Man kommer på avveie ved å bruke det kyniske utgangspunkt «print the story, damn the consequences».

Det som har imponert meg mest etter 22. juli er AUF-erne. Ungdommene som var på Utøya og overlevde, har på en imponerende måte holdt tungen rett i munnen ved mange korsveier. For eksempel da rapporten fra de psykiatrisk sakkyndige kom. Bare sekunder etterpå begynte eksperter å synse om den. Uten å ha sett rapporten eller å ha vært i nærheten av gjerningsmannen. Men AUF-erne lot seg ikke påvirke.

En av dem har til og med hatt styrke til å takke forsvarer Geir Lippestad for den jobben han gjør for tiltalte.

Nå har det oppstått debatt i journalistmiljøet om man bør bringe intervju(er) av gjerningsmannen før rettssaken. Kanskje man bør søke råd og styrke hos AUF-erne.

Debatten startet med at generalsekretæren i Norsk Redaktørforening Per Edgar Kokkvold sa at man måtte ta hensyn til den ekstreme belastningen et intervju ville være for alle dem som var på Utøya og overlevde og for pårørende til alle de døde. Mens Jarle Aabø sa at debatten går rett inn i hva den fjerde statsmakt skal drive med. Pressen må påta seg ansvaret for at alle forhold i saken kommer til uttrykk. Han viste til hva en journalist i Dagens Næringsliv hadde sagt under krigen på Balkan, der man også sto overfor mange dilemmaer: «Print the story, damn the consequences.»

Det siste standpunktet er i overkant kynisk og kanskje litt for høystemt.

Og det er i alle fall vanskelig å se at konklusjonen kan brukes i rettssaken om hva som skjedde 22, juli. Det er ikke nødvendigvis slik at et intervju med gjerningsmannen før rettssaken vil bidra til å kaste mer lys over saken.

Er det ikke heller en god idé at vi nå tar det litt med ro og venter på hovedforhandlingene i retten. Fordelen med en rettssak er at den med sin nøkternhet og fri for føleri og demagogi gjennomlyser en sak minutt for minutt og skritt for skritt.

Jeg tror vi alle har et behov for gå gjennom denne prosessen. Se at gjerningsmannen er innenfor trygge rettsstatlige rammer der «intervjuer» er statsadvokaten, forsvarer er Lippestad og dommeren er retten.

Under rettssaken vil alle følge med. Pressen vil være der og passe på at de nødvendige spørsmål blir belyst. Etterpå kommer det sikkert en ny runde i rettsapparatet. Da kan pressen bringe opp alle spørsmål som eventuelt ikke ble belyst i den første rettsrunden.

Det er riktig at vi har tre formelle statsmakter og en fjerde uformell, pressen. Et ubestridt prinsipp er at disse statsmaktene er uavhengige av hverandre og har forskjellige funksjoner. Det er pressens oppgave å overvåke de tre statsmaktene. Men man bør vokte seg vel for å bli en del av rettsprosesser eller av politiske prosesser.

Jeg tror ikke, som Arne Strand skrev her i avisen, at vi må vokte oss vel for at gjerningsmannen ikke en vakker dag marsjerer inn til Skavlan til full applaus. Men han har et poeng. I våre dager kan selv de alvorligste forhold gjøres til gjenstand for underholdning og slik bli ufarliggjort over tid.

Jeg tror man kommer på avveie ved å bruke det kyniske utgangspunkt «print the story, damn the consequences».

Jeg tror det finnes noen konsekvenser her som bør vurderes og som Per Edgar Kokkvold gjorde seg til talsmann for. Nemlig konsekvensene for de pårørende ved å se gjerningsmannen - som kaldblodig plaffet ned så mange unge mennesker - i fri dressur på TV før han er brakt inn i den strenge og trygge rammen som en rettssal er.

Hadde helt nødvendige samfunnshensyn tilsagt at det var riktig å sende et slikt intervju, tror jeg AUF-erne igjen ville ha holdt tungen rett i munnen og sagt kjør kamera.

Men jeg klarer ikke å se at rammene rundt denne rettsprosessen er slik at dette er nødvendig.

Det nødvendige er kanskje nå at vi får mer ro rundt saken. Ro på oss til å gjennomlyse og dissekere denne «gale» mannen.

Da vil vi forhåpentligvis lettere kunne skjønne både den gamle og nye fascismens anatomi. For det er fascisme vi har med å gjøre enten den finnes inne i en tilregnelig eller ikke tilregneligs hode.

Perspektiv [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.