Når det sitter en lidende asylsøker på venterommet, vil det vekke frykt (for lidelsen) hos norske ansatte. De som har vokst opp i velstand, har vansker med å takle "svakhetstegn" hos andre, og dermed bortvises personen for å opprettholde balansen/stabiliteten.

Når myndighetene i Norge jobber for en strengere asylpraksis, kan dette også skyldes uro for at landet blir "oversvømt" av lidelser og problemer. Vi ser en form for regresjon der myndighetene- og store deler av befolkningen- ønsker seg tilbake til barndommens rike. Vi har å gjøre med en lengsel etter en nasjonal uskyld der alt var trygt, og smerten ikke fantes.

Norsk etterkrigstid var preget av positivistisk byggevirksomhet med oljealder og nyrikdom. Utlendinger var velkomne fordi vi trengte dem til ren arbeidskraft. Så ble Norge -som rikt land- forpliktet til å ta i mot flyktninger og bære sin del av det overnasjonale ansvaret. Å ta imot flyktninger med sår og smerte i bagasjen krever imidlertid en betydelig nasjonal selvoppofrelse.

Norge har fått mange gaver fra havet; olje, gass og fisk. Hvordan forpaktes denne gaven, må vi spørre.

Yassin Suleiman

Jeg siterer fra Ingeborg Eliassens "Metoderapport", publisert januar - oktober 2007 i Stavanger Aftenblad:

Han (Yassin Suleiman, min anm.) ble avvist som asylsøker i Norge, sendt tilbake til Syria, fengslet og torturert der, løslatt etter Amnesty-kampanje, flyktet til Libanon, ble anerkjent som flyktning av FNs høykommissær for flyktninger – og tilslutt hentet tilbake til Norge som kvoteflyktning. Noe tilsvarende har knapt skjedd i norsk asylhistorie. Det var resultat av sterkt og langvarig engasjement fra venner av Suleiman i Norge, Amnesty International, Suleimans advokat, enkelte stortingsrepresentanter – og Aftenbladets journalistikk.Alt skjedde uten at norske myndigheter innrømmer å ha begått noen feil i behandlingen av Yassin Suleimans opprinnelige asylsøknad, der han forutså hva som ville skje med ham ved retur – og fikk rett.

Danial Hadikhanloo

Sitat Stavanger Aftenblad 7. februar:

Hadikhanloo bor i Sydney. Han er plassert der av FN som gav ham beskyttelse etter at norske myndigheter avviste asylsøknaden og returner­te ham til Iran der han ble fengslet og torturert. Han vil helst ikke snakke med Aftenbladet. Han er nedbrutt og bitter på Norge. Men han tlllater at svogeren, Behroun Ghorbani som er menighets­arbeider i Sentrum kirke på Strømmen, forteller hans historie og gir Aftenbladet innsyn i alle do­kumenter.Danial Hadikhanloos familie har en lang histo­rie som motstandere av det islamistiske regimet. Faren døde under tortur i 1998 og en bror ble drept under en aksjon fra det hemmelige politiet i 1997. Han var selv fengslet flere ganger i årene mellom 1981 og 1989, under Khomeini-regimet. To av søstrene har fått beskyttelse i Norge.

(Min kommentar: Norsk utlendingsforvaltning tror ikke på hva som helst)

I samme artikkel kan man for øvrig lese om tre andre lignende tilfeller.

Rahim Rostami

Kom til Norge som 17-åring. Han kunne framlegge en skriftlig dødsdom fra Iran. Dette forhindret ikke at saken ble avvist. Han ble tvangsreturnert og arrestert ved ankomst Iran. Oppsiktsvekkende nok ble han løslatt mot kausjon, dette er imidlertid ikke et tegn på at dommen ikke er alvorlig ment. I Iran bruker myndighetene dette som et pressmiddel mot de dømtes familie ved at kausjonsbeløpet settes så skyhøyt at berørte familier blir ruinert hvis kausjonsbetingelsene misligholdes.

Andre?

Dette er tilfeller som er avdekket av ansvarsbevisste pressefolk. Hvor store er mørketallene? Norske myndigheter synes å være lite interessert i dette. Ingen etterkontroll finnes. Gikk tvangsdeportasjonen bra for den deporterte? Eller endte det med ny forfølgelse, tortur eller drap? Myndighetenes måte å sno seg unna problemstillingen kan nedkortes til en setning: Aktuell person er ikke norske statsborger, og befinner seg ikke på norsk jord. Sak avsluttet, punktum finale!

Dette er tydeligvis en såpass besnærende måte å fri seg fra problemene på at etterundersøkelser, enten i hvert enkelt tilfelle eller i form av stikkprøver, ikke synes tjenlig for det opphøyede innvandringsregulerende formål. Kanskje var det også derfor statsråd Faremo for et år siden avviste et forslag om å forske på tvangsdeportasjoner.

Det er veldig underlig da å stadig høre: "De har alle fått en grundig og individuell behandling." Beklager, men jeg stoler ikke på dette!