Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Ole Jørgen Anfindsen
Innlegg: 3
Kommentarer: 46

Arbeiderpartiet, Lippestad, Breivik og Strømmens mørke nett

- 1180 visninger Innlegg

Journalist, blogger og forfatter Øyvind Strømmen har skrevet bok om det han mener er høyreekstremisme. Den bør leses med et kritisk blikk.

Journalist, blogger og forfatter Øyvind Strømmen har i en årrekke fulgt med på det han betegner som høyreekstreme nettsteder, noe som har medført at han var bedre posisjonert enn de fleste andre til raskt å kunne komme med en bok i etterkant av 22/7. Det har han da også gjort, og boken fortjener ros for å inneholde mye interessant informasjon. Slik sett vil jeg mene at den bør betraktes som viktig samtidsdokumentasjon.

Det er likevel en del ting å sette fingeren på når det gjelder denne boken, og den har allerede blitt kraftig kritisert hos Document, av Øivind Østberg (I mørkets hjerte. Om å skrive med strømmen), samt av pseudonymet Akershus Festning (Øyvind Strømmens vindmøller).

Som en kommentar til Østbergs kritikk, skriver Strømmen følgende: «Document.no slår til med bokanmeldelse nummer to av min bok (jeg skriver om nummer en her), og man burde jo føle seg beæret, to anmeldelser i samme media er ikke verst, gitt! Anmeldelsen er lang, og selvsagt kritisk. Men hva er det egentlig den kritiserer? Det er det noe vanskelig å få fatt på, et av anmelderen Øivind Østbergs hovedankepunkter ser ut til å være at jeg faktisk har skrevet en politisk bok, ja, sågar en ideologisk bok. Det skal jeg ikke benekte. Boken er i høyeste grad politisk. Det var meningen.»

Jeg skal (av åpenbare grunner) være den første til å si meg enig med Strømmen i at det må være uproblematisk at man skriver politiske bøker. Strømmens bok lider likevel under to nokså påfallende svakheter, slik jeg ser det.

  • Den ene er at han stadig fremstiller fullstendig legitime synspunkter som suspekte eller ekstreme. Helt spesielt ser det ut til at han ikke skiller noe særlig mellom høyrepopulisme, -radikalisme, og –ekstremisme. Jf Anders Ravik Jupskås sin kronikk i Dagbladet om dette skillet.
  • Den andre er at han nekter å anerkjenne at det faktisk er gode grunner til å bekymre seg over utviklingen i f.eks. Sverige, og dermed også på litt sikt her hjemme i Norge.

Disse nokså tendensiøse trekkene ved Strømmens bok er selvsagt ikke uavhengige av hverandre. Lykkes man i å fremstille meningsmotstandernes bekymringer som ubegrunnede, blir det desto lettere å stemple deres politiske synspunkter som ’ekstreme’. Nedenfor vil jeg forsøke å belegge dette.

Forøvrig ser jeg det slik at Strømmens bok aktualiserer en del forhold som har med Arbeiderpartiet, Breivik og den forestående rettssaken mot ham å gjøre, og jeg vil derfor flette inn en del betraktninger om disse nedenfor.

«Lånene fra ekstremhøyre»

Strømmen bemerker, med adresse til Fremskrittspartiet, at «Lånene fra ekstremhøyre har ikke opphørt». Som dokumentasjon for denne påstanden siterer han følgende fra bloggen til Kent Andersen, styremedlem i Oslo Frp (05.08.2010, sitert på side 162 – 163):

«Nei, dagens innvandringsindustri og kulturelle invasjon er aldri vedtatt noe sted. Å gjøre Norge flerkulturellt er et vedtak som ble gjort på kammerset, i hemmelighet. Av noen få mennesker som synes det var en glimrende ide med "flerkultur" i stedet for Norsk kultur. Men de innså at det aldri ville bli flertall for 100000 muslimer i Oslo. Derfor bare gjennomførte de det. Uten å fortelle noen om planene på forhånd. Situasjonen i Norge i dag har aldri blitt utredet på forhånd. Det finnes ingen advarsler, ingen høringsdokumenter, ingen beskrivelser i partiprogram, ingen konsekvensanalyser og ingen planer for å lykkes. Planene om det "flerkutlruelle Norge" ble aldri forelagt Stortinget, og aldri votert over hverken der eller i folket. Og innvandringsstoppen ble aldri opphevet så man fikk en indikasjon på hva som var i ferd med å skje. Man kan med andre ord vurdere å kalle dagens Norge et resultatat av et statskupp.»

Dette er atlså ’høyreekstremt’ tankegods, i følge Strømmen (side 162), og dessuten et eksempel på ’Eurabiatenkningen’ (side 163). Dette slo meg som nokså påfallende. Er det denne typen vurderinger og systemkritikk som etter Strømmens vurdering fostrer terrorister av Breiviks støpning, og forøvrig bereder grunnen for at ny-fascismen skal flomme over Europa?

Jeg ble såpass nysgjerrig at jeg valgte å ta den ’høyreekstreme’ bloggen til Andersen i nærmere øyensyn. Rett under ovenstående tekst har Andersen en henvisning til et innlegg han hadde på trykk i Aftenposten 21.08.2007, der han blant annet skriver:

Sitat:

Norge er også blitt "flerkulturelt", og det er [arbeiderpartisekretær Martin] Kolberg veldig stolt av. Men ble jeg noen gang spurt om jeg ville ha et flerkulturelt Norge? Ikke som jeg kan huske. Skal man bygge opera i Norge, bruker demokratiet 30 år på å bestemme seg. Men når noen vil ha titusenvis av fremmedkulturelle til Norge, ja, da bare. . . skjer det. Vips. For ble det utredet? Nei. Var det på høring? Nei. La noen frem planer eller mål med dette? Nei. Ble det vedtatt? Nei. Ble det forklart hvor mange fremmedkulturelle som skulle komme? Nei. Hvor mange fremmedkulturelle som kan komme før vi sier stopp? Nei. Skal vi noen gang si stopp? Sannelig om jeg vet. Vet du, Kolberg?

Aldri vedtatt.

Det største sosialkulturelle eksperimentet Norge noensinne har vært utsatt for, ble aldri vedtatt demokratisk. Flertallet i Norge fikk aldri bestemme om vi faktisk ville være med på å forandre Norge for alltid. Og til rors satt Ap og resten av makteliten. Tygg på den, du Kolberg, for den må jeg tygge på hver dag her jeg står midt blant gjengoppgjør, narkotikaselgere, våpen, kniver, tvangsekteskap, oldtidsreligioner, mangel på integrering, terroristmistenkte mullaher, og "forfulgte" asylsøkere som stadig reiser på ferie til hjemlandet og bygger millionvillaer.Noen må ha pratet sammen. Det pøser ikke inn titusenvis av fremmedkulturelle på "familiegjenforening" i 30 år uten at noen med makt tillater det. Ønsker det. Vil det. Det er en styrt prosess, men den er helt uten uttalte mål. Dette kan åpenbart Ap-folk og andre som liker dette sosiokulturelle eksperimentet leve med – uansett hvordan det går. Men det kan ikke jeg.

Vi advarte.

Og nå som denne drømmen om det flerkulturelle paradiset eliten så for seg, har møtt akkurat samme problemene vi skeptikere advarte mot (og de samme problemene eksperimentet har møtt i alle andre europeiske land), så vil eliten ha meg med på prosjektet sitt. Derfor: Når Kolberg, Stoltenberg eller andre i elitenettverket av familier, venner og kjærestepar med makt holder festtaler om at vi "alle må bidra til det flerkulturelle Norge", har jeg følgende svar til dem: ”Beklager. Dette får dere ordne opp i sjæl, for det er deres røre. Det har ingenting med meg å gjøre, jeg ble ikke spurt eller hørt. [...]”

Sitat slutt.

Denne typen tankegods er altså ikke mer høyreekstremt enn at Aftenposten satte det på trykk i 2007.

I den samme blogposten som Strømmen valgte å sitere et utdrag fra på side 162 – 163 i sin bok, skriver Andersen dessuten følgende:

Sitat.

Tanken om "det flerkulturelle Norge" er slett ikke ny. Den dukker opp i Stortingsmelding nummer 74 (1979-1980) "Om innvandrere i Norge" (Under Oddvar Nordlis regjering) Her kan vi lese sitat: "Det å vidreutvikle eget språk og egen kultur som sentrale virkemidler i en integreringsprosess som skal føre til målet om et flerkulturellt/pluralistisk samfunn"

Dette var stortingsmeldingen som bestemte at man skulle gå for integrering i stedet for assimiliering. Men hvor stammet dette valget fra? Det stammer fra Stortingsmelding Nr. 39 (1973-74) "Om innvandringspolitikken" (Danielsen-utvalget) Denne meldingen beskriver hvilke valg man har når det gjelder innvandrere til Norge, og grunnen til det var at Norge (vissnok) trengte arbeidskraft og den måtte hentes fra utlandet. Så kan man naturligvis spørre seg hvorfor folk som skal jobbe i Norge må gis statsborgerskap? Man kan også lure på hva dagens innvandringsindustri har med arbeidsinnvandring å gjøre, men det er en annen sak.

Det som ER sikkert er at ingen av disse Stortingsmeldingene inneholder den minste advarsel om hva som skal komme. Den advarer ikke velgerne om at Arbeiderpartiet vil slippe inn en halv million fremmedkulturelle innen 2010, uten tegn til å bremse, stoppe eller sette et tak. Det står tydelig at Norge skal gjøres "flerkulturellt", men ikke hva det innebærer i praksis. Angrepet på Norsk kultur ble altså planlagt for svært lenge siden - men Arbeiderpartiet hadde ingen planer om å legge frem planene for Stortinget eller velgerne.

"Vi ønsker å gjøre Norge flerkulturellt, og det innebærer å skape muslimske bydeler og la halvparten av Osloskolene ha fremmedkulturellt flertall innen 2010" Å innrømme en slik plan i et partiprogram ville rasert Arbeiderpartiet - derfor satte de aldri planen eller konsekvensene på trykk. En alternativ forklaring er at Arbeiderpartiet ikke visse selv hva de satte i gang, og har ikke hatt kontroll siden. Men hvis man starter samfunnsprosjekter uten å forstå hva de fører til - hvis man ikke har kontroll på landet man styer - hva gjør man i regjering?

Velgerne er lurt. Og lureriet startet for lenge siden.

Sitat slutt.

Jeg skjønner ikke hvordan Andersen kan påstå at «Arbeiderpartiet hadde ingen planer om å legge frem planene for Stortinget eller velgerne», samtidig som han henviser til Stortingsmelding nummer 74 (1979-1980) «Om innvandrere i Norge» samt til Stortingsmelding Nr. 39 (1973-74) «Om innvandringspolitikken», men det er kanskje spesielle forhold knyttet til behandlingen av de to stortingsmeldingene som ligger til grunn for ordvalget?

Det får være som det vil. Jeg fattet uansett interesse for Andersens henvisning til videre lesning hos Regjeringen.no, der det heter (min uthevelse):

Sitat:

St.meld.nr.74 (1979-80) «Om innvandrere i Norge» viderefører integreringslinjen og understreker valgfriheten i graden av tilknytning til majoritetssamfunnet og det å videreutvikle eget språk og egen kultur som sentrale virkemidler i en integreringsprosess som skal føre tilmålet om et flerkulturelt / pluralistisk samfunn. Meldinga introduserer ogsålikestillingsbegrepet i norsk innvandringspolitikk:

«Et slikt flerkulturelt samfunn må etter Regjeringens mening bygge på prinsippet om likestilling og like muligheter for grupper og kulturer. Den enkelte innvandrer må likestilles med norske borgere med hensyn til rettigheter og plikter. De ulike innvandrer- og minoritetsgruppers kulturelle, sosiale og religiøse særtrekk må dessuten respekteres og gis muligheter til utfoldelse på lik linje med majoritetssamfunnets kultur. Skal et slikt likestillingsprinsipp kunne virke i praksis, vil det ofte være nødvendig med særtiltak for å hjelpe og «ruste opp» innvandreren og innvandrergruppene slik at de etter en overgangsfase på egen hånd kan ivareta sine interesser.» (s.28)

Morsmålsundervisningblir i denne meldinga sett på som et sentralt virkemiddel for å motvirke assimilering. Det vises til et rundskriv fra KUF av 20.04.79:

«Departementet har med dette ment at kommunene bør anse seg forpliktet til å tilby morsmålsundervisning så sant lærere kan skaffes» (St.m. s. 94)

Sitat slutt.

Det er altså bare å gå til de kildene Strømmen oppgir i sin bok, samt følge en lenke eller to, så finner man på få minutter dokumentasjon på at det forholder seg omtrent slik Andersen hevder, nemlig at Arbeiderpartiet har ønsket å bryte opp den norske enhetskulturen, og erstatte den med multikultur. Dette er altså ikke ’Eurabiatenkningen’, slik Strømmen påstår (side 163), men ganske enkelt Arbeiderpartitenkningen.

Arbeiderpartiet har tydeligvis ment at Norge var for dårlig befolket, og har ønsket å bøte på denne alvorlige tilkortkommenheten ved hjelp av betydelig innvandring fra den tredje verden. Denne innvandringen er underlagt en viss regulering fra år til år, men i det lange løp ser det ikke ut til å være ment at det skal finnes noen grenser for hvor mange som skal kunne komme hit.

Og siden det er innlysende for enhver med et minimum av matematisk skolering at etniske nordmenn i en ikke alt for fjerne fremtid nødvendigvis vil bli en minoritet her i landet dersom dagens politikk videreføres, da er det rimelig å anta at det er nettopp dette som er Arbeiderpartiets langsiktige målsetning. Og det er altså ikke så veldig mange år igjen til nordmenn blir en minoritet i Oslo; en utvikling Arbeiderpartiet ser ut til å applaudere.

Og i følge arbeiderpartiregjeringens stortingsmelding skal denne dramatiske omveltningen finne sted under hensyntagen til et prinsipp om at «graden av tilknytning til majoritetssamfunnet» er valgfri for dem som kommer hit. Ja, ikke bare kan innvandrerne selv velge om de vil ha noen særlig tilknytning til majoritetssamfunnet eller ikke, Arbeiderpartiet gir dessuten uttrykk for at assimilering er uønsket. Intet mindre. Assimilering er så lite ønskelig at det aktivt må motvirkes.

Den uunngåelige konklusjonen er at Arbeiderpartiet ønsker å marginalisere norsk språk og kultur, og mye tyder dessverre på at man er i ferd med å lykkes. De fleste har fått med seg at norsk språk og kultur er i ferd med å bli fortrengt i skole- og nærmiljøer i Groruddalen og andre steder i Oslo, og den 15.01.2012 skrev signaturen Malik følgende på nettsidene til Utrop (mine uthevelser):

«Norsk kultur og språk er på vei ut. Kulturen blir mer og mer multikulturel og internasjonal. Mange steder i Oslo klarer du deg snart like bra på Urdu som på norsk. Om noen generasjoner vil vi le av kravet om å lære norsk. Burde være et krav om at ansatte på offentlige kontorer kunne urdu. Det blir stadig mer vanlig med urdu kunskaper ettersom dagens generasjon vokser opp. Hvorfor trenger vi å lære et margenalisert språk som norsk. ps.På trygdekontoret der jeg bor er det personer som snakker urdu.Det samme på skolen og nærbutikken.»

Noen minutter senere fulgte vedkommende opp med følgende tilleggskommentar (versaler i original, fete typer tilføyd av meg): «Det burde ikke være noe mål i seg selv å integrere asylsøkere. Få av oss Muslimer ønsker Integrering. Som Raja så [sic] i aftenposten. Vi ønsker ikke å drikke og ha sex før ekteskapet. Det bør Dere etniske respektere. Vi ønsker IKKE å tilpasse oss det norske samfunnet, og det sier jeg rett ut. ... »

Her har altså Arbeiderpartiet fått det akkurat slik de ville; en innvandrer som er stolt av sitt eget språk og sin egen kultur, og som har gjort et valg om at «graden av tilknytning til majoritetssamfunnet» bør være – skal vi si – moderat.

Noen av oss er bekymret for at Arbeiderpartiets ikke-assimilerte valgfritt-samfunn kommer til å bli stadig mindre trivelig for nordmenn, mens andre mener at det er dette som er fremtiden. Noen av oss mener at Arbeiderpartiet har trumfet igjennom en politikk som vil gi problemer og kaos, mens andre ser det som selvinnlysende at dette er veien til multiparadiset.

Det som er helt sikkert, er at Arbeiderpartiet (og dets støttespillere) har gitt oss en av de største og mest dyptgripende reformene i landets historie. Gjennom mer enn tusen år har norsk språk og kultur vært bærende elementer i landet vårt, men så fant altså Arbeiderpartiet ut at nå kunne det være nok, så akkurat det satte man ganske enkelt strek over.

Når man på denne måten ønsker å gjennomføre en total revolusjon – riktignok strukket litt ut i tid, men likevel fullstendig revolusjonerende – da skulle man tro at ansvarlige og demokratisk sinnede mennesker ville sørge for at det hele skjedde i betryggende former. Altså at man sørget for grundige konsekvensutredninger; at man sørget for omfattende drøftelser; at man sørget for at folket fikk all den informasjon de kunne ha behov for i sakens anledning; at mediene drev med granskende journalistikk og la til rette for bred og demokratisk debatt; og så videre.

Slik jeg husker 1970- og 80-tallet, skjedde ikke dette i det hele tatt. Tvert imot var det vel slik at de som ymtet frempå om disse tingene, ble stemplet som rasister og det som verre er. Så vidt jeg kan erindre, var det på dette området om å gjøre for Arbeiderpartiet (og dets støttespillere) å hindre at demokratiet skulle fungere normalt; de som var uenige i at Norge skulle gjøres om til et multikulturelt land, var jo selvsagt ekstremister, så de ble bragt til taushet. Det kunne da ikke være noe å lure på!

Og slik bør det fortsatt være, etter Strømmens mening. Han gjør ingen forsøk på skjule hvordan han tenker på dette området. Andersen skrev retorisk: «For ble det utredet? Nei. Var det på høring? Nei. La noen frem planer eller mål med dette? Nei. Ble det vedtatt? Nei. Ble det forklart hvor mange fremmedkulturelle som skulle komme? Nei. Hvor mange fremmedkulturelle som kan komme før vi sier stopp? Nei. Skal vi noen gang si stopp? Sannelig om jeg vet.»

Og Strømmens respons på Andersens spørsmål er blant annet: «Lånene fra ekstremhøyre har ikke opphørt» (side 162), og «Det er Eurabiatenkningen Andersen her formidler» (side 163).

La dette synke skikkelig inn. Det å mene at de prosessene som lå til grunn for norgeshistoriens mest dramatiske omvelting ikke var så demokratiske som de burde ha vært, er i Strømmens øyne et symptom på at man har latt seg påvirke av høyreekstremt tankegods. Det er knapt så man tror sine egne øyne.

Strømmen er tydeligvis mektig irritert på disse som ønsker å erstatte dagens ledere innen politikk, media og akademia med «ledere som er villige til å gjøre spørsmålene om innvandring og identitet til noe som underkastes demokratisk kontroll» (side 71). Denslags mas baserer seg formodentlig på en naiv oppfatning av hvordan demokratiet burde fungere, for som han sier i neste setning: «I kontrajihadistenes verdensbilde er det nemlig slik: Dersom det ikke er deres oppfatninger som vinner frem i demokratiet, ja, så finnes intet demokrati.»

Det Strømmen egentlig sier, er – om jeg har forstått ham riktig – at Arbeiderpartiet (og tilsvarende partier i andre vestlige land) er i sin fulle rett til å manipulere det demokratiske systemet slik de finner det for godt. Dersom de kan klare å kuppe de demokratiske prosessene ved å legge frem en og annen stortingsmelding her og der, knesette visse prinsipper som høres fine og humanistiske ut (men som altså vil gi seg dramatiske utslag på litt sikt), jobbe aktivt for å stemple kritikere som rasister, kneble debatt om de avgjørende problemstillingene, bruke en kombinasjon av pisk og gullerot for å hindre journalister og redaktører i å stille for mange kritiske spørsmål, samt litt til i samme gate, ja, da er det i sin skjønneste orden.

De som mener at dette viser en mangel på demokratisk sinnelag, eller at det er i strid med grunnlovsfedrenes idealer for hvordan det norske demokratiet burde fungere, er i Strømmens øyne ikke stort mer enn høyreekstreme kverulanter og masekopper. De ble utmanøvrert av Arbeiderpartiets strateger på 1970- og 80-tallet, ferdig med det. Det er slik demokratiet fungerer, og nå er det på tide at innvandringskritikerne holder kjeft.

Norskhet

Hvor lenge må innvandrerne bo her før vi slutter å kalle dem innvandrere? Hva skal egentlig til for å få lov å kalle seg norsk? Er det ikke snart på tide at vi slutter å snakke om ’oss’ og ’dem’? Denne typen retoriske spørsmål har de fleste av oss hørt mange ganger.

Og det er ikke bare intellektuelle lettvektere i media eller blant politikerne som kommer med denslags lettvintheter. Det har også en rekke forskere gjort. For eksempel venstresidens trofaste våpendrager i SSB, demografiforsker Lars Østby, som i alle år har gjort sitt ytterste for å bagatellisere de langsiktige konsekvensene av innvandringen (men som gang på gang de siste seks-syv årene har blitt tvunget til å innrømme at han og hans kollegaer nok har ’undervurdert’ utviklingen).

I reportasjen Vil knuse mytene i Klassekampen 06.09.2003 kan vi lese: « Om en person i 2033 har en drøss pakistanske oldeforeldre, vil jeg ikke kunne ha grunnlag for å si at denne personen vil være særlig forskjellig fra mine oldebarn, mener Østby. Han lurer på hvorfor det da vil være relevant å finne ut hvor stor ’innvandrerbefolkningen’ definert på denne måten vil være i 2033.»

Det som er spesielt interessant her, er at Østby forutsetter at innvandrerne vil bli assimilert. For hvis de ikke ble assimilert, da ville det i 2033 fortsatt være betydelig forskjell mellom Østbys oldebarn og norsk-pakistanske innvandrere.

Men her avslører Østby at han enten er inkompetent, eller også at han taler mot bedre vitende. St.meld.nr.74 (1979-80) «Om innvandrere i Norge» slår jo fast at innvandrerne selv kan få velge «graden av tilknytning til majoritetssamfunnet», og sier dessuten helt eksplisitt at assimilering er noe som skal motvirkes. Som profesjonell demograf og SSBs fremste talsperson i innvandringsrelaterte spørsmål gjennom en årrekke, er Østby nødt til å ha kjent til denne stortingsmeldingen (selv ble jeg ikke oppmerksom på den før jeg leste Strømmens bok, så norske myndigheter har neppe anstrengt seg spesielt hardt for at den skulle bli allment kjent). Likevel har Østby gang på gang sagt til mediene at «det går seg til» (hans favorittfrase), noe han altså begrunner med at forskjellene vil forsvinne.

Men de språklige, kulturelle, religiøse og etniske/rasemessige forskjellene vil selvsagt ikke forsvinne sånn uten videre. Særlig ikke når vårt statsbærende parti har gjort det klart at man mener at disse forskjellene bør opprettholdes og dyrkes.

I de senere årene er det derfor blitt vanlig å snu på flisa. Det er ikke det at innvandrerne er i ferd med å bli norske, i tradisjonell forstand av ordet. Det er heller slik at man insisterer på at hele norskhetsbegrepet skal utvannes og redefineres (og de som måtte være uenige, ja, de er selvsagt bare rasister og ekstremister, så dem bryr vi oss ikke om). Et ferskt eksempel på denne oppdragende, arrogante, nedlatende og belærende holdningen fikk vi fra Aftenpostens medarbeider Inger Anne Olsen, som nylig kunne opplyse alle oss uopplyste om at «Arfan Bhatti er født og oppvokst i Norge, med innvandrede foreldre, og altså like norsk som Kongen.»

Hva har så dette med Strømmens bok å gjøre? Ikke så rent lite. Strømmen er opptatt av å fremstille som høyreekstrem enhver som mener at Arbeiderpartiet (og deres støttespillere) mangler respekt for nordmenn og norsk kultur, og at man derfor ønsker å erstatte dem og den med noe annet.

Men så viser det seg altså, når man graver litt i de kildene Strømmen selv henviser til, at Arbeiderpartiet selv, til og med gjennom en stortingsmelding, gjør det klart at man anser det som uheldig at Norge er dominert av norsk kultur, og at man derfor ønsker å supplere denne med en rekke andre kulturer fra hele verden. Og i praktisk politikk viser Arbeiderpartiet hver eneste dag at man mener det bør bli slutt på dette at nordmenn utgjør en majoritet her i landet.

Nå vil selvsagt mange være enig med Arbeiderpartiet at det er nettopp en slik politikk som vil gjøre Norge til et bedre land å bo i, hvilket er hva en av deres ungdomspolitikere påsto på Dagsrevyen 06.02.2012 (som en kommentar til uttalelser fra Breivik i et fengslingsmøte samme dag, der han gjentok sin påstand om at arbeiderpartipolitikere er landsforrædere, noe nevnte AUF’er stilte seg totalt uforstående til).

Men dersom Norge er et demokratisk samfunn, da må det være lov å være uenig med Arbeiderpartiet. Dessuten må det være lov å komme med krass kritikk av Arbeiderpartiet, og det må være lov å stille kritiske spørsmål. Ja, det må faktisk være lov å mene at arbeiderpartiets ideologer enten er inkompetente (og derfor ikke skjønner hva de langsiktige konsekvensene av partiets politikk vil bli) alternativt at de har målsetninger som de sjelden vedstår seg fullt ut i offentligheten.

For eksempel må det, som Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde gjorde i en etter hvert nokså kjent kronikk i Aftenposten 25.08.2010, være lov å spørre «Hva var galt med norsk kultur, siden Arbeiderpartiet vil erstatte den med flerkultur?»

Men Strømmen er ikke enig i at slike ytringer må være kurante i et levende demokrati. Han mener at en slik kritikk av Arbeiderpartiet er et symptom på høyreekstremisme, hvilket formodentlig er årsaken til at han mer enn en gang omtaler Andersen og Christian Tybring-Gjeddes Disneyland-kronikk. Og det er ikke bare dens retorikk Strømmen finner litt drøy (den har jo de to forfatterne beklaget for lengst), det er selve innholdet; den implisitte påstanden om at Arbeiderpartiet opptrer kritikkverdig, og at de langsiktige konsekvensene av partiets politikk vil bli dramatiske for oss nordmenn. Denslags er i Strømmens verden ikke akseptabelt.

Socialdemokraterna

Der Arbeiderpartiet er opptatt av å forvandle Norge på en måte som bryter radikalt med den utviklingen landet har gjennomgått de siste tusen år eller så, er Socialdemokraterna opptatt av det samme for Sveriges del, bare i enda større grad.

Socialdemokraternas hat og forakt for alt som er svensk, har neppe noen parallell i noe annet innflytelsesrikt parti i noe vestlig land. Derfor finnes det da også få – om noen – andre land som har blitt rasert i et slikt tempo som Sverige.

Konsekvensene av Socialdemokraternas politikk er allerede ganske alvorlige i Stockholm og Göteborg, og enda verre er det i Malmö. Jeg har skrevet mye om Sverige tidligere, både her på dette forum og andre steder, og nøyer meg med å henvise til min VD-artikkel om Gangsterbyen Malmö.

Selvsagt har jeg fått en del motbør her som i alle andre diskusjonstråder jeg starter (det er da også helt som seg hør og bør i et levende demokrati). Greit. Det har imidlertid vært interessant å merke seg at det er forholdsvis bred enighet blant debattantene om at situasjonen i Malmö faktisk er alvorlig.

I sin bok forsøker imidlertid Strømmen å bagatellisere situasjonen i Sverige generelt, og Malmö spesielt (side 100 – 101). Han avfeier tanken om at det skulle være i ferd med å bli etablert såkalte no-go-soner i svenske byer, og hevder at bekymringene for utviklingen f.eks. i Malmö er «blåst ut av alle proporsjoner».

Kjenner jeg Strømmen rett vil han, selv om en rekke mennesker er henrettet i Malmö bare på den korte tiden som er gått siden han fullførte skrivingen av boken sin i oktober, fortsatt hevde at selv om «det finnes innvandrertette områder i [Sverige] som har betydelige sosiale problemer» (side 100 – 101), så er den bekymringen jeg og andre gir uttrykk for «blåst ut av alle proporsjoner». Mitt forslag til Strømmen er at han leser hva Haakon Hellenes (som knapt kan kalles høyreekstremist) i nevnte VD-tråd skriver om ghettodannelse, shariasoner og lignende. Se også hans kommentar Innvandring av fjernkulturelle og samfunnsutviklingen, i en annen tråd.

Tiden vil vise hvem som har mest rett når det gjelder utviklingen i Sverige, optimistene eller pessimistene. Jeg mener Strømmen påtar seg et stort ansvar når han forsøker å avdramatisere det som skjer i svenske storbyer. Og ikke minst er det problematisk at han ser ’kontrajihadisme’, høyreekstremisme eller andre skumle og avskyelige fenomener bak enhver bekymret observatør.

Andre konsekvenser av Arbeiderpartiets politikk

Når man sørger for stor tilstrømning av fjernkulturelle innvandrere, gjør graden av tilknytning til majoritetssamfunnet valgfri, samt iverkesetter tiltak som skal motvirke assimilering, vil man nødvendigvis med tid og stunder få betydelige endringer i samfunnet. I tillegg til den type endringer som Socialdemokraterna allerede har sørget for i Sverige, vil vi formodentlig oppleve følgende:

  • Stadig færre innbyggere behersker norsk, annet enn eventuelt på et helt elementært nivå.
  • Stadig flere innbyggere vil foretrekke å leve sine liv på en slik måte at de kan slippe å bruke norsk i dagliglivet.
  • Etter hvert vil det komme krav om at diverse ikke-europeiske språk skal få offisiell status her i landet (urdu og arabisk er formodentlig to sterke kandidater).
  • Dette vil i sin tur lede til krav om skoletilbud på alle offisielle språk, krav om gateskilt o.a. på flere språk, krav om endring av norske stedsnavn for å speile den nye sammensetningen av befolkningen, samt rimeligvis krav om at alle dokumenter fra myndighetene skal finnes på de samme språkene. Dette vil formodentlig gjelde f.eks. selvangivelser, sykemeldingsskjemaer o.l., men etter hvert kanskje også stortingsmeldinger, lover, forskrifter, rundskriv, osv.
  • Dette vil skape mange nye arbeidsplasser, noe som i sin tur gjør prosessen enda mer ustoppelig.
  • Stadig flere bydeler og andre områder vil i praksis bli ubeboelige for dem som ikke behersker de nye, offisielle språkene her i landet.
  • Stadig flere nordmenn vil oppdage at de enten (a) må leve som en (muligens forhatt og/eller foraktet) minoritet på sine opprinnelige hjemsteder, eller (b) flytte.
  • Og så videre.

Det finnes bare drøyt fire millioner nordmenn her i landet, mens det finnes flere hundre millioner mennesker i de landene der våre største innvandrergrupper har sine røtter. På litt sikt er vi derfor – med dagens spilleregler – dømt til å tape den demografiske konkurransen, noe som altså skjer med Arbeiderpartiet som ivrig pådriver. Den bakenforliggende holdningen er greit oppsummert i Thomas Hylland Eriksens kjente fyndord: «Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger» (Culcom, 18.06.2008).

Lippestad

Strømmens bok henviser altså til kilder som dokumenterer at Arbeiderpartiets ansvar for den (etter manges mening uansvarlige) innvandringspolitikken som har vært ført i Norge de siste tiårene, er enda større enn hva en del av oss har vært klar over. Siden dette har relevans for den kommende rettssaken mot Breivik, og siden terroren 22/7 jo er bakteppet for Strømmens bok, tar jeg med noen ord om forsvaret av Breivik.

Med mulig unntak for enkelte arbeiderpartipolitikere som NRK har snakket med, ser det ut til å være bred enighet om at Breivik har krav på å få en så rettferdig rettssak som mulig, herunder et så godt forsvar som mulig. Ikke minst har hans forsvarer Geir Lippestad gjentatte ganger understreket viktigheten av dette.

Dette betyr, slik jeg ser det, at Lippestad vil svikte i sin oppgave som Breiviks forsvarer med mindre han sørger for at retten får en full belysning av de forholdene Strømmen (implisitt) dokumenterer, og som jeg har skissert ovenfor.

Hvorfor det? Jo, fordi Breiviks store poeng er at Arbeiderpartiets politikk i praksis er landsforræderi, og at partiets medlemmer derfor er legitime mål for aksjoner av den typen han gjennomførte sist sommer. La meg her, for å unngå misforståelser, ile til og gjenta det jeg sa i flere intervjuer i ukene etter 22/7, nemlig at jeg mener det er nødvendig å dempe retorikken i lys av terrortragedien, herunder slutte å kalle innvandringstilhengere for ’forrædere’.

Det som imidlertid er klart, er at Arbeiderpartiet har hovedansvaret for en politikk mange vil mene har satt landet vårt i en svært problematisk situasjon. Som jeg har understreket før, gir ikke dette Breivik rett til å sprenge bomber eller henrette AUF’ere. Men som forsvarer er det Lippestads plikt å få frem alle momenter som kan tale i formildende retning, eller skape forståelse (i den grad det er mulig), for Breivik. Og han har dessverre rett i at det er sider ved det norske demokratiet som ikke fungerer som det burde.

Straffen hans vil selvsagt bli streng uansett, slik seg hør og bør. Men det er likevel bred enighet i Norge om at han har krav på en skikkelig rettssak. Det betyr at han må få lov å legge frem sin begrunnelse for å handle som han har gjort (for n’te gang understreket av Lippestad f.eks. på Dagsrevyen 06.02.2012), og det betyr at Lippestad og de andre forsvarerne må gjøre sitt ytterste for å få frem momenter som taler for at Breiviks motivsasjon for terrorhandlingene ikke bare bygger på vrangforestillinger, men på konkrete, dokumenterbare og høyst kontroversielle/diskutable/tvilsomme sider ved den politikken Arbeiderpartiet har brukt alle tilgjengelige midler for å tvinge igjennom siden 1970-tallet.

Akkurat det vil neppe være en lystbetont oppgave for arbeiderpartimannen Lippestad. Det vil likefullt være hans sure plikt å gjøre akkurat det. Dersom det ikke skjer, kan jeg vanskelig forstå annet enn at det vil være kritikkverdig. Norsk rettsvesen har nok å svare for allerede, både i denne og andre saker, og media (og andre) som får være til stede under rettssaken, bør følge Lippestad og hans medforsvarere med argusøyne på dette punktet. I motsatt fall vil media ikke gjøre jobben sin.

Medias forhold til Strømmen

Strømmen har vært brukt en god del av mediene i tiden etter 22/7. Det er forståelig, for han sitter på mye relevant kunnskap. Jeg reagerer likevel på at mediene gjentatte ganger fremstiller ham som ekspert, siden dette gir assosiasjoner i retning av at han skulle være en forsker som oppfyller normale krav til objektivitet og balanse.

Det gjør han helt åpenbart ikke. Han er en aktør med klare interesser og preferanser i saken, og legger for sin egen del overhode ikke skjul på at han har skrevet en politisk bok. Greit nok, men da bør også mediefolk forholde seg til ham deretter. I den grad man velger å bruke Strømmen, bør dette balanseres gjennom at man også får frem perspektivene til folk som representerer andre politiske/ideologiske ståsteder.

Jens Stoltenberg har anbefalt at vi satser på mer demokrati og åpenhet. Dette saboteres imidlertid av media dersom man bruker ensidige kilder.

Konklusjon

Strømmen har skrevet en tendensiøs og ubalansert bok, som særlig skjemmes av forfatterens brennende og utilslørte ønske om å stemple sine meningsmotstandere som ekstremister. Den inneholder likevel mye interessant informasjon. Man må bare passe på at man leser boken med de rette brillene.

------

Øyvind Strømmen
Det mørke nettet – om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa (192 sider)
Cappelen Damm (2011).

PS, og for ordens skyld: Jeg ser selv omtalt i Strømmens bok (se avsnitt som begynner på hhv side 54 og 102). Det som står der bringer lite eller ingen ting nytt i den mangeårige uenigheten mellom Strømmen og meg, og jeg har ikke sett noen grunn til å trekke frem disse avsnittene i bokomtalen.

Del dette innlegget: