Står Venstre også i verdispørsmål om likestilling, mangfold og personlig frihet nærmere Fremskrittspartiet enn regjeringspartiene?

Helge Solum Larsen hevder i Dags­avisen (3/1) at Arbeiderpartiet «har lagt en plan om å klistre Venstre opp mot Fremskrittspartiet». Det samme budskapet gjentar Trine Skei Grande i Dagbladet (6/1). Hun benekter at partiet går mot høyre, men fortsetter sine angrep på Arbeiderpartiet og slår fast at «mistroen til sosialdemokratiet ligger dypt».

Å klistre Venstre til Fremskrittspartiet greier partiet godt uten vår hjelp. Ledende venstrefolk som Abid Raja og Borghild Tenden ønsker regjeringssamarbeid. Unge Venstre åpnet i et landsmøtevedtak for samarbeid med Fremskrittspartiet. Høyredreiningen er åpenbar for alle. Den gir seg ikke bare uttrykk i samarbeidsinvitasjoner, men i felles stemmegivning, pressekonferanser og leserinnlegg.

Arbeiderpartiet debatterer med Venstre som med alle andre partier, vi driver ingen «kampanje mot Venstre» slik Venstre-ledelsen påstår. Det er overraskende at erklærte tilhengere av et fritt og åpent ordskifte, framstår så ukomfortable med debatt om egen politikk. Arbeiderpartiet diskuterer politikk med folk i alle partier. At politiske forskjeller kommer til syne og debatteres er viktig i et demokrati.

Utgangspunktet for debatten Larsen har kastet seg inn i, var et innlegg av Trine Skei Grande der hun ivret for skattelettelser og privatisering, angrep Arbeiderpartiet og hevdet det var «ensomt» å være liberal i Norge i dag. I mitt tilsvar utfordrer jeg henne til å klargjøre hva hun mener med «liberal». Mens Grande mener det er «fåfengt» å skille mellom (verdi-) liberalitet og (økonomisk) liberalisme, mener jeg at skillet er stort. Utover å avfeie en ideologi «med økonomisk frihet som sitt eneste mål» som gammeldags, går Larsen ikke inn i dette. Det er synd. For det befester inntrykket av at Venstre er i drift mot høyre.

At Venstre finner sammen med høyrepartiene i spørsmål om privatisering og skattelettelser, er skuffende. Men det er mer overraskende – og utvilsomt i velgernes interesse – om partiet også mener de i verdispørsmål som likestilling, mangfold og personlig frihet – opplever at de står nærmere Fremskrittspartiet enn regjeringspartiene. Larsen nevner klima og integrering i sitt innlegg. Det er ikke overraskende. Det er områder vi gjenkjenner som viktige for Venstre, og der vi ofte står sammen. At veien til en bedre klima- og integreringspolitikk skal gå gjennom et samarbeid med Fremskrittspartiet, har vi vanskeligere for å forstå.

Alle Stortingets partier – unntatt Fremskrittspartiet – står sammen om klimaforliket. Mange i Fremskrittspartiet har trukket i tvil om klimaendringene er menneskeskapte, og partiet har konsekvent kjempet privatbilismens sak. I Oslo har Venstre gjennom mange år samarbeidet tett med Fremskrittspartiet. Det har ikke gitt den innsatsen for reduserte klimautslipp som vi hadde ønsket oss. Nylig måtte Venstre-byråd Ola Elvestuen kutte i Oslos kollektivtilbud. Han varslet at det kommer flere kutt. Det handler om prioritering.

I integreringsspørsmål skiller også Fremskrittspartiet seg ut. I sitt alternative statsbudsjett foreslo Fremskrittspartiet å strupe IMDIs integreringsarbeid, kutte i kommunenes integreringsstilskudd, legge ned KIM, kutte i barnevernstiltak til enslig mindreårige asylsøkere, legge ned tilskuddsordningen for frivillig integreringsvirksomhet og kutte i kommunale tiltak som Ny sjanse og gratis kjernetid. Partilederen mener det foregår «snikislamisering», og ledende tillitsvalgte har påstått at dagens integreringspolitikk «vil rive landet vårt i filler».

Med de erfaringene Venstre har lokalt, og med det de vet om Fremskrittspartiets prioriteringer, er det vanskelig å forstå at partiet nå orienterer seg mot et regjeringssamarbeid. Vi respekterer selvsagt de valg Venstre gjør, men vi forbeholder oss retten til å debattere. Og til å uttrykke vår skuffelse over at partiet dyrker mistroen til sosialdemokratiet. Det er vanskelig å se for seg at Venstre i et samarbeid med Fremskrittspartiet vil få gjennomslag for de sakene partiet hevder de er mest opptatt av: klima, integrering og personlig frihet. At partiet likevel søker samarbeid den veien – og bare den veien – bør liberale velgere merke seg.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.