Justisministeren snakker om rettferdighet. Statsministeren har stålkontroll på at asylpolitikken må ligge fast. I går stemte stortinget ned Venstres forslag om å la de 463 barna, som har bodd i asylmottak i mer enn tre år – og fått avslag på sin søknad, måtte få bli. Ikke til å undres over at folk gjør opprør.
Rettferdighet er justisminister Grete Faremos mantra i denne saken. Problemet er at uansett hvordan en bærer seg ad, så blir det ikke slik hun vil ha det – rettferdig. Å sende ut av landet barn, som ikke kjenner noe annet enn Norge, vil aldri kunne bli rettferdig – uansett hva landets justisminister sier. Handling er alltid sterkere enn ordet.
Statsminister Jens Stotenbergs nei til å sette sakene på vent til etter behandlingen av stortingsmeldingen om «Barn på flukt», er hårreisende. Den skal jo legges fram før sommeren. Det er altså snakk om noen måneder. Statsministeren framstår som umenneskelig få måneder etter han på en fremragende måte samlet folket etter 22. juli i fjor.
Det er godt å se at opprøret mot Arbeiderpartiets harde linje er økende. Flere fylkespartier har ikke hatt sine årsmøter, men hva hjelper det når de er stemmekveg i stortinget?
Feige stortingsrepresentanter
SV og Sp fremstår som utrolig feige i denne saken. De vil ikke sende barna ut, men stemte likevel ned forslaget fra Venstre. SV har sagt de skal kjempe for asylbarna, samtidig som de vil ha en hånd på rattet. Hvordan i all verden skal de framstå som troverdige når det partiet som har begge hender på rattet, styrer helt feil. Det er liten hjelp i å rose et forslag, slik Heikki Holmås gjorde, når en stemmer det ned det en sier seg enig i.
Alle tre regjeringspartiene stemte for utsendelse. Arbeiderpartipolitikere, som er en del av opprøret i fylkeslagene, stemte likevel ned venstreforslaget. En må trolig være stortingsrepresentant for å forstå slikt demokrati – å stemme mot noe en egentlig er for.
Barns beste
Det norske folk er opptatt av barns beste og er i harnisk over overgrep mot mindreårige. Vi er stolte når den norske regjeringen kjemper for at barn skal få det bedre her hjemme og i andre deler av verden. Derfor er det forstemmende å se at den samme regjeringen står i spissen for overgrep mot barn.
At de nevnte barna skal sendes til 35 land, mens vi passer godt på Krekar, framstår som uforståelig. Sistnevnte har sagt og gjort ting som gjør at han er en fare for rikets sikkerhet. Barna skal tvangsutsendes for noe de ikke selv har ansvaret for.
Gårsdagens nei var et overgrep mot disse barna. Vi er dessverre vitne til regjeringens mishandling av barn.