Det politiske miljøet har fått en ny flerkulturell bekymring. Enten bruker ikke velgere med innvandrerbakgrunn stemmeretten eller så er de for aktive med stemmeseddelen. Hvorfor kan de ikke bare gjøre som oss?
Innlegget er skrevet sammen med Kristian Rose Tronstad, forsker ved Fafo.
Nylig har sentralt plasserte i Arbeiderpartiet antydet at de vil gå inn for endringer i dagens valglov (VG 16.12 2011). Folk i partiet er bekymret fordi det er valgt inn mange med
innvandrerbakgrunn i norske kommunestyrer. I Oslo snakkes det om valgkupp, som følge av at 11 av 20 representanter fra Ap har innvandrerbakgrunn.
Kritikerne av dagens ordning har rett i at mange uten majoritetsbakgrunn er innvalgt. Det er likevel for enkelt å konkludere med at sammensetningen ikke er representativ. Hvem skal egentlig et
kommunestyre speile? I den sammenheng er det også viktig å minne om at minoriteter er en svært sammensatt gruppe. En høy andel med innvandrerbakgrunn forteller således ikke mye om hva de står for
eller hvem de handler på vegne av. Blant annet er det mange av de innvalgte som er født og oppvokst i Norge. I lys av de store ordene om samhold etter 22. juli, er det på sin plass å si at vi ville
komme et skritt nærmere et flerkulturelt samfunn om vi ikke fastholder en forestilling om at majoritetspolitikere representerer fellesinteresser, mens minoritetspolitikere representerer minoritetenes
særinteresser.
Nå er det ikke mange som vil si at problemet er antall innvalgte innvandrere. Den offisielle bekymringen er at minoriteter er for politisk passive, noe som innebærer at for få bruker stemmeretten.
Dette er en bekymring som har motivert myndighetene til å sette i gang kampanjer for å få velgere med innvandrerbakgrunn til å delta mer i valg.
Problemet nå synes imidlertid ikke å være mangel på deltakelse, men at de som deltar ikke gjør det på majoritetens måte. Kort sagt; det er ikke målet, men virkemiddelet som utfordrer. Sakens kjerne
er aktiv bruk av personstemmer. Det vil si kumuleringer i form av å gi ekstra stemme til kandidater på listen til det partiet man stemmer på, eller at man fører opp såkalte slengere, som er
kandidater på andre partilister. Bekymringen er altså ikke at velgere med innvandrerbakgrunn bryter med valgloven, snarere at de kan regelverket for godt. Og at de på grunn av kunnskap om effekten av
personstemmer, mobiliserer og blir valgt.
Hvor spesielt er så innvandreres valg-adferd? Når det gjelder kjønn har mange aktører tatt til orde for aktiv mobilisering for å sikre at kvinner besetter sentrale posisjoner. Endringer på
stemmeseddelen har også lenge vært mer utbredt i mindre kommuner enn i hovedstaden. Det var for eksempel en aktiv mobilisering som sikret at Kystpartiet i sin tid kom inn på Stortinget. Et felles mål
for denne typen mobilisering er å sikre at ulike interesser blir representert og derigjennom får en stemme i besluttende organer.
Man kunne også snu på spørsmålet, og påpeke at det er et demokratisk problem at majoritetsvelgere ikke kjenner til eller bruker de rettighetene de har. Men i stedet for å kritisere majoriteten, er
det nye forslaget å tilpasse reglene til majoritetens praksis.
Det skal også trekkes fram at det er flere myter når det gjelder innvandrere og valg. En første, som ser ut til å bre om seg etter valget i høst, er altså at politikere med innvandrerbakgrunn er
overrepresentert i lokalpolitikken. Dette bildet må nyanseres. I alle norske kommunestyrer i perioden 2011–2015 utgjør innvalgte med innvandrerbakgrunn totalt 268 representanter, eller 2,5 prosent av
de nær 11.000 kommunepolitikerne. Sett i forhold til antall innbyggere og stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn er det store bildet at innvandrere er underrepresentert. I Oslo er imidlertid
situasjonen annerledes. I hovedstaden har 27 prosent av de innvalgte i bystyret og i befolkningen innvandrerbakgrunn, og dersom man aksepterer et enkelt skille mellom majoritet og minoritet så
speiler dette forholdet i befolkningen.
Den andre myten er at innvandrere ikke er nominert, men likevel løftes inn i kommunestyrene. Demokrati er folkestyre – og hver stemme teller, men om man er aktiv med stemmeseddelen kan den altså
utgjøre en større forskjell enn om man bare slipper seddelen i konvolutten. Men om velgerne har mye makt på valgdagen har de liten makt i nominasjonsprosessene. Det har da også vært sagt at
nominasjonsprosessene er den eneste beslutningen partiene ikke kan utsette til etter valget. Spørsmålet er derfor hvordan partiene internt nominerer politikere med innvandrerbakgrunn i forhold til
andelen som blir innvalgt.
Ved kommunevalget i høst var i overkant av 2.000 innvandrere nominert på ulike partilister. Dette var en økning fra 1.800 nominerte i 2007. Våre beregninger tyder på at 12 prosent av ikke-vestlige
innvandrere som var nominert ble valgt inn, mens 18 prosent av listekandidatene uten innvandrerbakgrunn ble valgt inn. Det var med andre ord litt mindre sjanse for nominerte innvandrere til å bli
valgt inn. For innvandrere, som for andre nominerte, er imidlertid det viktigste å være kandidat for et parti som gjør det godt i valg. For Høyre og Arbeiderpartiets listekandidater med
innvandrerbakgrunn var sjansen betydelig større for å bli innvalgt ved årets valg enn for de som var listekandidat for SV eller Senterpartiet.
Når det er sagt, så kan det rokke ved politikkens legitimitet når politikere som ikke står på sikker plass blir valgt inn foran andre som står over dem på listen. Det er vanskelig ikke å lese
partienes liste over nominerte som en rangering av hvem partiene sentralt ønsker at skal inn. Men ut over de øverste på listene med uthevet skrift og stemmetillegg, fungerer ikke regelverket på den
måten. Én ekstra stemme mer til den siste kandidaten på listen vil sikre at han eller hun kommer før den første kandidaten etter nominerte med stemmetillegg. Det er derfor lett å se faren for at
ordningen med å gi personstemmer vil virke mobiliserende på utsatte grupper, men også at det kan føre til at velgere og det politiske miljøet mister noe av tilliten til minoritetspolitikerne. Ikke så
mye fordi det er mobilisert i forkant, men fordi ordningen kan tolkes som om dette er særgrupper, hvor etnisk bakgrunn er viktigere enn partitilhørighet.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.