Når selv hovedstadens Sosialbyråd sviker.
Årstalen 2006: Rettssikkerhet i forvaltningen – hvilke muligheter har du til å vinne frem (utdrag)
Advokatforeningens leder Anders Ryssdal
Tocquville: ”Jeg er fristet til å tro at det vi betegner som nødvendige institusjoner, ofte ikke er annet enn institusjoner vi har vent oss til og at grensene for hva som er mulig med hensyn til samfunnets forfatning, (constitution sociale) er langt videre enn det de mennesker som lever i samfunnet går ut fra”'
Nedbygging av rettssikkerhetsgarantier for de svakeste – eksempel sosialtjenesten.
Advokatforeningen er opptatt av at vi har gode systemer som sikrer effektiv kontroll med forvaltningens myndighetsutøvelse og vedtak.
Vi begynner i dag med forvaltningen av regelverket for de svakeste klientgrupper – sosialtjenesten.
Mye av den hjelp som gis etter sosialtjenesteloven, er hjemlet i svært skjønnsmessige kriterier og overprøvingen er tilsvarende vag.
Vage bestemmelser som overlater mye skjønn til forvaltningen, gjør det vanskelig for borgerne å forutberegne sin rettslige stilling.
På områder der loven overlater mye skjønn til forvaltningen og som har stor velferdsmessig betydning bør kontroll med forvaltningen ikke være undergitt begrensinger.
Det fører til forskjeller mellom kommuner og ulik behandling av borgerne.
Den rettslige overprøving av sosialtjenestens vedtak er imidlertid underlagt betydelige begrensinger.
Etter sosialtjenesteloven § 8-7 kan fylkesmannen bare overprøve det frie skjønn såfremt dette er åpenbart urimelig, mens hovedregelen etter forvaltningsloven er full overprøving av alle sider av saken.
Er det rimelig at sosialklienters rettssikkerhet nedprioriteres i forhold til andre borgere som klager?
I domstolene er den begrensede overprøvingen ofte begrunnet med at domstolen mangler den ekspertkompetanse som forvaltningen har.
Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende når vedtak fra sosialetaten påklages.
Fylkesmannen har de samme forutsetninger som sosialtjenesten til å vurdereskjønnet.
Bakgrunnen for den manglende adgangen til å overprøve den enkelte sosialkurators skjønn er det kommunale selvstyret.
Den handlefriheten man gjennom denne bestemmelsen gir kommunene, er i realiteten en frihet til å gi sosialytelser på et lavere nivå enn det ansvarlig faglig statlige klageinstans kunne anse som nødvendig.
Det er lite som taler for at kommunene skal ha en slik mulighet.
I praksis vil et slikt regelverk være tilnærmet umulig å overprøve.
Sosialsjef i Hvaler kommune, Ketil Solstad, uttalte til Fredrikstad Blad 12. oktober i år:
”Rettssikkerheten for sosialklientene er altfor dårlig. Et system som i så stor grad er basert på skjønn og gode intensjoner for lokalpolitikere og sosialsjefer, er veldig sårbart.”
Sosialsjefen uttalte også at antallet klager normalt burde vært langt flere, men at de færreste ser seg tjent med å klage.
Formelt sett kan klientene klage sosialkontorets vedtak inn for fylkesmannen. Men mange klienter klarer ikke dette selv, og må ha hjelp av sosialkontoret til å sette opp klagen.
Hvis klagen opprettholdes er sjansen for at fylkesmannen overprøver vedtaket omtrent lik null.
Fra et rettssikkerhetssynspunkt er dette svært betenkelig.
Det er de rettssvake som trenger sosialhjelp.
Regjeringen har uttalt at man vil prioritere kampen mot fattigdom, men er ikke en del av denne prioriteringen å gi de fattige rettssikkerhet og mulighet til å forfølge de rettigheter de er gitt av Stortinget?
Det er ingen gode grunner som tilsier at den sentrale rettssikkerhetsgaranti, som full overprøvningsadgang er, ikke skulle gjelde også i saker etter sosialtjenesteloven.
Etter plan- og bygningsloven, hvor det må sies å være mindre betenkelig å gi hensynet til det kommunale selvstyret gjennomslag, er det ikke en slik begrensing av overprøvelsesadgangen.
Forvaltningen gjør feil, og det er viktig at man har systemer som legger til rette for at slike feil kan rettes opp.
Betenkelighetene stanser ikke her.
Regjeringen har i Velferdsmeldingen foreslått at man skal innføre velferdskontrakter, hvor den enkelte sosialklient inngår gjensidig forpliktende kontrakter med sosialkontoret som gjør at man kan få tilleggsytelser.
Slike avtaler oppfyller ikke grunnvilkåret til avtaleinngåelse.
Avtalefrihet forutsetter jevnbyrdighet, eller som et minimum at begge parter kan gå sin veihvis man ikke blir enige.
Forutsetningen er ikke oppfylt her.
Sosialetaten, og nå Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV), er en langt sterkere part enn klienten og det skal lite fantasi til for å innse at en person i møte med denne, for dem uunnværlige etat, vil gjøre mye for ikke å motsette seg forslag denne etaten kommer med.
Omsorgsaspektet forsvinner når man forsøker å fremstille dette som avtaler.
Advokatforeningen er skeptisk til at man på denne måten kamuflerer vedtak som avtaler.
Vedtak om ressurstildeling er myndighetsutøvelse.
Private parter vet når de blir bestemt over, og det er derfor viktig å kalle en spade en spade.
Hvis man forlater vedtakssporet, undergraves rettssikkerheten (…)
Behovet for aktiv overvåking av forvaltningen
FNs generalforsamling vedtok i 1993 at alle stater bør ha en institusjon for overvåking og beskyttelse av menneskerettigheter. Det ble samtidig vedtatt noen prinsipper for hvilke oppgaver disse nasjonale institusjonene skal ha og hvilke krav som skal stilles.
Disse prinsippene kalles ”Paris-prinsippene”.
Disse prinsippene består både av noen absolutte krav og noen anbefalinger.
Det er anbefalt at den nasjonale institusjonen skal ha kompetanse til å vurdere individuelle klager.
I Norge er det Norske senter for menneskerettigheter som er den nasjonale institusjon for menneskerettigheter, men dette senteret har selv definert seg som en forskningsinstitusjon og senteret behandler ikke henvendelser fra enkeltpersoner.
Politi og påtalemyndighet har siden menneskerettighetsloven vært underlagt en stadig domstolsprøvelse.
Også forvaltningen bør i større grad være underlagt slik kontinuerlig kontroll.
Hovedvirkemiddelet i forvaltningsretten er klage og ikke domstolsprøvelse.
Domstolsprøvelse av forvaltningsvedtak er, som vi skal komme tilbake til, for ressurskrevende for den enkelte borger, og tar for lang tid.
Dette har ført til at forvaltningen i mindre grad har fått sin praksis vurdert mot våre internasjonale forpliktelser.
Det er imidlertid lite sannsynlig at forvaltningen i større grad enn politi- og påtalemyndighet alltid overholder menneskerettighetene.
Sivilombudsmannen har, etter en endring av ombudsmannslovens formålsbestemmelse i 2004, et ansvar for å bidra til at menneskerettighetene respekteres.
Ved en gjennomgang av årsmeldingen til Sivilombudsmannen synes det imidlertid som om Sivilombudsmannen i praksis i begrenset grad fører kontroll med hvorvidt forvaltningen overholder menneskerettighetene.
Advokatforeningen inviterer og utfordrer Sivilombudsmannen til mer aktivt å vurdere de skranker menneskerettighetene setter for forvaltningen, både i klagesaker og av eget tiltak.
I Stortingsmelding nr. 21 (1999 – 2000) 16 blir det uttalt følgende:
St.meld nr. 9 Arbeid, velferd og inkludering side 178.
Principles relating to the status of national institutions – Competence and responsibilities (Paris-principles).
Prinsippene ble formulert på den første internasjonale workshopen for Nasjonale institusjoner som arbeider for fremme av og vern om menneskerettigheter.
Prinsippene forvaltes i dag av FNs Høykommisær for menneskerettigheter.
På internettsidene til Norsk senter for menneskerettigheter (http://www.humanrights.uio.no/omenheten/nasjonal/veiledning.html) står det følgende:
Norsk Senter for Menneskerettigheter har ikke mulighet til å gi individuell veiledning i menneskerettslige spørsmål.
http://www.jus.uio.no/smr/om/nasjonal-institusjon/om/strategi.pdf
Vi anbefaler å søke juridisk hjelp dersom det kan være et spørsmål om krenkelse av enkeltpersoners menneskerettigheter.
Ved å søke gjennom Sivilombudsmannens årsmelding fra 2005 på menneskerett får man22 treff (…)
I samme Stortingsmelding ble det uttalt følgende om Sivilombudsmannens rolle i arbeidetmed å overvåke at forvaltningen overholder menneskerettighetene:
”Sivilombudsmannen har et mandat og en oppbygning som gjør ordningen særlig relevantfor overvåkning av menneskerettighetene. Virksomheten har grunnlag i lov av 22. juni1962 nr. 8.
Sivilombudsmannen har myndighet til å behandle alle forhold som vedrører den offentlige forvaltningen, og kan behandle både klagesaker og saker av eget initiativ.
De uttalelsene Sivilombudsmannen avgir, er ikke rettslig bindende, men de tillegges stor vekt.
Viktig er også Sivilombudsmannens arbeid for å informere både forvaltning og individer
”De internasjonale menneskerettighetene er minimumsstandarder.
På mange områder der individers interesser står mot myndighetenes, mener Regjeringen at man ikke bør nøye seg med å legge seg så tett som mulig opp mot minstekravene.
Norges internasjonale rolle tilsier at myndighetene på mange områder yter mer på det nasjonale planet enn det som umiddelbart følger av de internasjonale bestemmelsene.”
Dette er en offensiv holdning som Advokatforeningen støtter.
Denne holdningen gjør imidlertid at Norge burde opprette en nasjonal institusjon som har til oppgave å ta imot og behandle individklager for å oppfylle alle prinsippene som er nedfelt av FNs generalforsamling.
Advokatforeningen er av den oppfatning at Sivilombudsmannen har en posisjon, mandat og kompetanse som gjør det naturlig at han får denne oppgaven.
Hvis Sivilombudsmannen skal pålegges denne oppgaven, må dette følges opp gjennom bevilgninger fra Stortinget slik at kontrollen med forvaltningen også på dette punkt kan bli effektiv og reell.
Antagelig blir det også nødvendig med visse endringer i Sivilombudsmannens apparat, og med et utvalg av satsingsområder der menneskerettighetene har svake kår eller er svært viktige.
Institusjoner som utøver tvangsbruk og overvåking peker seg ut som kandidater for særlig nærgående oppsyn (…)
6.5 Konsekvensene
Vi mener eksistensen av store motsetninger i styrkeforholdet mellom det offentlige og de private, er en trussel for rettsikkerheten.
Dersom det kun er bedrifter og de som har økonomisk bæreevne over gjennomsnittet som har en statistisk god mulighet til å vinne frem, utelukkes en stor del av borgerne fra rettsapparatet.
Domstolskontroll med forvaltningen bør ikke være et gode forbeholdt de bemidlede, det skal være et allment gode.
Til dette kommer at private parter gjennom reglene i skatte- og avgiftslovgivningen er pålagt vesentlige byrder når de fører saker mot det offentlige (…)
3. Rettshjelpslovgivningen har enkelte særregler som tar sikte på å avbøte ressursfattighet hos private parter.
Det er reglene om fri rettshjelp, og en særbestemmelse her gir nok en privat part anledningtil fri rettshjelp dersom Høyesterett har funnet en sak av prinsipiell interesse.
Problemstillingen er imidlertid at den frie rettshjelp honoreres etter statens satser pr. time, og at det på ingen måte ligger innenfor formålet å bevilge til slike ubegrensede forberedelser som det offentlige som motpart kan tillate seg.
4. Som spott til skade kommer så reglene om rettsgebyr, og særlig om merverdiavgift på advokattjenester.
Når en privat part går til sak mot det offentlige for å få overprøvet et forvaltningsvedtak rettslig, forutsetter vår lovgivning at det skal betales skatt av dette.
Det offentlige tar imot med begge hender.
Med den ene hånden kan de komme med påstand om saksomkostninger, og med den andre hånden krever de inn merverdiavgift og rettsgebyr (…)
6.6 Perspektiver
(…) Det er heller ikke gitt at den private part kun bør ha tilgang på fri rettshjelp etter tradisjonelle regler, når statens maktapparat utfordres i Høyesterett.
Ressursmessig er dette Davids kamp mot Goliat, og det bør være mulig å tenke nytt omkring offentlige subsidier til å få ført slike saker betryggende i hele sin bredde med noe større grad av likhet på ressurstilgangen.
Rettssaker vil ut fra det totale antall forvaltningssaker alltid være en dyr og lite samfunnseffektiv løsning.
Advokatforeningen mener derfor at man gitt denne situasjonen oss må tenke på andre løsninger enn vi har i dag.
Vi har tidligere foreslått – forgjeves – at merverdiavgift på advokattjenester må avskaffes, fordi det bryter med grunnleggende symmetribetraktninger i rettsstaten.
I forholdet mellom private og offentlige ved prøvelse av forvaltningsvedtak er dette særlig klart.
Det bør være mulig å få gjennom i alle fall en slik begrenset reform for rettssaker mot det offentlige (…)
Det er mulig at vi også må se på nye måter å engasjere det sivile samfunn i den rettssikkerhetsutfordring kontroll med forvaltningen er.
Det er i dag for tungt for den enkelte borger å trekke sin sak alene.
Kanskje det burde være en privat institusjon med betydelige ressurser til å bistå i saker motforvaltningen, men da oppstår spørsmålet om hvem som skal finansiere enslik institusjon.
Et alternativ er at frivillige interesseorganisasjoner i større grad kobles inn med innlegg i rettsprosesser for å støtte svake parter.
Slike system med amicus curia-innlegg er kjent fra andre land.
Samlet sett er vi ikke i tvil om at tiden er inne til å tenke nytt.
I dag har vi konsentrert oss om det vi vet om det kjente.
Vi håper at debatten heretter vil kunne ta fatt på nye og ukjente løsninger.
http://bit.ly/pNxYZ6
Legger ned Fri Rettshjelp
Publisert: 29.09.2008
“Den 24. september la FrP/Høyre-byrådet frem neste års budsjett for Oslo. Der ble det blant annet bestemt at Oslo kommunes kontor for fri rettshjelp skal legges ned.”
12.10.2009: Osloborgernes rettssikkerhet truet!
Byrådet foreslår å kutte 226 000 kr i rettshjelpssektoren for 2010.
Advokatforeningen, Norges Juristforbund, advokatene ved Fri rettshjelp Oslo kommune, JURK, Gatejuristen og Juss-Buss mener dette får dramatiske konsekvenser for de mest ressurssvake osloborgerne.
Byrådet uttaler i sitt budsjettforsalg at et av hovedmålene deres er å ”bidra til å heve levevilkårene til dem som har det vanskeligst”.
Byrådet uttaler videre at ”det er viktig å forebygge at mennesker kommer inn i en fattigdomsfelle og bidra til at folk blir selvhjulpne”.
Kutt i rettshjelpssektoren er stikk i strid med disse hovedmålene (…)
http://www.advokatforeningen.no/Aktuelt/Nyheter/Osloborgernes-rettssikkerhet-truet/
Osloborgernes rettssikkerhet er truet!
“Byrådet i Oslo foreslår å kutte 450 000 kroner til rettshjelpssektoren for 2011.
Advokatforeningen, Norges Juristforbund, Leieboerforeningen, JURK, Gatejuristen og Juss-Buss mener dette får dramatiske konsekvenser for de mest ressurssvake osloborgerne.”
http://www.advokatforeningen.no/Aktuelt/Nyheter/Osloborgernes-rettssikkerhet-er-truet/
Ikke før har vi fått nytt Byråd:
09.11.2011 – Fare for at Fri Rettshjelp må legge ned
Fri Rettshjelp trues med nedleggelse.
Byrådet i Oslo vil stoppe sitt tilskudd til advokathjelpen.
Kan bruke Nav
Sosialbyråd Anniken Hauglie (H) sier at kommunen har spurt justisdepartementet om å ta over Fri Rettshjelp.
Vi må kutte over hele fjøla.
Alle virksomheter får mindre penger, sier hun, og legger til at det er en statlig oppgave å opprettholde Fri Rettshjelp.
Det er ikke moro å kutte, men alle må ta sin del, sier Hauglie.
Hun mener at brukerne har andre steder å henvende seg for juridisk rådgivning, og nevner Nav, helse- og sosialombudet og servicesentere i bydelene.
Jeg har inntrykk av at de fleste er godt kjent med de tilbudene som finnes, Nav er godt kjent, sier Hauglie.
Hva i alle dager er det hun vrøvler om?
Helse- og sosialombudet har overhodet ingen myndighet til å gripe inn og sanksjonere mot den ustoppelige vilkårlighet, de grove lov- og etikkbrudd samt uttallige krenkelser som århundrets største skandaleetat fortløpende effektuerer!
For å ta et eksempel: Les hva som skjedde da jeg kontaktet Ombudet etter at sosialkontoret nektet nødhjelp og utposjonerte meg som var og er svært syk 500 kroner over en periode på ni dager – AV MITT EGET FREMTIDIGE LIVSOPPHOLD:
NAV Nordstrand Sosial: Informasjon om grovt maktmisbruk – fortsettelse av serien i 6 deler.
http://bit.ly/aD9pT9
Hauglies forsøk på å forsvare kuttet er direkte patetisk, og noe av det mest provoserende jeg i mitt lange liv har sett på trykk!
Med denne ubegripelig inkompetente – men allikevel utvilsomt overveide kunngjøringen, utviser hovedstadens sosialbyråd mer enn godt nok et monumentalt fravær av påkrevd stillingskompetanse og tilstrekkelig sunn vurderingsevne.
Fy skam!
Sosialbyråden bør avsettes på dagen.
For hun er utvilsomt kjent med det følgende, som ble debattert på møtet i Advokatforeningen 2006 og som denne posten innleder med (utdrag):
"På mange områder der individers interesser står mot myndighetenes, mener Regjeringen at man ikke bør nøye seg med å legge seg så tett som mulig opp mot minstekravene.
Norges internasjonale rolle tilsier at myndighetene på mange områder yter mer på det nasjonale planet enn det som umiddelbart følger av de internasjonale bestemmelsene.
Dette er en offensiv holdning som Advokatforeningen støtter.
Denne holdningen gjør imidlertid at Norge burde opprette en nasjonal institusjon som har til oppgave å ta imot og behandle individklager for å oppfylle alle prinsippene som er nedfelt av FNs generalforsamling.
Advokatforeningen er av den oppfatning at Sivilombudsmannen har en posisjon, mandat og kompetanse som gjør det naturlig at han får denne oppgaven.
Hvis Sivilombudsmannen skal pålegges denne oppgaven, må dette følges opp gjennom bevilgninger fra Stortinget slik at kontrollen med forvaltningen også på dette punkt kan bli effektiv og reell.
Antagelig blir det også nødvendig med visse endringer i Sivilombudsmannens apparat, og med et utvalg av satsingsområder der menneskerettighetene har svake kår eller er svært viktige.
Institusjoner som utøver tvangsbruk og overvåking peker seg ut som kandidater for særlig nærgående oppsyn (…)(sitat slutt)
Jeg fortsetter - Anniken Hauglie med sin oppsiktsvekkende unndragelse av å informere om de egentlige årsaker og sammenhenger som ligger til grunn for elendige samfunnsstrukturer der hun i stedet velger å gjøre iherdige forsøk på å prakke fullstendig uakseptable og virkningsløse tiltak på de borgere som hun har ansvaret for å ivareta hensynene til, får meg til å asossiere med mentaliteten til den nedrigste av sosionomene omtalt i avhandlingen jeg siterer fra her:
Sosialarbeideres holdninger: ”Vi vet hvordan du har det og det er greit for oss”
De som har overoppsyn med urett som begås mot landets ubemidlede og forvaltningsrammede kan rett og slett ikke opptre på dette oppsiktsvekkende integritetsløse vis.
Når Nav er den av vår tids største overgripere, er det mer enn direkte sinnsvakt og bagatellisere realitetene ved å i det hele tatt fremsette et slikt forslag som det Hauglie gjør.
Dette bør Hauglie av alle være klar over spesielt.
Hun er utvilsomt også kjent med det følgende:
31.10.2009: Mindre makt i denne sal?
I en kronikk i dagens utgave av Klassekampen tar Rothstein et knallhardt oppgjør med det han kaller «byråkratienes ideologiske kamp».
Sentralt i tesen hans står «den svenske modellens fall», og opprettelsen av en rekke nye ombudsmenn som Rothstein mener driver ideologisk kamp for ulike sektorinteresser (…)
Nylig foreslo partiet å opprette et nytt ombud som skulle ha ansvar for å følge opp Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV).
Også Høyres leder Erna Solberg støttet ideen om et NAV-ombud.
Skei Grande er kritisk:
Jeg har fått hundrevis av henvendelser fra folk som har blitt tråkket på av NAV-systemet.
Mitt svar er at vi må gjøre noe med NAV.
Frp sitt svar er å sette et ombud på saken.
Det er klart at alle disse ombudene gjør det mer behagelig å være politiker.
Trusselen er at det kan bli så behagelig å være politiker at man undergraver hele demokratiet, sier hun (…)
Også Lægreid mener den økende bruken av ombud kan virke skadelig for den politiske diskusjonen i partiene.
Det kan kanskje virke forsterkende på forvitringen av partiorganene om disse organene overtar pådriverrollen i den politiske debatten, sier han.
Hvis problemstillingen er hvordan en skal revitalisere de politiske partiene, så vil svaret kanskje være å nedlegge ombudene og heller ta slike debatter i partiorganisasjonene, mener Lægreid.
Han ønsker en debatt om ombudene velkommen, og mener ombudene faller inn i en underlig mellomposisjon:
Problemet er at det er veldig uklart hvem ombudene er ansvarlig overfor.
Hvem handler de på vegne av?, spør professor Lægreid.
De er ikke underlagt departementene på samme måten som direktorat og lignende og det blir uklare ansvarslinjer.
Likevel har det vært en tendens til å opprette flere og flere slike ombud.
Det har en tendens til å balle på seg, sier han.
Det er de folkevalgte som skal utforme politikken, ikke byråkratene, fastslår han.
Anniken Hauglie har mer enn godt nok bevist sin uegnethet, og andre personer enn innavlet av uegnede aktører som ikke gir to øre for å svikte ansvaret i den store samfunnsoppgave de er gitt og som således berører veldig mange mennesker på negativt og mange ganger ødeleggende vis bør få nå få slippe til!
Flere fasitsvar rundt maktstrukturene som ligger til grunn for de velorganiserte ansvarsfraskrivelsene står å lese her:
Svar til Roar Flåthen
Menneskeverd – hva er det?
Fra likestilling til likeverd: Norsk helse- og sosialvesen i fortid og nåtid.
Av filosof Tore Frost, UiO (utdrag)
(…) De grunnleggende verdipremisser. Hvilke prinsipper dreier det seg om? (Utdrag):
De viktigste er uten tvil retten til informert samtykke, retten til selv å være beslutningstaker på et frivillig grunnlag, dvs. retten til autonomi og retten til å bli møtt med respekt for egen integritet, uavhengig av sykdom, funksjons- eller utviklingshemming.
Disse prinsippene representerer i dag helt ufravikelige krav som de gode hjelpere legger til grunn som etiske rammebetingelser for enhver tjenesteytelse.
Det er helt klart at de tre nevnte prinsipper står i en indre sammenheng med hverandre og neppe bør løsrives fra hverandre.
Det er vanskelig å tenke seg at det er mulig å vise respekt for ett av prinsippene uten samtidig å vise respekt for de øvrige (…)
Disse rettighetsprinsippene har således bidratt til å bevisstgjøre de offentlige profesjonene om omfanget av de krenkelser som brukerne kan utsettes for, som følge av manglende kompetanse hos utøverne av de offentlige tjenester i kunsten å informere og kommunisere(…)
Hva er viktigst – lovgivning eller yrkesetikk?
Det er disse lovfestede rettighetskrav de offentlige yrkesmiljøene (statlige såvel som kommunale) nå må møte i form av oppdaterte og ajourførte yrkesetikker.
Hvis så ikke skjer, vil det oppstå et politisk behov for å beskytte brukerne i forhold til alle uklare og diffuse punkter i yrkesetikkene.
Konsekvensen vil bli et samfunn hvor lovgiverne detaljregulerer de offentlige tjenester gjennom et stadig mer rigid lovverk, som går på bekostning av den enkelte yrkesutøvers frihet og handlingskraft i vanskelige situasjoner hvor det blir nødvendig å finne individuelle løsninger (…)
Vi skal huske at kravet på like rettigheter for alle brukere av offentlige tjenester ikke nødvendigvis betyr at alle har de samme rettigheter.
Denne distinksjonen kan ikke sterkt nok understrekes, da den er helt avgjørende innen arbeidet blant etniske minoriteter, blant funksjonshemmede og forøvrig brukere med særbehov for offentlig hjelp.
Disse refleksjonene vil være helt vesentlige i arbeidet videre med å utvikle gode og slagkraftige yrkesetikker, konkretisert gjennom menneskerettighetsinstrumentene, slik at vi motarbeider alle tendenser til en byråkratisering og ansvarsvegring innen de offentlige tjenester og servicetilbud (…)
Norsk helse- og sosialvesen lider åpenbart av to alvorlige mangeltilstander.
Den ene skyldes, ikke mangelfull økonomi, men en kronisk mangel på refleksjon fra de offentlig autoriserte hjelperes side over klare systemfeil innen helse- og sosialomsorgen, kommunikasjonssvikt mellom kommandolinjene, manglende vilje til å erkjenne at hver enkelt hjelpetrengende menneskeskjebne har en lovfestet rett til å møtt som en selvstendig beslutningstaker over eget liv og helse.
Kravene om reell brukermedvirkning, god tverrfaglighet og utviklingen av individuelle planer som utarbeides i samarbeid med den hjelpetrengende, underbygger dette.
Den annen mangeltilstand finner vi hos de hjelpetrengende.
Norsk helse- og sosialvesens største problem er at altfor mange brukere av de offentlige hjelpetjenester er altfor villige til å si ja til nær sagt hva som helst de blir tilbudt, særlig gjelder det mennesker med omfattende psykiske lidelser, de alvorlig syke og funksjons- og utviklingshemmede.
Mangeltilstanden kan best forklares med vanskelighetene spesielt disse brukergruppene har med å få kvalifisert hjelp.
Når man har stått i kø lenge nok, blir man tilsvarende ydmyk når hjelpen tilbys, særlig når den som regel blir ledsaget av tause, men talende, påminnelser om hvor lykkelig den
hjelpetrengende bør være over i det hele tatt å ha fått hjelp! (…)
Det lovfestede krav om anerkjennelse og respekt for de hjelpetrengendes verdighet og integritet nedfeller seg nå i et krav om ikke å krenke.
Dette er fint fanget inn av de gode hjelperes yrkesetiske kodeks (FO-etikken):Det er en nødvendig del av yrkesutøverens kompetanse å kunne utøve myndighet på en slik måte at den det gjelder ikke føler seg krenket (3.4)
Knut Fossestøl
Regler og skjønn i norsk forvaltnings- og velferdsforskning
En kritisk analyse med særlig fokus på velferdsstatens rettighetsorientering
NOTAT 2005:106
Prosjektnavn: Velferdsstatens klageinstanser
Prosjektleder: Hilde Lorentzen
Oppdragsgiver: Norges forskningsråd
Referat
Notatet er finansiert av NFR-prosjektet ”Velferdsstatens klageinstanser” (utdrag):
Oppdraget besto i å foreta ”en selvstendig studie av begrepet skjønn og skjønnsutøvelse slik dette behandles i faglitteraturen”.
Notatet fremstiller hovedtrekk i forvaltnings- og velferdsforskningens beskrivelse avvelferdsstatens politiserte og skjønnsbaserte forvaltningsmodell.
Det vises at denne forvaltningsmodellen i liten grad adresserer de utfordringene skjønnsutøvelsen innebærer for fagfolkene og for individenes rettssikkerhet.
Dette svekker troverdigheten til en forvaltningsmodell som vektlegger forvaltningen som redskap for politisk reform.
Ifølge Eckhoff og Graver er det flere forhold som gjør at forvaltningens rettsanvendelsevarierer fra område til område, og atskiller seg fra domstolenes avveiende tilnærming, ogsom kommer i tillegg til at det er vanskelig å skaffe seg kunnskap om forvaltningensrettsanvendelse, og at forvaltningsapparatet er så stort og uensartet.
For det første forholder de som treffer avgjørelser lokalt seg sjelden til lovtekster, forarbeider og rettspraksis.
I stedet forholder de seg til rundskriv, instrukser, edb-systemer eller særskilte veiledningshefter som overordnede har utarbeidet.
Dette skaper en rettsanvendelse som er mer primitiv og enklere enn den som vi finner i rettssaker.
Dette dreier seg i stor grad om hvordan lovgivningens skjønnsmessige paragrafer erstattes av forvaltningens hjemmelagde regler.
For det andre er det forhold ved beslutningstakeren, ikke minst utdanning som disponerer for ulike former for rettsanvendelse.
Tekniske og økonomiske utdannelser vil disponere for målrettede avgjørelser. De vil søke å ”innsnevre mer sammensatte mål til mer presise som kan etterstrebes på et trygt faglig grunnlag” (op.cit.168).
I utdannelser” uten spesialisert innsikt i noe enkelt felt”, som for eksempel sosialarbeiderutdanningen, vil verken innsikt i mål-middel sammenhenger eller lovtolkning stå i sentrum.
I stedet vil ”personlig moral og verdier fungere som en sterk styringsmekanisme” (op.cit.).
I den grad beslutningstakerne er knyttet til en profesjonell behandlings- ideologi vil dette bidra til å motvirke en sterk ensretting og standardisering.
På den andre siden vil beslutningene når de er karakterisert av beslutningstvang, for eksempel gjennom konflikter eller stor saksmengde, disponere for en formalistisk beslutning.
I motsetning til forvaltningens hjemmelagde regler slik de kommer til uttrykk for eksempel i trygdeetatens rundskriv, vil denne rettsanvendelsen ikke være styrt fra sentralt hold, men gjennom tommelfingerregler utformet av beslutningstakerne selv (…)
Det sentrale i min sammenheng er imidlertid ikke bare at profesjonelle og ikke-profesjonelle rettsanvenderne på ulike måter standardiserer, innsnevrer og forenkler skjønnsutøvelsen, enten det skjer med grunnlag i mer eller mindre ensidiggjorte faglige målmiddeloverveielser eller mer personlige utviklede tommelfingerregler.
Det sentrale og symptomatiske for Eckhoffs rettsforståelse er at han i stor grad synes å akseptere dette forhold.
I hans rettskildelære gjør han forvaltningspraksis til en selvstendig rettskildefaktor, dvs at den faktiske måten forvaltningen anvender retten på blir et selvstendig moment i den rettslige vurderingen av hva som er gjeldende rett (…)
Eckhoff og Graver synes på denne måten å operere med en forståelse av individet som påen grunnleggende måte skiller seg både fra den klassiske beslutningsteoriens rasjonelleaktør som handler ut fra preferanser og forventinger om konsekvenser, og en mernaturrettslig inspirert forståelse.
I stedet synes de å operere med en forståelse hvor individet handler ut fra ”a logic of appropriateness ” (March og Olsen 1989:21-26, 160ff), hvor de roller og forventninger og situasjoner aktørene befinner seg i bestemmer deres beslutningsatferd.
Blant annet dreier det seg om å tilegne seg de regler og den kultur som eksisterer i en organisasjon (…)
3. Kritikken av redskapsbyråkratiets regelforståelse
Rent generelt kan rettsutviklingen internasjonalt så vel som i Norge, beskrives som engradvis utvidelse av borgernes rettigheter vis a vis staten.
Ifølge T.H. Marshall (Marshall 1950) kjennetegnes utviklingen av statsborgerskapet av at man i tillegg til borgernes sivile og politiske rettigheter, (og som sikret individet mot statlige overgrep og retten til å delta i styringen av samfunnet) gradvis åpner for det han kaller sosiale rettigheter og som sikrer borgerne et materielt sikkerhetsnett.
På en lignende måte beskriver for eksempel Jan Fridthjof Bernt (Bernt 1994) hvordan rettssikkerhet tradisjonelt har vært forbundet den klassiske liberalismens negative frihetsbegrep, dvs til borgernes rett til beskyttelse mot forvaltningsmessige inngrep overfor den enkelte (…)
I dette perspektivet er betydningen av enkeltindividenes rettigheter ikke bare å beskytteindividene mot vilkårlige inngrep fra myndighetenes side, dvs friheten fra inngrep ellertvang.
Forholdet er snarere det motsatte – at individets stilling som autonom borger trues av manglende støtte og inngrep fra det offentliges side.
Dette innebærer at myndighetene i velferds- og fordelingsstaten i en forstand overskrider den liberale rettsstatens frihet fra tvang, for å tilføre individet ”goder” som gjør at det kan fungere som autonomt individ, (eller for å internere individer som truer fellesskapet).
Slik sett bidrar disse positive rettighetene til at samfunnsmedlemmene kan fungere ogorientere seg innenfor det moderne differensierte samfunn, ja det er en forutsetning for atdet skal fungere (§26).
At sosial trygghet, helse, utdannelse er tilgjengelig for samfunnsindividene er, ifølge Doublet, en konstitutiv betingelse for at staten skal ha den nødvendige legitimitet i forhold til samfunnsmedlemmene.
Og sidene samfunnsmedlemmene står overfor staten som uorganiserte enkeltindivider, dvs er svake, og de rettigheter som staten tilkjenner sine borgerne ofte ikke blir realisert, for eksempel fordi kommunene prioriterer sine ressurser annerledes (Bernt 1994), må rettssikkerhetsproblematikken ifølge Doublet, også handle om de materielle og prosessuelle rettighetene som skal til for at disse rettighetene skal bli fungerende rett.
Slik handler ikke bare rettssikkerhet om formell rettssikkerhet, dvs at enkeltindividet skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side.
I tillegg må det også omfatte de materielle rettslige vilkår forvaltningens avgjørelser må tilfredsstille og som sikrer borgerne en ”kvalitativ minstestandard”.
Kravet om rettssikkerhet handler om at rettssystemet i siste instans ikke bare stiller krav til seg selv, til den formelle rettsanvendelse, men også til samfunnet, og at retten har strukturer som gjør at disse verdiene kan bli knesatt i virkelighetens verden (…)
De fleste rettigheter i velferdslovgivningen (med unntak av trygdelovgivningen) erimidlertid ikke fullt ut regelstyrte på denne måten. I stedet skiller man gjerne mellomytelser som den enkelte har rettskrav på å få, og tilfeller hvor man må ”konkurrere omknappe ytelser” (Kjønstad 1986) eller bare har ”rett til rasjonerte ytelser” (Eskeland1986).
Rettigheter, eller det at borgerne har et rettskrav på velferdsytelser foreligger, når detoffentlige ikke kan avslå et rettighetskrav fordi de ikke har ressurser til å imøtekommedet, og når kriterier for tildeling og utmåling av ytelsene er regulert gjennom lov ellerforskrift (Kjønstad og Syse 2001) (…)
Ifølge (Kjønstad og Syse 2001) karakteriseres den eldre lovgivning (før 1990) av at den har blitt til under hastverk, at den er lite systematisk oppbygd, og er vanskelig å finne fram i.
De enkelte ord og uttrykk er ikke alltid valgt ut fra grundige overveielser.
Tilsvarende gjelder for forarbeidende som de karakteriserer som tynne og overfladiske.
I tillegg ble de fleste nye lover og lovendringer utarbeidet i departementene, og hvor jurister var i mindretall. Dette førte til at lovforarbeidene juridisk sett ble svake.
De spørsmål som ofres størst oppmerksomhet er finansiering og administrering av ordningene og andre mer politiske spørsmål.
Mads Andenæs (Andenæs 2003) er kanskje den som går lengst i sin kritikk av den rettslige statusen på sosial- og velferdsrettens område.
Han hevder at de alminnelige rettskildelærefaktorene, anvendt på sosialretten, gir rettsanvenderne, enten de er jurister eller ikke-jurister, liten veiledning.
Lovene har ofte karakter av rammelovgivning, noe som innebærer at befolkningens rettigheter og plikter i stor grad er presisert i forskrifter.
Dette gjør i realiteten forvaltningen til lovgivere, og hvor man risikerer en ensidig forvaltningsorientert bakgrunn for regleverket.
Når det gjelder lovforarbeider, mener han disse gjennomgående har en så lav kvalitet innenfor sosialretten, at de har beskjeden verdi som rettskildefaktor.
Rettspraksis – i form av domstolsprøving – hevder han spiller enhelt uvesentlig rolle som rettskildefaktor.
Dels fordi slikes saker sjelden kommer til doms, og når de gjør det hevder han at domstolene i liten grad fungerer som et korrektiv til forvaltningens avgjørelser.
En kan få inntrykk av at forvaltningens saksbehandling ”smitter” over på domstolene, og at domstolene på dette området ikke lever opp til det ideelle rettssikkerhetsideal de er satt til å vokte.
Forvaltningspraksis har kvalitative mangler som gjør de lite anbefalelsesverdig som rettskildefaktor.
Den er underlagt åpen politisk styring, og befolkes av ikke jurister uten innsikt i løsningen av juridiske problemer.
I forhold til personer med lavt utdanningsnivå kan det resultere i en for lite selvstendig holdning fra saksbehandlernes side overfor lovbestemmelsene som Stortinget har gitt (tro og ukritiske tjenere), og for søkere med lengre utdanninger kan det føre til at profesjonsideologier som avviker sterkt fra en rettssikkerhetstankegang, kunne få relativt fritt spillerom (…)
Det er vanskelig forstå Andenæs annerledes enn at han er grunnleggende kritisk til sosialrettens mulighet for å sikre borgernes rettigheter i vårt samfunn.
Det rettslige grunnlags- materialet gir rom for stort skjønn, og anvendelsen av skjønnet – enten det skjer av jurister eller ikke-jurister – synes i stor grad å være forbundet med vilkårlighet, makt og systeminteresser, enn med rettssikkerhetens kår i samfunnet.
Han hevder da også at ”rettssikkerheten er blitt svekket med den samfunnsmessige utviklingen” (Andenæs 2003:70) (…)
Det eksisterer stor skjønnsmessig frihet knyttet til tildeling av sosiale ytelser, selv om det etter hvert er innført veiledende normer for minsteytelser på området.
Klageadgangen er heller ikke tilfredsstillende og karakteriseres av Bernt som gir en sterkt begrenset prøvingsrett og som ”i beste fall gir muligheter for en helt grovmasket forsvarlighetskontroll”.
Bakgrunnen for denne mangelen hevdes å være at ”en mer effektiv klageordning ville føre til betydelige kommunale merutgifter”(op.cit. 81- 82) (…)
Hos Syse (Syse1997:61) heter det ”at det bør foreligge klare og sterke rettigheter for individene til dekning av basale livsbehov, og tjenestesøkerne bør kunne forutberegne den hjelpen som vedkommende har krav på”.
Fokuset på rettigheter er også foranlediget av en innsikt i alle de faktorene av ekstralegal karakter og som spesielt påvirker ikke-juristenes beslutninger og skjønnsutøvelse.
Ikke minst gjelder det i de tilfeller hvor rettighetene er svake og rommet for skjønnsutøvelse stort.
Det er funksjonærenes og det administrative beslutningstakernes skjønnsutøvelse som synes å representere den største utfordringen.
I den grad det skal uttøves skjønn sier Holgersen må det være av faglig art dvs foretas av ”forvaltningsorganer som forutsetningsvis sitter inne med en spesiell faglig kompetanse til å utøve nettopp en slik form for skjønn” (Holgersen 1992:433).
Hatland hevder at hvis det skal utøves skjønn og dette skal foretas av ikke-jurister, bør det være et kvalifisert eller profesjonelt skjønn, og ikke et skjønn uttøvet av administrative beslutningstakere av typen trygdefunksjonærer eller ansatte i arbeidsmarkedsetaten.
”Skal skjønnet ha legitimitet”, heter det, ”må det ledsages av en anerkjent profesjonell fagliggjøring” (Holgersen 1992:136; Hatland 1993) (…)
Bernt snakker også om en koalisjon mellom behandlere (som ikke vil akseptere at deres faglige skjønn bindes av regler) og fylkes- og kommunepolitikere (som ønsker kommunalt selvstyre, og å begrense økonomiske utgifter), og som begge og ut fra ulike motiver ønsker å begrense rettighetsfestingen.
I begge tilfeller er resultatet at en konsekvent og virkningsfull utvidelse av rettighetsperspektivet blir forhindret (…)
Den funksjonelle rettsforståelsens tilbøyelighet til å ”underkaste” seg forvaltningens tommelfingerregler, synes ikke å gi tilstrekkelige garantier for å ivareta individets rettssikkerhet vis a vis en stat som det blir stadig mer avhengig av.
I stedet trengs en mer autonom og normativ rettsvitenskap som stiller krav både til det materielle innholdet av beslutningene som fattes og til måten disse beslutningene fattes på.
Skepsisen til de bevilgende myndigheter vilje til å følge opp politiske vedtak med økonomiske ressurser, til profesjonelle beslutningstakeres ønske om å beskytte sin faglige autonomi og til lavt utdannede yrkesutøvernes tendens til å la personlige verdier og hensyn spille en avgjørende rolle utgjør alle viktige begrunnelser for dette rettighetsfokuset.
I valget mellom en regelforståelse som åpner for et vidt skjønn fra beslutningstakernes side, og rettighetsfesting er ”klare rettigheter fra en velferdsrettslig synsvinkel å foretrekke”,
hevdes det (Syse 1997:61) (…)
Kritikken av redskapsbyråkratiets målmiddelforståelse
S. 24: (…) På den ene siden er leveringssystemene ifølge Lipsky (Lipsky 1980) prinsipielt preget av begrensete eller knappe ressurser, dvs av at etterspørselen alltid overstiger ressursene (…)
Ifølge Lipsky handler dette om for det første om å utvikle rasjoneringsmekanismer som på ulike måter tar sikte på å begrense etterspørselen etter tjenester.
Dette kan dreie seg om påføring av ekstra kostnader i form av ventetid, åpningstider og køordninger; tilbakeholdelse av innformasjon; gjennom å henvise de mest brysomme klientene til andre institusjoner; og om ”creaming” dvs seleksjon av klienter man har størst mulighet til å lykkes med eller som er faglig mest givende.
For det andre handler det om modifikasjon av forståelsen av behandleroppgavengår ut på.
Endelig handler det om å modifisere egne oppfatninger av klientene gjennom sjablonmessige karakteristikker av egenskaper ved klientene og deres mottakelighet for hjelp; gjennom ansvarsoverføring til klientene ved å tilskrive dem et ansvar for at behandlingen ikke lykkes, for eksempel pga manglende motivasjon eller uredelighet.
Poenget er således at den antatt faglige og målmiddel orienterte skjønnsutøvelsen omdannes til en administrativ skjønnsutøvelse, og som ofte er vilkårlig fordi den bryter så vel med behandlingskulturens egne idealer som offentlig fastsatte målsettinger (…)
Yrkesutøvernes svar på den sosiologiske ambivalens de opplever, er i stor grad at de vanskelige og risikofylte vurderingene erstattes av forvaltningens hjemmelagde regler.
Til grunn for yrkesutøvelsen og beslutningene i det nye velferdsbyråkratiet ligger ifølgedenne forskningen således ikke uten videre noen faglig forankret skjønnsutøvelse.
Velferdsstaten synes i stedet å skape beslutningssituasjoner hvor skjønnet omdannes til regler.
Den profesjonelle skjønnsutøvelsen (logic of consequentiality) omdannes til en type administrativ og byråkratisk logikk, knyttet til en mer kollegialt forankret ”logic of appropriateness” (March and Olsen 1989) (…)
Det vil si de velger beslutninger som under gitte omstendigheter synes mest egnede og som best tjener yrkesutøverens handlingssfære, noen ganger også gjennom ulike former for ”deviant discretion”, og hvor skjønn utøves der det ikke skal utøves eller etter kriterier som ikke er aksepterte (…)
4.1Oppsummering
Det faglige skjønnet standardiseres på ulike måter, og erstattes av et mer eller mindre vilkårlig administrativt skjønn.
Velferdsstatens målsettinger om å yte ”hjelp til selvhjelp” omdannes til rutiniserte og subsumerende tenkemåter, til en administrativ logikk, mer enn behandlingslogikk, og får følgelig karakter av å være symbolpolitikk eller rasjonelle myter, mer enn redskaper i løsningen av velferdsstatens problemer.
I tillegg er ofte velferdspolitikken selv ofte motstridende og bygget på urealistiske premisser og mål.
Istedet for at det er de formalistiske juristene som representerer den største trusselen for en radikal og reformorientert politikk, slik vi så i den redskapsorienterte forståelsen, er det i stedet de nye redskapene for en slik politikk, velferdsbyråkratiet og fagfolkene, som fremstår som den største trusselen.
Pga av de dilemmaene bakkebyråkratene opplever i ansikt-til-ansikt møtene med klientene, utvikles det ulike former for rasjoneringsmekanismer (mer enn fordelingsmekanismer) som har stor betydning for hvilke klienter som får og hvem som ikke får, og for utformingen av selve møtet med klientene.
Det skapes tilgjengelighetsterskler i velferdsforvaltningen og som tenderer til å belønne desom allerede har størst ressurser, og som evner å sette seg inn i reglene og som kjennervelferdsbyråkratiets tenkemåter.
Muligheten for å styre dette skjønnet fra overordnet hold er videre svært begrenset pga av den strukturelle makt bakkebyråkratene besitter i kraft av sin eksklusive horisontale relasjon til klientene (…)
På den ene siden ser vi således at redskapsbyråkratiet utfordres av den nye og utvidedegrenseflaten mellom forvaltningen og individet som er knyttet til fremveksten avvelferdsstaten.
Det handler ikke minst om forutsigbarhet i den enkeltes møte med velferdsstaten, men også om et møte som er mest mulig likestilt, dvs som sikrer den enkeltes autonomi, verdighet og medbestemmelse knyttet til møter som er av prekær betydning for den enkelte.
Den generelle forvaltningsretten syntes utilstrekkelig for å sikre disse hensynene, i tillegg til at svært mye av den velferdsstatlige tjenesteytingen var unndratt fra disse bestemmelsene.
Samtidig var den spesielle forvaltningsretten – velferdsretten, hvert fall i perioden frem til ca 1980, lite utviklet og egnet til å sikre denne forutsigbarheten.
Deler av den såkalte rettslig- og rettighetsgjøringen på velferdsområdet handler således om å gi borgerne et rettsvern på lik linje med det som gjelder andre møter med det offentlige (…)
http://www.nibr.no/filer/2005-106.pdf
FORVALTNINGSSKJØNN
Det er tre ulike hovedtyper forvaltningskjønn (…)
* Det tredje tilfellet er det mest problematiske, og foreligger der bestemmelsen inneholder vilkår som lovgiver har ment at forvaltningen selv skal bestemme innholdet av.
Dersom et vilkår er svært vagt taler det for forvaltningskjønn, som f. eks. uttrykket «særlige grunner».
Grunnen til dette er at slike vilkår er lite egnede for rettlig overprøving, noe som igjen belyser at Stortingets mening ikke var å gi vilkåret en slik funksjon.
Holdepunkter kan også fremgå av forarbeidene.
Dersom formålet med vilkåret er politiske hensyn eller angår et faglig vanskelig område, vil det forøvrig peke i retning av at vilkåret er underlagt forvaltningskjønn.
Utdrag fra
Arbeids og inkluderingsdepartementet
Postboks 8019
Dep.
0030 Oslo
Ref:
200706340-/MOM
Vår ref:
2008/1161Saksbeh.:
Sigrun Hoel
Dato: 13.03.2008
-
HØRINGSUTTALELSE OM NY MIDLERTIDIG FOLKETRYGDYTELSE (ARBEIDSAVKLARINGSPENGER) OG KOMMENTARER TIL DOKUMENTET ARBEIDSEVNEVURDERINGER I NAV
(…) Vurdering av arbeidsevnen
Det å foreta arbeidsevnevurderinger er komplisert og krever ulike typer faglig kompetanse.
Det kan synes som om utvalget forestiller seg at det kan utarbeides en teknikk/et mekanisk system på dette feltet, og at det lar seg gjøre å utvikle måleenheter på menneskers arbeidsevne.
Alle som arbeider med sosialfaglige spørsmål vet at mennesket er mer komplisert enn som så.
At det å vurdere arbeidsevne/inntektsevne er komplisert og trenger flerfaglige innspill har det lenge vært stor enighet om.
Det er ikke uten grunn at Trygderetten i alle år har hatt dommere som har vært jurister, leger og attføringskyndige (vanligvis psykologer).
I sluttrapportens punkt 3.6. tas spørsmål knyttet til rettsikkerhet og likebehandling opp.
Utvalget trekker inn forutsigbarhet og likebehandling som viktige elementer.
Men også spørsmål knyttet til etterprøvbarhet må tas opp.
Skal man kunne påklage en såkalt arbeidsevnevurdering eller profil for eksempel slik man kan påklage en karakterfastsetting i skolen?
Utvalget sier videre (under punkt 3.6.1. s. 18) at det kan være vanskelig for «brukere å se hvilke rettigheter de har eller å forstå begrunnelsene for de vedtak som fattes».
Dette er rettssikkerhetsmessig usedvanlig betenkelig og må undergis en mye grundigere drøftelse (…)
Med hilsen Dag Jenssen Marja Lundell
dekan avdelingsdirektør
-
Fra ord til handling
-
Modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor
-
Redegjørelse for Stortinget 24.01.02 (Utdrag):
-
Stat og kommune har påtatt seg ansvaret for noen av de viktigste oppgavene i det norske samfunn – ansvar for helse og trygghet, for omsorg og utdannelse, for miljø og sikkerhet, for arbeid og sosial rettferdighet.
-
Dette påkaller stort alvor.
-
Klarer vi å løse oppgavene, betyr det en god og trygg hverdag for den enkelte.
-
Klarer vi det ikke, stiller vi i beste fall den enkelte i forlegenhet – og i verste fall forårsaker vi personlige tragedier
-
Det har vært gjort mye for fornyelse og omstilling i offentlig sektor, men det har vært skrevet og utredet enda mer.
-
Nå er det først og fremst behov for handling.
Det er imidlertid ikke nok å foreta seg noe – handlingen må være rettet inn mot grunnproblemene, og gjennomføringen må være fast og konsekvent.
Vi må bygge videre på de strukturgrep tidligere regjeringer har tatt initiativet til, og vi må unngå symbolpolitikk og ad hoc grep.
-
I denne redegjørelsen varsles de grunnleggende grepene vi vil ta.
Hovedgrepet er å utløse handling i alle de enkeltsektorer, etater, kommuner og tjenesteproduserende enheter som i sum utgjør den offentlige sektor.
Det er i disse enhetene jobben skal gjøres, og det er bare ved å legge til rette slik at hver av dem vil og kan gjøre en bedre jobb, at vi kan få resultater og ikke bare skrift i sand.
Samarbeidsregjeringens visjon er en offentlig sektor der borgerne deltar på demokratiske arenaer, kjenner sine rettigheter og sitt ansvar, og føler seg trygge på at myndighetene opptrer ryddig i sine ulike roller, brukerne får likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset sine individuelle behov (…)
-
Visjonen forutsetter også en reflektert og gjennomført arbeidsdeling mellom stat og kommune der staten holder orden i eget hus og gir kommunene hensiktsmessige rammevilkår, og der det forøvrig på kommunesektorens ansvarsområde er lokale folkevalgte som har det avgjørende ord (…)
Brukerne skal gis økt valgfrihet, pengene skal i større grad følge brukerne, og brukerevaluering skal innføres som krav til statlige etater og tjenesteytere (…)
-
Selv om det er lokalt man har de beste faglige forutsetningene for å velge gode løsninger, vil ikke alle kommuner og tjenesteytende enheter føle at de har den nødvendige ledelses- og organisasjonskompetansen.
Staten må derfor påta seg et ansvar for veiledning og lederutvikling.
I tilknytning til moderniseringsarbeidet vil det bli utviklet særskilte lederutviklingsprogrammer for offentlig virksomhet.
Modernisering i offentlig sektor er umulig hvis ikke hovedtyngden av de over 700.000 som jobber der er motivert for, og delaktige i, prosessen.
En avgjørende forutsetning for en bedre offentlig sektor er derfor en personalpolitikk som virker motiverende.
-
(Jeg legger til dette blogginnlegget som gir et godt innblikk i hvordan det hele gikk):
NAV: “Ingen ønsker å stå fram grunnet frykt for represalier fra ledelsen”.
-
(Forts): (…) De sektorområdene som vil bli prioritert er utdannelse, kommunal sektor og samordning og brukerretting innen områdene arbeid, trygd og sosiale tjenester.
På hvert av disse områdene tar regjeringen sikte på reformer som vil styrke kvaliteten og brukernes interesser, gi lokale enheter større frihet og ansvar, og bidra til økt effektivitet i bruken av ressursene.
-
Virkemidler, kulturendring og resultater
Modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor handler om organisatoriske endringer, om finansieringsordninger og andre rammevilkår, om nye typer lover og forskrifter, om personalpolitikk og ansettelsesvilkår.
Skal slike tiltak ha noen effekt, må det imidlertid være fordi de forandrer kulturer (…)
Istedenfor å pådytte enheter og ansatte bestemte løsninger, vil vi ansvarliggjøre de ansatte og de enhetene de jobber i.
Det i seg selv representerer en kulturendring.
Skal ansvarliggjøringslinjen virke, må imidlertid kulturen også forandres på andre måter.
For det første må det offentlige bli mindre innadvendt.