Arne Strand gir seg ikke så lett.
«Venstre går mot høyre,» skriver han over en dobbeltside i Dagsavisen (21/2). Han og jeg har hatt denne debatten før. I november i fjor kom han med påstanden om at Venstre ikke lenger er et radikalt parti. Venstre har, ifølge Strand, blitt et høyredreid, liberalkonservativt parti. Ikke nok med det, han mener «landets eldste parti tar sitt lengste skritt til høyre noensinne».
Men en påstand blir ikke sann fordi om den gjentas. Og Arne Strands vedvarende problem er at han overhodet ikke er i stand til å belegge påstandene sine med politikk. Han klarer ikke å påvise noen høyredreining i Venstres viktigste saker; i en satsing på klima og kollektivtrafikk, i en målrettet fattigdomssatsing, i et kunnskapsløft for forskning og utdanning, i en human asyl- og innvandringspolitikk, eller i en ensom og konsekvent kamp for personvernet.
Det ser ikke ut til å spille noen rolle for Arne Strands analyse. Siden påstandene hans ikke kan belegges med politikk, lar han være å skrive om politikk. I stedet skriver han om Fremskrittspartiet. Dermed bidrar han også til en forflatning av debatten. Den politiske debatten må handle om hvilke politiske løsninger man jobber for, ikke om hvem man kan eller ikke kan samarbeide med. De politiske vedtakene må være viktigere enn hvem som får kjøre de svarte regjeringsbilene. Politikk må rett og slett handle om politikk. Hvis ikke reduseres debatten til spill og taktikkeri. Det er ingen tjent med.
Dagens regjering sår tvil om klimaforliket, har gitt opp fattigdomskampen, innfører hvileskjær i forskningen og fører en altfor rigid utlendingspolitikk. Derfor har Arne Strand rett i én ting: Venstre har et brennende ønske om et regjeringsskifte. Vi trenger et større Venstre og flere liberale løsninger i norsk politikk. Det lover vi velgerne våre å jobbe for. Og vi lover at vi skal samarbeide for å få det til.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.