Aftenposten har spurt 800 velgere hva de mener om norsk asylpolitikk. Svarene viser at velgerne ikke er enige med seg selv. Det neste spørsmålet er hvor motsetningene ligger og hva de egentlig består i.
Hvis resultatet av Aftenpostens undersøkelse illustrerer dilemmaet i en asylpolitikk som skal være streng og human, da antar man at det er et motsetningsforhold mellom «strengt» og «humant». Det kan være sant eller usant. Hvis det er sant bør dette forholdet granskes og beskrives nøye, og den enkelte velger bør gå i seg selv heller enn å lytte til politikernes «forståelse» av dette dilemmaet.
«Strengt» bør ikke behandles som om det var et mystisk ord. At politikken er streng betyr bare at man i størst mulig grad holder seg til reglene, regler som bør gi rom for utøvelse av skjønn.
Holdningen til asylsøkere bør være at de er velkomne uansett, selv om de får avslag og returneres etter en saksbehandling som faktisk er grundig og individuell. Til personer som ikke har noe beskyttelsesbehov bør man si: «Det er lov til å prøve seg, men asyl er ikke din vei inn i landet nå. Velkommen tilbake under andre omstendigheter.»
«Strengt» bør ikke bare brukes om holdningen som asylsøkere møtes med. De ansvarlige for asylpolitikken bør også monitoreres strengt, slik at personer ikke får avslag på feil grunnlag, slik mange etiopere har fått. Vi trenger vaktbikkjer til å kvalitetssikre arbeidet som UDI og UNE gjør.
Når asylsøkere blir værende i Norge i årevis fordi de ikke kan returneres, mener jeg det er fornuftig å innvilge opphold og ønske dem velkomne, selv om de ikke tilfredsstiller kravene for å få innvilget asyl i utgangspunktet. Etter et visst punkt oppstår det humanitære grunner til å innvilge asyl likevel.
Regjeringens behandling av denne gruppen har ingenting positivt ved seg. De forhold ureturnerbare asylsøkere lever under, er antakelig det nærmeste vi kommer en humanitær krise i Norge og arkitektene bak denne krisen er norske politikere.
Regjeringen ønsker ikke å innvilge asyl til lengeværende asylsøkere fordi det sender feil signaler til velgerne og til utenlandske lykkejegere. Foreligger det et avslag, er menneskene «ulovlig i Norge». Regjeringen ønsker å bli kvitt «de ulovlige» av hensyn til strengheten i asylpolitikken og har derfor innført en «forventning» om at personer med endelig avslag returnerer frivillig til sine opprinnelsesland.
Erfaring viser at ureturnerbare asylsøkere ofte ikke returnerer frivillig og dette skaper konflikter i politikernes sinn (det er vondt når ens forventninger brytes). Da bruker regjeringen de maktmidlene den har til rådighet.
Den norske regjering har all makt over asylsøkernes livsvilkår. Disse asylsøkerne anses i stor grad å være rettighetsløse og regjeringen kan derfor tillate seg å behandle dem på helt andre måter enn de kunne gjort med «lovlige» mennesker. De kan ikke røyke dem ut, men de kan sulte dem ut. De kan skape en situasjon der foreldre ikke har noen mulighet til å gi adekvat omsorg til sine barn. De kan frata dem muligheter til læring, deltakelse i samfunnet og kontroll over sine egne liv. Kan, og gjør, er det vel greit å nevne.
Regjeringen har betydelig innflytelse over hvordan «de ulovliges» situasjon fremstilles i offentligheten og til å fremstille menneskene etter eget forgodtbefinnende. Det er ofte regjeringens folk som legger premissene for ordskiftet og deres syn får naturligvis/heldigvis bred dekning i massemediene. I deres propaganda er det neppe mye som overlates til tilfeldighetene. Bak ethvert utspill og enhver fremstilling står folk som er eksperter på kommunikasjon, psykologi og retorikk. Overfor det brede lag av befolkningen tillates regjeringen å definere betydningen av politikken som føres og nye politiske forslag. Jeg synes politikerne bør strippes for mye av denne definisjonsmakten.
Regjeringens fremstilling av asylsøkere med endelig avslag har som formål å frata en befolkningsgruppe all verdighet og integritet og skape et klima av forakt og fordømmelse av dem i offentligheten.
I sum skal inhuman behandling + massiv stigmatisering, med alt det medfører av indre og ytre konflikt for «de ulovlige», utgjøre et økt ønske om å reise hjem «frivillig». Regjeringen har sære forestillinger om mange sider ved denne debatten, ett av dem er betydningen av ordet «frivillig».
Andre ord regjeringen har en egenartet forståelse av er «rettferdig», «human» og «konsekvent».
Regjeringen «ønsker å legge ansvaret» for asylbarnas situasjon på foreldrene. Man fratar «de ulovlige» all innflytelse over sine egne liv, unntatt den siste utveien: «frivillig retur», noe som i mange tilfeller er synonymt med selvmord. Man følger opp med å holde asylsøkerne ansvarlige for sine egne og barnas livssituasjon. Dette er bølla i skolegården opphøyd til keiser. «Slutt å slå deg selv! Slutt å slå deg selv!»
«De ulovliges» faktiske situasjon, nemlig at de står maktesløse overfor en aggressiv overmakt, erstattes av en fremstilling der den enkelte asylsøker utgjør en trussel for samfunnet. Ansvaret for å løse den humanitære krisen i Norge ligger hos de som lider, ikke hos de som har skapt situasjonen og som faktisk har makten.
«De ulovlige» forventes å ofre seg selv for et fellesskap de aldri har fått noen mulighet til å tilhøre. Det er noe usigelig arrogant over regjeringens krav om lojalitet fra denne gruppen.
Norske velgere støtter dagens asylpolitikk eller ønsker at den skal bli strengere. Samtidig ønsker et stort antall velgere at de 450 asylbarna skal få bli og at det skal innføres en grense på tre år før barn skal innvilges asyl.
Jeg mistenker at konseptet «restriktiv asylpolitikk» er noe velgere er kondisjonert til å reagere på med bifall, uten at de vet hva det egentlig innebærer. Asylbarnas faktiske situasjon er gjort synlig for folk, og de samme som støtter en «restriktiv politikk» reagerer med forferdelse i møte med konsekvensene av den politikken som føres.
Et ord som «restriktivt» hører egentlig ikke hjemme i politikken. Uansett hvor mye man strammer inn politikken vil man måtte stramme den enda inn enda mer, ellers mister defisjonen sin betydning. Den kan jo bare være restriktiv i forhold til noe annet, først og fremst sammenlignet med politikken slik den er blitt ført tidligere. Hvis man vedtar at «nå har vi strammet inn politikken nok» i dag, vil ikke politikken være restriktiv lenger ved neste valg. Fraværet av ytterligere restriksjoner ville bety at asylpolitikken ikke var restriktiv lenger, noe som bryter med folkemeningen hvis denne tilsier at «restriktiv asylpolitikk» er ønskelig.
Etter min mening er det ikke nødvendigvis noen motsetning mellom en asylpolitikk som er «streng» og en asylpolitikk som er «human». Men «dagens asylpolitikk» er ingen av delene. Norsk asylpolitikk er ikke streng, den er nådeløs. Og den er bare så human som den må være, hvilket på det nåværende tidspunkt vil si inhuman.
Det er grunn til å stille spørsmål ved konklusjonene i Aftenpostens spørreundersøkelse, det er ikke slik at «tallene taler for seg selv», faktisk er det ingenting som taler for seg selv, og dette bør norske velgere ta konsekvensen av. Hvis du er blant dem som svarte at du støtter dagens asylpolitikk eller ga uttrykk for at du ønsker en mer restriktiv politikk, hva mener du egentlig med det?
For moro skyld, spør deg selv hva du synes om verdien av et utsagn som «Jeg er motstander av dødsstraff, men i dette tilfellet er jeg for». Hvis en person sier dette, er han virkelig mot dødsstraff, eller er han for? Still det samme spørsmålet til enhver som sier: «Jeg støtter dagens asylpolitikk, ja jeg skulle endog ønske den var mer restriktiv. Men i denne saken ønsker jeg at menneskelige hensyn skal gå foran politiske hensyn.» Er du for dagens asylpolitikk eller er du imot den?