Arne Strand fortsetter sin stråmannsargumentasjon mot vikarbyrådirektivet, men nekter plent å argumentere eller en gang å diskutere selve direktivet.

Strand har fått det for seg at i alle fall de fleste - om ikke alle - som er imot vikarbyrådirektivet slettes ikke har gjort seg opp noen tanker om direktivet, men heller bruker det som en motstand mot EØS. "På seg selv kjenner man andre" er det noe som heter så man kan jo mistenke Arne Strand for å være tilhenger av direktivet gjennom sin egen EU- og EØS-iver.

Både Sp og SV er imot direktivet gjennom sin motstand mot EØS, påstår Strand. Har det falt ham inn at det kan være noe er imot direktivet fordi de ikke liker innholdet?

Strand har tidligere påstått av LO-ledelsen tapte mot venstresiden i fagbevegelsen. Alle de store forbundene gikk imot vikarbyrådirektivet og representerer vel over 90 % av LOs medlemmer. Det er en granske brei venstreside Strand snakker om her.

Strands argumentasjon faller sammen når det kommer til at Aps egne lokallag opponerer mot direktivet. Da hopper han naturligvis naturligvis bukk over hva som måtte ha motivert disse til å ta til motmæle.

Det er på høy tid at Arne Strand, Dagsavisen og resten av Norges media tar debatten om vikarbyrådirektivet alvorlig. Det er mange som har sett seg krafig lei på å bli stemplet som opportunist, EØS-motstander, venstreside av et eller annet, idiot m.m. fordi man ikke vil ha vikarbyrådirektivet implementert i Norge. Begynn å diskuter saken i stedet for å spekulere side opp og ned om hva som muligens er motivasjonen bak motstanden mot et direktiv bortsett fra det faktisk einnholdet i direktivet.

For Arbeiderpartiets sterke oppslutning, kanskje? For det er sider ved Jens Stoltensbergs politikk som er klart arbeiderfiendlig. Nå er det jo avslørt at Jens Stoltenbergs venn Bjerke i DNB aktivt bruker svakhetene i vikarbestemmelsene til å hindre fast ansettelse. Dette er jo et kraftig angrep på arbeidsfolks interesser. Jeg kjenner mange som har strevd lenge for å sikre seg fast ansettelse, og som endelig fikk det på grunn av 4-årsregelen. Det er videre avslørt at Jens Stoltenberg IKKE kan garantere at Vikarbyrådirektivet kommer til å rive grunnen under arbeidsmiljøloven viss det blir innført. Når APs stortingsgruppe unisont slutter opp om Vikarbyrå-kjøret fra Jens Stoltenberg kan det ikke forstås på annen måte enn at stortingsgruppen er blitt stemmekveg. Arbeiderpartiets ledende organer kan man med andre ord ikke stole på når det gjelder framtida for arbeidsmiljøloven! Vi har også opplevd et rabiat hardkjør mot fagorganiserte i hovedstaden i "hore"-saken. Det gjorde også et dypt inntrykk på meg da Jens Stoltenberg gikk hardt ut mot at det greske FOLKET skulle få si sin mening om finanskrisen i eget land. Det er jo et klart angrep på arbeidsfolk. Det ser ut til at Jens Stoltensbergs enorme tro på markedsliberalismen igjen har tatt overhånd. Etter at han ble kvitt den forrige LO-lederen. Han hadde ikke vunnet valget og gjort come-back uten den arbeidsfolkprofilen hun tvang AP til å slå inn på! Også i styringa av store sektorer i Norge, sykehus og skole for eksempel, ser vi at Arbeiderpartiet fjerner seg fra grunnplanet og styrer med dekreter utformet av eliten, altså ovenfra. Kan det være at det også bak dette ligger en tro på at vi går hardere tider i møte? At sentralbanksjefens tale om 3% egentlig ikke er så fjernt fra Jens Stoltenbergs egentlige politikk? At Arbeiderpartiets tro på markedsliberalismen nå tvinger dem over på finanskapitalens (slik vi ser den praktisert i disse dager i Europa) offensiv for å presse arbeidsfolks levekår nedover?

Mange sider må sees her, EØS avtalen har blitt mye mere omfattende enn utgangspunktet, dvs. debatten vil eskalere fremover.

Arne Strand er delvis på villspor.

Stadig å tro at direktivmotstanden er kamuflert EU/EØS-motstand er å lure seg selv, på en skjebnessvanger måte. Greitt nok at EU-/EØS-motstandere også er motstandere av direktivet – men å tro at alle direktivmotstandere i Arbeiderpartiet – og de er mange, mange! – er skapmotstandere av EØS er å lukke øynene for realiteten. Da blir en heller ikke istand til å håndtere den.

Jeg skrev 16. februar en artikkel i Dagsavisen, Direktiv og partidemokrati. Debattredaktøren påla meg beinhard lengdebegrensning, og jeg måtte derfor bl.a. kutte den innledende setningen: «For ordens skyld: Jeg er prinsippiell EU-tilhenger og tilhenger av EØS.»  I artikkelen pekte jeg på en hovedårsak til den store og økende direktivmotstanden i Arbeiderpartiet: Partiets standpunkt er ikke utviklet gjennom en inkluderende prosess i partiet, men formet sentralt, og så påtvunget partiet som sådant. Partisekretær Johansen er på villspor når han at to behandlinger i sentralstyret og en i stortingsgruppa viser en solid partiprosess.

Når partiledelsen er overbevist om sine argumenters styrke, må de ha selvtillit og mot nok til å prøve sakene og argumentene for medlemsorganisasjonen, gjennom et samråd. En top-down-prosess som den vi opplever i direktivsaken antyder for mange partimedlemmer en ledelse som ikke våger å involvere medlemmene i prosessen av frykt for å tape. Da kan jeg garantere: Involverer en hele partiorganisasjonen i samråd om kontroversielle saker, presenterer en den fulle og hele argumentasjon både for og mot de ønskede konklusjoner – da kan en vinne partiet for sakene. Den motsatte strategien, som er valgt i den aktuelle direktivsaken, er en éntydig tapsstrategi. En kan få det vedtaket en ønsker, men setter eget partis tillit i spill underveis, og sitter igjen med redusert tillit hos egne medlemmer. Med en liten vri på Matteus:Hva gagner det et parti om det vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel?

Det er avgjørende viktig at partiledelsen straks tar seg ad notam advarselen i siste avsnitt i Håvard Narums artikkel i dagens Aftenposten:

http://www.aftenposten.no/meninger/Aps-europeiske-sarbarhet-6765326.html#.Tz9yUiNL-1s

Håvard Narums artikkel i dagens Aftenposten:

Kommer ingen ukjente nyheter her.

Vi vet at AP vender seg mot Høyre /Frp slik som vedtak om DLD, ja slik fungerer vårt demokrati: flertallet på Stortinget bestemmer.

Jeg synes ikke Håvard Narums artikkel er troverdig i ett og alt. Når folk flest i fagbevegelsen mistror vikarbyrådirektivet, er det ikke først og fremst fordi de mistror vikarbyrådirektivet. Det er først og fremst fordi utviklingen i norsk arbeidsliv har beveget seg i gal retning, uten vikarbyrådirektivet. Kvalifiserte norske arbeidstakere blir skviset ut over alt, til fordel for halvkvalifiserte og underbetalte vikarer. Folk flest ser jo dette, og når myndighetene gjør så lite for å rette opp dette, får en sterk tro på at dette vil fortsette, til tross for det positive ved at vikarer ifølge direktivet skal ha lik lønn. Viss vikarbyrået blir innført, risikerer man at den norske arbeidsmiljøloven blir gradvis utvannet. Noen "forsikrer" at Norge fortsatt kan ha strenge krav til regulering av vikarbruken, men disse noen har ikke noe konkret å vise til, og de kan ikke gi noen garantier. Det er her kjernen i folks skepsis ligger. Det har på ingen måte noe med verken EU-kamp eller EØS-kamp å gjøre (annet enn for motstandere av EU/EØS som har fått en liten gavepakke å bruke i sin argumentasjon) 

Man trenger faktisk ikke nødvendigvis å være sosialist for å være i mot den utstrakte bruken av vikarbyråer. En bruk som er blitt hinsides enhver moral i noen tilfeller. Hvor lenge skal man arbeide sammenhengende i samme bedrift før man får fast stilling?

Skandalen i DNB med Adecco der staten er største eier er i pinligste laget for en Rødgrønn regjering.

Hvis Magnar Husby's beskrivelse ovenfor er riktig, burde han med full kraft støtte vikarbyrådirektivet, for selve hovedelementet er at direktivet skal likestille både lønnsvilkår og arbeidsvilkår for vikarer og fast tilsatte.

Og dermed nettopp stanse det mange innen EU ser på som sosial dumping, slik store deler av den europeiske fagbevegelsen ser på som meget politisk viktig.

...at AP er splittet nå noe vikarbyrådirektivsaken illustrerer. Jens og storingsgruppen er for, sammen med de fleste statsråder, mens grasrota, store fylkeslag og partneren LO er mot. Avstanden mellom Jens og Jonas i Oslo vest og grasrota ellers i landet har kanskje blitt i største laget nå, selv for Arbeiderpartiet.

Hva blir fortsettelsen tro?

Et splittet AP og en splittet regjering signaliserer sterk regjeringsslitasje etter 6 1/2 år i en uekte og sprikende koalisjon. Direktivene blir stadig vanskeligere å få igjennom uten krangel og klimameldingen likeså. Alt er signaler om at noen er lei kamelspising og velgerflukt nå, og den rødgrønne treenigheten kan snart reduseres til en toenighet hvis det blir enighet over hode etter hvert...

Hvorfor er det da så mange som ikke tror at vikarbyrådirektivet vil virke slik? Og hvorfor kan ikke de som går inn for det da garantere at nettopp det vil skje? Det er jo derfor LO har sagt nei. Men kanskje du kan slå i bordet med bestemmelser i direktivet som garanterer at så vil skje? Har vikarbyrådirektivet bestemmelser som sier at vikaren byråene leier ut skal ha samme faglige kvalifikasjon som den han vikarierer for eller bedre? Og dermed samme lønn eller høyere? Eller er det slik at vikarbyråene kan leie ut den vikaren bedriften "får" selv om vedkommende har lavere faglige kvalifikasjoner enn dem de erstatter? I noen dager nå har det blitt eksemplifisert i NRK P2 hvordan vikarbyråene fungerer. De ansetter personer med lavere kvalifikasjoner enn dem de vikarierer for. Arbeidstakere med svært gode kvalifikasjoner, blir ikke benyttet av vikarbyråene, eller de presser dem til å godta lavere lønn enn de skulle ha hatt. Arbeidstakerne med høye kvalifikasjoner og god lønn blir over tid presset ut av arbeidslivet, og lønna på arbeidsplassen blir presset nedover. Slik virker vikarbyråene. Og jeg tror ikke allmenne utsagn i direktivet kan forhindre dette. Det er selve vikarbyråsystemet som må begrenses. Og jeg tror at direktivet er innført for at vikarbyråene skal alminneliggjøres. Da får arbeidgivere og myndigheter nok et redskap til å presse lønningene nedover, og arbeidstakernes rettigheter og vern vil bli vesentlig svekket. 

Stortinget står fritt til å når som helst vedta fordelene ved direktivet. Det kan de gjøre i morgen om de vil.

Ja, direktivet har noen gode sider, men direktivet har samtidig noen fryktelige nedsider. Direktivet vil kunne åpne for at vikarer blir hovedregelen og fast ansattelse unntaket.

Å gå på månedskontrakter er svært ugunstig for enhver arbeidstaker. Du må gjerne prøve det over et par år og se hvordan total mangel på forutsigbarhet slår ut på helsa og økonomien.

De "fryktelige nedsidene" som Tore Østgård mener å ha funnet ved Vikarbyrådirektive, er ikke spesielt lett å få øye på. Kanskje Tore Østgård kunne finne den delen av direktive som sier at vikarer er hovedregelen og fast ansatte unntaket ?

Ellers er det kanskje greit å minne på at samfunnet har endret seg, og arbeidsmarkedet med det. For eksempel i form av langt mer prosjektorganisering enn tidligere. Og ikke minst da vil direktivet være et viktig verktøy for å sikre prosjektmedarbeideres (les vikarers) rettigheter og lønnsvilkår.

Fra sin riktignok etterhvert fjerne fortid som aksjonist og opposisjonell i Arbeiderpartiet burde Bjarne Eikefjord legge merke til hva som er mitt hovedanliggende i denne debatten ved siden av selve direktivsaken.

Det partidemokratiet. At saken er klossete håndtert av Arbeiderpartiets ledelse. Raymond Johansen har ikke rett når han sier at partibehandlingen er betryggende i og med at Sentralstyret har hatt den to ganger, stortingsgruppen én. Ledelsen har nemlig ikke involvert medlemsorganisasjonen Arbeiderpartiet i behandlingen av saken fram mot standpunkt, trass i at Partiet nå har utviklet en svært velegnet og inkluderende metode for partisamråd.

Jeg blir ikke kvitt mistanken om at ledelsen, når saker er kontroversielle og utfallet viktig for dem, nøler med å involvere medlemmene i samråd, av frykt for ikke å få det resultatet en ønsker. Hvis min mistanke er rett, bør en snarest kvitte seg med denne frykten. Sikreste vei for å oppnå ønsket utfall er full involvering og full belysning av sakenes alle sider, uten informasjonsskjevhet og propaganda. Det vil gi tillit, og tillit gir størst sannsynlighet for enighet. Men når sakene, som vikarbyrådirektivet, serveres som faît accompli ovenfra, slik nestleder Helga Pedersen på alle måter har underbygd vår opplevelse av at denne gjør, da styrer en mot misnøye, tillitssvikt og opposisjon.

Den tid er nemlig forlengst forbi da medlemsorganisasjonen Arbeiderpartiet sitter stille i båten uansett.

Nå er ikke jeg Tore Østgård og jeg har heller ikke lest vikarbyrådirektivet, men hvis en skal stole på Arbeiderpartiets fylkeslag i Troms har Østgård rett:

"Vikarbyrådirektivets to hovedintensjoner er å bedre arbeidsvilkårene for vikarer og normaliserer vikarbyrå som arbeidsgiver.", står det å lese i deres uttalelse om direktivet. 

Ragnar har nok enten en forveksling eller endringsforskyvning her, siden jeg ikke helt kjenner meg igjen i beskrivelsen som "aksjonist" og "opposisjonell" i et parti jeg har vært medlem av og aktiv i de siste 45 årene.

Så langt kan jeg ikke se annet enn av behandlingen a dette direktivet har fulgt omtrent de samme prosedyrer som andre direktiver - helt til Nei til EU kom på banen og forsøkte å gjøre saken til et EØS-spørsmål, slik debattinnleder antyder.

Om ikke hukommelsen spiller meg et puss, så mener jeg å huske at Ragnar også tidligere har hatt en del slike forvekslinger og erindringsforskyvninger, herunder også tildels knallhard kritikk mot partiledelsen i en god del andre saker som har vært fremme på den politiske dagsordenen.

Så jeg kan bekrefte at Ragnar Nordgren aldri har sittet stille i partibåten....

Jeg finner fortsatt ikke de "forferdelige nedsidene" som Tore Østgård og Joakim Møllersen påstår. Også i kommentaren det henvises til, glimrer disse med sitt fravær. Så i beste fall kan det være en fortolkning, så jeg etterlyser fortsatt hvor i direktivet man kan lese ut påstandene ovenfor. 

... fikk jeg svar, på de første ordene i det jeg skrev.

Jeg får presisere min antakelse: Jeg tar kanskje feil – det hadde riktignok vært rart, for portrettet indikerer det samme – når jeg tror Bjarne Eikefjord er den samme Bjarne Eikefjord som kjempet med fire manns pågåenhet, og dobbelt så intenst som noen annen aksjonist mot at Forsvaret skulle anskaffe F16-flyene?

Da har jeg presisert min påstand – og så får vi se om Eikefjord gjør det samme. Skjønt – vel så interessant som å høre hans beskrivelse av meg (som han aldri har kjent) hadde det vært å høre hans syn på partiprosessen omkring Vikarbyrådirektivet.

Her kan nok Ragnar ha kommet i skade for å høre eget ekko, og ikke minst betydelig overdrive min betydning fra den tiden vi var samtidige i AUF. For når det gjelder debatt om ulike politiske saker tror jeg kanskje Ragnar vet mye mer enn meg om hva det vil si å være aksjonist og opposisjonell innen Arbeiderpartiet.....eller sitte urolig i partibåten. For å si det slik, danner vel ikke hans debattinnlegg i denne debatten noe unntak....

Så til saken: Så langt kan jeg ikke se annet enn at behandlingen av dette direktivet har fulgt omtrent de samme prosedyrer som andre direktiver - helt til Nei til EU, godt støttet av Arbeiderpartiets venstreopposisjon, kom på banen og forsøkte å gjøre saken til et EØS-spørsmål, slik debattinnleder antyder.

Jeg kan heller ikke finne dekning i direktivteksten for at direktivet vil bety noe annet enn likestilling i forhold til lønnsvilkår og arbeidsvilkår for vikarer og fast tilsatte. Spesielt vanskelig, for ikke å si umulig, er det å finne den delen av direktivet som skal gi dekning for påstanden om at direktivet sier at vikarer er hovedregelen og fast ansatte unntaket, slik motsanderne hevder.

Vi bør vel alle akseptere at samfunnet har endret seg, og arbeidsmarkedet med det. For eksempel i form av langt mer prosjektorganisering enn tidligere. Og ikke minst da vil direktivet være et viktig verktøy for å sikre prosjektmedarbeideres (les vikarers) rettigheter og lønnsvilkår. 

Derfor var selve direktivet, slik jeg ser det, forholdsvis ukontroversielt, helt til noen fant ut at det kunne brukes som ammunisjon til å spre mistillit til og undergrave EØS-avtalen, som i dag er Norges aller viktigste kort for adgang til Europas enorme indre marked for varer og tjenester.