Kan døde menn blåse nytt liv i SV?
Et pip i telefonen min fortalte at Heikki Holmås trakk seg fra SVs lederstrid. Samtidig feiret jeg og cirka 70 andre 100-årsdagen til partiets ideologiske bestefar på Gyldendalhuset.
Det var hyggelig nok. Dessuten la arrangementet til rette for en over gjennomsnittet historieinteressert tolkning av nyheten. Slik stiftelsen av SF i 1961 var partiets første nullpunkt, og samlingen i 1975 det andre, blir det Audun Lysbakkens oppgave å redde partiet fra sperregrensa. Det er mange som mener det krever en tredje nullstilling.
En god stund fantes det også et tredje standpunkt. I tillegg til mye annet formet forfatteren og pressemannen Sigurd Evensmo (1912-1978) dette standpunktet. Han gjorde den radikale avisen Orientering til et åpent pustehull i et klaustrofobisk kaldkrigsklima og forsvarte en demokratisk sosialisme da revolusjonsromantikken grep de unge.
Ifølge Bård Vegar Solhjell, som også deltok hos Gyldendal, mente Evensmo at grunnleggende verdier, som menneskerettighetene, er viktigere enn maktpolitikk og lojalitet til USA, NATO eller Russland/Sovjetunionen. Han påpekte at det tredje standpunktet ikke var en mellomposisjon, men noe kvalitativt nytt, og at dette «nye venstre» representerer en viktig strømning i de fleste nordeuropeiske land.
I pausen ville vi løse opp stemningen, og snakket om 3,2 prosent. Det handlet ikke om renta, selv om en tilhører trodde det, og ekslederkandidat Solhjell sikkert skulle ønske det, men om SVs begredelige målinger. Hadde det handlet om renta, kunne SV ha bundet den på for eksempel 6,5 prosent i ti år, og hadde det vært mulig å binde oppslutningen på en sånn måte, tror jeg ville Solhjell gjerne vurdere det. Det sier litt om kriseforståelsen i partiet at han trodde mange SV-ere kunne tenke seg en slik fabelverden.
Det ville også gitt de politiske kommentatorene et artig ekstranummer: «Bør SV binde oppslutningen nå?» «Ja,» svarer Magnus Takvam og Marie Simonsen.
I den virkelige verden har de gode rådene til SV handlet om ikke å bli et Ap Light (som Anne Marte Blindheim i Dagbladet var den siste av mange om å påpeke) og om mer systemkritikk etter finanskrisen. «Kapitalismekritikken er sterkere i Davos og Financial Times enn i SVs sentralstyre», Audun Lysbakken bør tørre å kalle seg marxist og selv SV er blitt et mediestyrt parti, som Kjartan Fløgstad sa til Klassekampen.
Ergo er «nye venstre» slutt i Norge, mener han. Kanskje er det noe i dette, men man lurer i så fall på hvorfor SVs velgere ikke flokker seg om Rødt og Miljøpartiet de grønne, men går til Arbeiderpartiet eller setter seg på gjerdet.
Selv har Lysbakken varslet at han vil supplere de klassiske SV-sakene miljø, klima og barn & unge med arbeidsliv og helsepolitikk. Det verken han, Blindheim eller Fløgstad sier særlig mye om, er kjernen i partiets dannelseshistorie.
Utenrikspolitikk betyr kanskje lite i folks hverdag, men var avgjørende for venstreopposisjonen i Arbeiderpartiet på 50-tallet. Det Sigurd Evensmo og en rekke andre kjempet for var retten til å uttrykke utenrikspolitisk dissens. Helt fram til i dag tror jeg denne utenrikspolitiske idealismen har vært avgjørende for kjernetroppene og grunnfjellet. På 80-tallet var for eksempel atomvåpenmotstanden like viktig som miljøkampen.
Hverdagspolitikk om arbeidslivet eller eldreomsorg gjør venstresiden i Ap like bra som SV. Den utenrikspolitiske opposisjonen har SV hatt store problemer med å uttrykke i en regjeringskoalisjon der alliansepolitikken er en stolpe støpt i herdet betong og gir seg utslag i krav om styrkebidrag til mer eller mindre kontroversielle militæroperasjoner.
Under Evensmo-arrangementet påpekte Solhjell at dette også har en annen side: Nå får SV oppmerksomhet hver gang de ytrer (en knapt hørbar) utenrikspolitisk opposisjon. Da partiet ropte høyere - utenfor regjering - var de færreste interessert. Dette slår likevel ikke beina under hovedpoenget: Det har trolig kostet mer enn man har skjønt å binde seg til Aps utenrikspolitiske monstermast.
Kanskje er dette kjernen i problemet Audun Lysbakken baler med: Hvordan bli noe mer enn et enkeltsaksparti for småbarnsforeldre og miljøvernere? Hvordan vekke det engasjementet som i sin tid skapte en ny politisk bevegelse? Uten å bryte ut av regjeringen.
Det er selvsagt mye av det historiske tankgodset som må skrotes. Døde menn har begrenset appell. Men noe kan de fortsatt lære den nye partiledelsen. For eksempel at SV-ere flest er uhelbredelige idealister. Og at det til tider kan være skikkelig tøft.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.