er den ypperste plikt. Her må jeg trå til som moralsk korreks: Gruppepress har aldri vært et godt argument for uansvarlige vaner. Det er urimelig å forvente at folk skal utsette seg selv for slikt. Det er knapt nok humant å se disse skadeskutte sjelene på TV. Det er sosialpornografi på den verste måten.
Helse er også et ankepunkt. Rusmidler er gjerne like i sine virkemåter: Ved langvarig amfetaminbruk får du såkalt makkakjeft, hvor kjeven låser seg fast og du sliter med å lukke den. På samme måte får politikerne den evinnelige sjarmkjeften, hvor det er nettopp umulig å «tørke av seg dét gliset».
Man blir sliten av å gå rundt nesten all dagen og smile. Dertil kommer andre yrkesrisikoer: Veldige papirhauger innad Stortinget faller stundom ned og skader mange. Her er det ikke bare papirkutt som gjør sitt, men også rett og slett veldigheten til papirene.
Sistnevnte side er altfor usynlig i debatten om norsk papirvelde. Jeg får den samme følelsen som når jeg leser trønderen Olav Duun, en klok mann som skrev om folk fanget av elementene ikring seg. Det er til å gråte av.
Nei, et ustyr blir det med all denne politikken. Solheim bør være glad for at den endelig slipper det klamme grepet om halsen hans, så han kan leve fullt og udelt. La oss be for de triste sjelene som sitter igjen på Løvebakken. Tunge bører bærer de på.