Når Audun Lysbakken i dag velges til ny leder på SVs landsmøte, er det et kraftig nederlag for det norske mediekommentariatlauget. Lysbakken trenger ikke takke Kristin Halvorsen for dette. Han kan derimot rette en takk til Heikki Holmås' stå-på-vilje
Mediekampanja mot Audun Lysbakken ligner på flere måter på kampanjene som tidligere har felt Åslaug Haga og Gerd-Liv Valla. For det første er det praktisk talt ingen realsubstans i det kampanjene handler om. Åslaug Haga hadde ingen skyld i at ektemannen glemte noen søknader for tilbygg på stabburet. Gerd-Liv Vallas lederstil var neppe tøffere enn mange andre topplederes. Audun Lysbakken har ikke fulgt alle prosedyrer under tildeling av offentlige penger til gode formål, men det er allerede i ferd med å bli klart at han på ingen måte har vært aleine om det.
At flere andre SV-statsråder har gjort tilsvarende beslutninger, er allerede ute. Saka kommer mest sannsynlig til å dø en stille død i mediekommentariatet når det avsløres at Ap-statsråder med gode forbindelser til det samme kommentariatet har begått tilsvarende regelbrudd. Og saka vil dø i Stortingets kontrollkomite når det blir klart at også tidligere borgerlige statsråder må kalles inn til åpen høring om man skal forfølge "saka" til bunns. Mest sannsynlig kommer det til å bli klart at det faktisk vil være svært upraktisk å stivbeint kreve at enhver krone som staten gir til gode formål må gjennom en formell utlysningsprosess. Saka kommer til å ende med at Lysbakken ikke har gjort noen feil i denne saka i det hele tatt politisk sett, vel og merke om man er enig i premisset om at selvforsvarskurs til jenter kunne være et godt voldtektsforebyggende tiltak.
Denne avklaringa vil trolig komme innen et år er gått, i god tid før valget, slik at den ikke vil kunne påvirke utfallet av den. Lysbakkens skjebne vil da bli avgjort av om han vil lykkes med det som blir hans strategiske hovedoppgave; nemlig å få satt de sakene på den politiske dagsordenen hvor SVs standpunkter deles av flertallet eller store deler av den norske befolkninga. Lysbakkens politiske framtid vil bli avgjort av om han får satt kampen for reelle tiltak mot global oppvarming på dagsorden. Og av om han får satt kampen for at de rike skal betale en større del av verdiene de tilegner seg ved sine maktposisjoner i næringslivet skal komme tilbake til det fellesskapet som har skapt verdiene på dagsorden. Og av om Lysbakken, tross sin støtte til Libyabombekrigen i fjor, vil evne å gjenreise SV som antikrigsparti i en tid med stadig klarere signaler om at nye kriger, mot Syria og/eller Iran, er på trappene. Og dette vil Lysbakken ha mye bedre forutsetninger for å lykkes med i rollen som partileder i kombinasjon med å være parlamentarisk leder på Stortinget, enn i rollen som partileder i kombinasjon med å være minister i "Bittelilledepartementet".
Dette var absolutt ikke meninga. Mediekampanja, som ble igangsatt av de kreftene i regjeringsapparatet som fant å ville levere prosedyrefeilene i BLD som en lekket "skandale til pressen", hadde ikke bare til hensikt å få Lysbakken ut av BLD. Hensikten var ikke å få Lysbakken ut av BLD i det hele tatt. Hensikten var å legge Lysbakken akkurat like politisk død som det Åslaug Haga og Gerd-Liv Valla er i dag. At ettertida viser at deres feil var ikke-eksisterende eller bagatellmessige, har ingen interesse når de er ute av søkelyset. Fokuset på prosedyresvikt i departementer ville også mista sin interesse ganske raskt om Lysbakken hadde "fulgt spillets regler" og lagt seg politisk død.
Fordi "skandalen" i realiteten er en fullstendig ikke-sak, må Lysbakken dø politisk nå, om dette skal kunne knekke han. Men han har ikke lagt seg død sjøl, og partiet vil heller ikke følge mediekommentariatets "velmente" råd til partiet, som i økende grad synes å ta form av befalinger. Ingensteder har mediekommentariatets frustrasjon kommet tydeligere fram enn hos Fredrik Skavlands intervju med Kristin Halvorsen. Skavlands hat og forakt for Audun Lysbakken framkom like tydelig i denne seansen som Skavlands like intense hat og forakt for Gerd-Liv Valla kom fram da Valla gikk på en av limpinnene som felte henne og stilte opp hos Skavland akkurat da "Yssensaka" var på sitt mest intense. Men Skavland hadde ingenting å spille på hos Kristin Halvorsen.
Det er ikke, som enkelte i mediekommentariatet feilaktig forsøker å framstille det som, fordi Kristin Halvorsen har ønska å holde sin beskyttende hånd over Audun Lysbakken. Det finns absolutt ikke noe grunnlag for å anta at Halvorsen har foretrukket Lysbakken framfor sin nære allierte gjennom mange år, Bård-Vegard Solhjell. Halvorsen har holdt en tilbaketrukket rolle i den partilederstriden som oppsto etter at hun annonserte sin avgang, men det var trolig mest fordi hun svært tidlig skjønte at hennes favoritt var sjanseløs. Ved tidligere kamper har hun ikke lagt fingrene mellom i forhold til å signalisere hvem hun ønska hvor i partiet. Det gjaldt da Bård Vegard Solhjell ble valgt til partisekretær på landsmøtet i 2000, da det var stor stemning blant delegatene for heller å velge Bjarte Hetland fra Hallgeir Langelands Stavanger. Det gjaldt i høy grad også da Bård Vegard Solhjell vant kampavstemninga mot Ingrid Fiskaa om nestlederposisjonen i partiet i 2008.
Halvorsen har til og med engasjert seg direkte på talerstolen i forbindelse med kampvoteringer til plasser i fylkesstyret i Oslo SV. Det skjedde i 2001 da Halvorsen holdt et engasjert innlegg til støtte for Andreas Behring etter at undertegnede ble foreslått opp mot Behring til plass i Oslo SVs fylkesstyre. Den samme Andreas Behring har sittet i valgkomiteen og har helt til det aller siste, altså i dag, vært blant de som har holdt døra åpen for nye alternative kandidater til lederposisjonen.
Etter at oppslutninga om SV i valg bare har gått en vei etter 2001, har Kristin Halvorsen ikke lenger den samme posisjonen i partiet. Hun er dypt respektert, og er ikke lenger kontroversiell i partiet, men det er i stor grad fordi hun umiddelbart etter katastrofevalget i fjor erklærte at hun ville gå av som partileder. Hadde hun kasta seg inn i en valgkamp for en av Audun Lysbakkens utfordrere, og da fortrinnsvis for hennes mangeårige favoritt Bård Vegard Solhjell, ville kun ødelagt sitt eget ettermæle, og det uten å oppnå hensikten. Audun Lysbakken ville blitt valgt uansett.
Når Lysbakken nå ser ut til å bli den første politisk overlevende etter at mediekommentariatets ulveflokk har kjent eimen av blod, er det dels fordi han valgte et optimalt riktig tidspunkt å gå av på som statsråd. Hadde han forsøkt å stå av stormen til etter landsmøtet, men blitt tvunget, potensielt direkte av statsminister sjøl, til å trekke seg etterpå, ville partiets høyrefløy stått sterkt med argumenter om at situasjonen er dramatisk endra siden landsmøtet og at Lysbakken må gå av også som partileder og overlate makta til en av nestlederne, fortrinnsvis den mer erfarne Solhjell. Nå gikk Lysbakken i stedet av, på eget initiativ, i tide til at ingen kan hevde at landsmøtedelegatene ikke hadde fått tid til å reflektere over om de faktisk vil velge en leder som de vet ikke kommer til å sitte i regjeringa på en stund. Det var en taktisk genistrek av Lysbakken sjøl.
Men det er ikke sikkert det ville fungert om det ikke hadde vært for Heikki Holmås innsats tidligere i prosessen. Det at den egenrådige bergenser så inderlig gjerne ville bli leder, at han trosset rådene og sto løpet helt fram til Lysbakken hadde passert mållinja en langside foran han, hadde ikke landsmøtet i samme grad vært gjennomdiskutert og sementert bak Lysbakken. Den "grasrota" som har uttalt seg i mediene om at Lysbakken bør trekke seg, som den tidligere statssekretæren ved statsministerens kontor som leder Nordland SV, tilhører alle som en den sida i partiet som aldri ønska seg Lysbakken som leder. Dette ser resten av partiet, og lar seg dermed heller ikke vippe av pinnen av medienes påståtte grasrotopprør. Hadde Holmås trukket seg like raskt fra kampen som det Solhjell gjorde, og prosessen fram mot landsmøtet hadde forblitt en lukka prosess inne i valgkomiteen, kan det for det første tenkes at landsmøtet hadde sett helt annerledes ut i forhold til hvem som ville blitt valgt til delegater. For det andre er det sannsynlig at langt flere ville latt seg overbevise av argumentene om at SV ikke kan velge en leder som ikke skal sitte i regjering enn det som blir resultatet etter at det har vært diskusjoner og mange steder kampavstemninger på lederkandidatene i de aller fleste av SVs lokallag rundt om i landet. Holmås ukuelige pågangsmot har utvilsomt bidratt til å aktivere partidemokratiet i SV, selv om kampen mellom de to ikke fungerte i forhold til å promotere partiet utad, slik noen trodde. Men det at partidemokratiet ble styrka i prosessen, har gjort partiet mer imunt mot mediekommentariatets befalinger, og det har i sin tur redda Audun Lysbakkens politiske liv. Det var neppe Heikki Holmås hensikt med å stille opp. Men han fortjener likevel en god del av æren for det.