Hverken gjennom medlemskap eller via en ensidig avtale som EØS.

Bjørn Jarle Roberg Larsen ønsker at Nei til EU skal bruke tida si til noe annet enn EØS. Hans utgangspunkt er at ”EØS-avtalen er en god og dynamisk avtale, som stadig videreutvikler samarbeidet mellom EU og Norge på område etter område, og det nesten uten hjemlig bråk”.

Han mener dessuten at det eneste alternativet til EØS er fullt medlemskap i EU. Det ønsker han ikke, EU-motstander som han er.

Det siste er både vi og folket enige i; Det har snart vært nei-flertall i Norge i sju år sammenhengende. For tida er nei-flertallet et sted mellom 75 og 80 %, mens ja-sida ligger med brukket rygg og en tilslutning i folket på 12-15 %. Statsministeren har gitt opp medlemskapsprosjektet og utenriksministeren er blitt tviler.

I en slik situasjon ville jeg tenke at alle – ja-folk, nei-folk, EØS-tilhengere og EØS-motstandere – må kunne diskutere EØS-avtalen som et hvilket som helst annet politisk spørsmål; Åpent, demokratisk, med forståelse for hverandres argumenter og vilje til å lytte. Virkeligheten er en annen; Fremmer du EØS-kritikk overfor en gjennomsnittlig EØS-tilhenger – hva enten det er en stortingsrepresentant, redaktør eller annen samfunnsaktør – er det som om teppet går ned, og de stuper ned i skyttergravene. De samme som ble gravd allerede i 1992. ”Ikke rør EØS” er omkvedet, som om en eller annen stor ulykke skulle vederfares landet vårt bare du snakker om saken.

Det er bare det at EØS ikke lenger kan ties i hjel. I 2011 fikk vi vårt første regjeringsvedtak med veto mot et EU-direktiv, EUs tredje postdirektiv. Etter et distrikts- og grasrotopprør i Arbeiderpartiet, og tøff jobbing fra blant annet fagbevegelsen. I 2012 har vi fått den første landsomfattende streiken mot et EU-direktiv; Løsarbeiderdirektivet, eller vikarbyrådirektivet som det formelt heter. Her synliggjøres full splittelse mellom fagbevegelsen og AP i synet på EØS-avtalen, dens mekanismer (EFTA-domstolen) og dens konsekvenser for arbeidslivet i Norge. Og det i en situasjon der AP sier at arbeidslivsspørsmål skal stå helt sentralt i valgkampen 2013. Det er oppsiktsvekkende! Nå har vi fått en ny dom i EFTA-domstolen, denne gang om allmenngjøring av tariffavtaler. Igjen undergraves nasjonal suverenitet og fagbevegelsens stilling. I kø står anbudsforskriften for offentlig sektor, Hurtigruta, bankinnskuddsdirektivet, alkoholreklame, helsedirektivet og en rekke andre konfliktsaker mellom EU og Norge, og i Norge. EØS kan ikke lenger ties i hjel. EØS utfordrer nå selve den norske modellen, som AP ellers er så stolt av. Det er fordi EØS og EU er to sider av samme sak. Veldig mye av det vi argumenterte mot i EU-kampen i 1994, innføres fra Brussel til Norge via EØS. EU skaper Norge i sitt bilde. Sjøl om vi fremdeles har tilstrekkelig suverenitet igjen til at det gir mening å sloss mot medlemskapet (Valutapolitikk, utenriks- forsvars-, landbruk-, fiskeripolitikk og en rekke andre områder), bidrar EØS til en uthuling av vår felles, store seier.

Dette har folket skjønt. I to meningsmålinger (nov. 2011, jan. 2012) sier et klart flertall at de foretrekker en handelsavtale framfor EØS. De tror rett og slett ikke på mytene om at vi ”må ha EØS for å få solgt varene våre”. Det er interessant! Folket vil ha tilbake sjølråderetten som et ikke-representativt Storting har gitt bort, bit for bit. Hva svarer da folkets representanter? Med noen viktige unntak løper de ned i skyttergravene. Folket ber om alternativer. Det vil verken Støre eller stortingsflertallet gi dem – bare EØS. Derfor har andre tatt folket på ordet, og prosjektet ”Alternativer til EØS” har tatt ansvaret for å kompensere for regjeringas og Stortingets demokratiske underskudd ved å iverksette et prosjekt som i mars i år vil framlegge hvilke demokratiske valgmuligheter Norge faktisk har i møtet med EU. Alle ønsker vi å handle og samarbeide med EU. Men ikke på betingelser som gjør oss underlagt Brussels ensidige lov og vilje. Med i prosjektet er blant annet Fagforbundet, Fellesforbundet, El&IT-forbundet, LO i Oslo, Trondheim, Fredrikstad og Kristiansand, Nei til EU og en rekke andre. Vi er ikke enige eller entydige på hva som bør være Norges alternativ, men vi er enige om at Norge trenger en debatt om alternativer som gjør at vi ikke styres fra Brussel, men kan møte EU som likemenn. I den debatten inviterer jeg gjerne Bjørn Jarle Roberg Larsen.

 

Heming Olaussen

leder Nei til EU