Stortinget samler seg om å tette de største sikkerhetshullene i vårt samfunn. Og mener at den tverrpolitiske enigheten er en styrke.
Styrker beredskapen, men gir få svar
Stortinget samler seg om å tette de største sikkerhetshullene i vårt samfunn. Og mener at den tverrpolitiske enigheten er en styrke.
Spørsmålet er om den brede, tverrpolitiske enigheten i 22. juli-komiteen virkelig bringer samfunnet vårt videre, eller om den også tildekker viktig politisk uenighet som kan bidra til å avdekke hvorfor det gikk som det gikk den dramatiske julidagen i fjor.
I går var det politiske Norge, fra KrF via Ap til Frp, mest opptatt av å trekke fram alt de er enige om. En enstemmig komité ledet av KrF-leder Knut Arild Hareide stiller seg bak 14 punkter for bedre antiterrorberedskap som de ber regjeringen evaluere, utrede eller ordne opp i. Det viktigste og mest overordnede punktet er nok kravet om en videreutviklet og forsterket overordnet plan for å forebygge og håndtere mulige terrorangrep i Norge. I terrorens tid mangler altså Norge en overordnet, felles antiterrorplan. Politiet har sine planer, selvsagt, Forsvaret har sitt, helsetjenesten har sitt. Men hva de ulike etatene skal gjøre sammen om det verst tenkelige skulle skje, det har Norge ikke klart å se behovet for før denne grufulle julidagen. Det er, strengt tatt, ganske rart.
Hva gikk galt den grusomme julidagen i fjor? Og i dagene, ukene og månedene før - siden Anders Behring Breiviks nitide terrorforberedelser ikke ble plukket opp av noen av dem som jobber for å overvåke sånt? Nei, dét er Stortingets 22. juli-komité lite villig til å svare på. Der henviser de i stor grad til den regjeringsoppnevnte 22. juli-kommisjonen, med Alexandra Bech Gjørv i spissen. Den legger fram sine funn i august i år. Frps Anders Anundsen mener allerede nå at det er nødvendig å vurdere om ikke PSTs overvåking og nedslagsfelt burde være noe bredere. Da vi spurte Anundsen og KrF-leder Knut Arild Hareide mer inngående om PSTs rolle i antiterrorarbeidet, pekte de begge med bekymring på ressurssituasjonen.
Men Politiets sikkerhetstjeneste har fått mangedoblet sine budsjetter siden terrorangrepene mot USA 11. september i 2001. I årene 2005-2011 er tjenestens budsjett økt med 61 prosent, til 386 millioner kroner, og de fikk ytterligere nær 50 millioner kroner plusset på i 2012. Det opplyste daværende justisminister Knut Storberget til Stortinget i sin terrorredegjørelse 10. november i fjor - dagen før han fikk avskjed i nåde. Men det spørs hvor mye mer penger hjelper, om PST fortsetter å se samme vei. Det vil i stor grad si mot ekstreme islamistiske miljøer. Kritthvite soloterrorister var ikke nevnt i PSTs trusselvurderinger før 22. juli. Og bare to dager før Janne Kristiansen måtte gå av som PST-sjef, gjentok Politiets sikkerhetstjeneste at ekstrem islamisme er den største terrortrusselen mot Norge også i år. PST kan ha gode, hemmeligstemplede begrunnelser for denne trusselvurderingen, slik den frittstående kommentatoren Aslak Bonde har påpekt. Men mistanken melder seg om at det også kan ligge andre årsaker bak: Kunnskap om ekstrem islam er «salgbar» for PST i forhold til samarbeidende tjenester. Norske soloterrorister er neppe like interessante i byttehandelen om informasjon som alle slike samarbeidende tjenester bedriver.
Hvor dårlig råd har politiet og PST egentlig? Rundt 100 politifolk, hester og mange pansrede biler passet på 30 muslimske ekstremister utenfor Stortinget 20. januar i år, i en demonstrasjon ledet blant annet av nyomvendte, multikriminelle Arfan Bhatti. Blant demonstrantene må vi regne med at det var et par politimenn i sivil. Kanskje fryktet de flere demonstranter og voldelige motdemonstranter. Men, som samme Aslak Bonde påpekte: «Hovedgrunnen til at de sprakk både overtids- og aksjonsbudsjettet var nok at de ville vise seg fram.» Og kanskje liker vi å la oss lure. Til å tro at politiets beredskap er høy, og langt bedre enn den var før 22. juli.
Blant pårørende av Utøya-ofre og deres bistandsadvokater har særlig politiets responstid vært et vesentlig tema. Hvorfor tok det så lang tid for politiet å komme seg til Utøya? Kunne flere unge liv ha vært reddet om politiet ikke hadde putret sakte av gårde i en altfor liten, rød gummibåt en ekstra lang vei, men faktisk kommet seg i lufta med helikopter? Kunne en skarpskytter ha tatt ut terroristen fra lufta? Kunne militæret ha bistått? Og hvorfor i all verden tok det 77 minutter å slå riksalarm? I dag har fotballinteresserte ungdommer bedre digitale systemer for varsling av kampresultater enn vi har for å få ut info til alle landets politidistrikter om en pågående terroraksjon. 22. juli-komiteen svarer heller ikke på dette. Men noe trøst er det for dem som ble rammet verst: Informasjonen til pårørende i en krisesituasjon skal bli bedre. Forsvar og politi skal samarbeide tettere, helikopterberedskapen skal styrkes. Informasjonsutvekslingen mellom politidistriktene skal bli bedre, og regjeringen må svare på hva som skal til for å få ned politiets responstid til politiet. «Skyting pågår»-instruksen skal gjennomgås, og vi skal få svar på om politiet faktisk trener nok. Men siste ord er ikke sagt.
irene.halvorsen@dagsavisen.no
Les også samfunn side 6-7
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.