Norge er fremst i klassen når det gjelder å påpeke menneskerettighetsbrudd i andre land. Overfor norske borgere er det ikke så nøye.

Norge mener at funksjonshindra er syke og et helseproblem. Derfor velger vi å stue funksjonshindra mest mulig vekk, aller helst i ulike former for institusjon/bofellesskap og profesjonell forvarig, misledende kalt omsorg. Der kan det offentlige hanke inn igjen mesteparten av uføretrygden gjennom høye egenbetalinger.

At funksjonshindra ønsker utdanning og arbeid er fortsatt en ikkeakseptert tanke.Ordninger som skal øke arbeidsdeltakelsen blant funksjonshindra blir utarbeidet uten at fuynksjonshindra sjøl får plass i utvalgene. Derfor blir også mye acv slikt mislykket.

Hvorfor ikke se til ULOBA (opprinnelig Uavhengig Liv Oslo og Omergn BA), som simpelthen har ansatt over 60 prosent funksjonshindra i administrasjonen, der andre bare prater. Funksjonshindra har stillinger på alle nivå i virksomheten, hvorav flertall i lederstillinger. Der kognitivt funksjonshindra avspises med lommepenger for fullgodt arbeid i andre deler i samfunnet, gir ULOBA tarifflønn og mulighet for å opparbeide pensjonspoeng.

De ser på funksjonshindra i et rettighetsperspektiv, der myndigheter helst vil dele ut almisser. I et rettighetsperspektiv har funksjonshindra rettigheter og plikter, akkurat som alle andre. Og som konvensjonen forutsetter.

Vi er mange som har notert oss at likestillingsombud Sunniva Ørstavik kaller en spade for en spade. Utestengelse er diskriminering. Det kalles også apartheid når  andre enn norske myndigheter segregerer deler av sin befolkning.

Den rødgrønne politikken har en samlet profil mot funksjonshindra som nærmer seg forfølgelse. Noe klarer Stortinget å stoppe, mye sklir gjennom.

Vergemålsloven har svært lite med funksjonshindras rett til samfunnsdeltakelse å gjøre, med mindre man betrakter funksjonshindra som gruppe ute av stand til å styre sitt eget liv. Det er i såfall en fordom av typen Untermennsch.

Det er ingen grunn til å utsette ratfisering.

Terje Marøy

Srtigmavakta

dette blir satt på dagsorden. Da jeg leste om trakkasering m v i Dagsavisen ble jeg skremt. Trodde vel ikke at det forekom, men dessverre. Jeg forstår jo ikke at folk kan være sånn, men sånn er det vel da.

Dette har jo med holdninger å gjøre, noe vi alle kan bidra til å gjøre noe med.

Når det så gjelder det offentliges evne og vilje til å gjøre noe med å tilrettelegge m h t skole, utdanning og jobb mv mener jeg det er skammelig at vi ikke er bedre enn vi er.

Kanskje det også har noe med holdninger å gjøre? Hvis politikere og maktmennesker hadde følt og forstått at vi vanlige mennesker i dette landet vil ha endringer så kanskje de hadde gjort noe?

Uansett er det altå på tide at LDO tar tak.

Som en av de mange i gruppen funksjonshindra (glimrende ord, det er hindrene som er problemet) kan jeg bare underskrive, både Ørstavik og kommentarene). Det er jo et stort tankekors, at jeg med universitetsutdanning og spesialiststempel på rimelig bra intelligens, skal oppleve daglige problemer ikke minst i møte med det offentlige, pga en noe annerledes fungering enn "normalen". Likhetstanken er drevet så langt at det snart ikke er rom for noe annet enn A4menneskene der ute. Marøy har så 100% rett, funksjonshindra blir sett som syke. Verst er det for de med "usynlig" hemning. En skandale, i et land som prøver å framstå som humanismens flaggskip. En sterkt og synlig ufør mann jeg kjenner sier det er lettere å få hjelp fra utlendinger på transportmidler, enn fra nordmenn. Utlendinger vi liksom skal oppdra til å bli som oss. Når Som voksen kvinne har jeg liknende erfaringer: mange ikke-etnisk norske er langt raskere til å se at jeg fungerer annerledes og ta hensyn, enn nordmenn. Det er innstilling, ikke annet. Gahr Støre kan begynne innenfra, med oppdragelsesmoralen sin.

Høres bra ut at Norge ratifiserer denne konvensjonen, selv om det viktigste er hva som skjer i praksis. Nå er jeg ikke funsksjonshemmet, så jeg merker ikke dette på kroppen, men mitt bestemte inntrykk er at det går framover: Rullestolramper og heiser hvor du enn snur deg. Førstnevnte selvfølgelig også meget bekvemmelig for barnevogner.

Morsomt å få vite at "personer med nedsatt funsksjonsevne" er verdens største minoritet. Når vi først skal begynne å leke med begreper for å få dem til å miste sin mening vil jeg på det sterkeste hevde at menn er verdens største minoritet: Menn utgjør faktisk nesten halvparten av verdens befolkning.

Funksjonshemning er ikke bare synlige fysiske fenomener. Jeg har Aspergers, en form for autisme, og autistene er organisert under Funksjonshemmetes fellesorganisasjon. Jeg har også synsproblemer som ikke er tydelige for utenforstående, selv om jeg bruker briller, og eneklte andre fysiske begrensninger som heller ikke er synlige. Ingen krykker eller rullestol eller høreapparat eller. Regner du med alle som har liknende problemer, tror jeg det er dekning for å si at funksjonshemmete er den største minoriteten. Vi har ihvertfall en fellesnevner som menn som "gruppe" (hater ordet) ikke har - vi må forklare fungering hele tiden. Det fins generelle forklaringer på menns (og kvinners) atferd, det fins ingen generell forklaring på meg. Eller mange andre i liknende situasjon. Eller forklaringen er ikke akseptert. Det er konstante misforståelser. Er ikke det trakassering, å forvente at en autist, som har diagnose på kommunikasjonsvansker i forhold til "standard", selv skal bruke krefter på å forklare seg overfor hver enda instans vedkommende kommer i kontakt med, tildels også i priatlivet hvis vi er så heldig å få et, vet ikke jeg. Grensen for funksjonshemning går ikke ved kjønn (selv om noen likhetsfeminister visst er inne på det sporet). Den går ved annerledeshet, og der er vi neppe minoritet engang. I et samfunn hvor all atferd, alle bønner om å få brev istedetfor telefoner pga overfølsom hørsel, slippe for mange møter pga FYSISKE problemer med blikkontakt, blir tolket som et viljesspørsmål. Det er genuin mobbin, jeg ville heller vært en mann med brukket bein ! Likestillingsombudet har rett i alt hun skriver, men hun kan gjerne gå lenger. Det eneste jeg ikke skjønner med innlegget hennes er hvor FÅ som kommenterer det.

Det er flott at dette tas opp av Ombudet nå. Når det snakkes om integrasjon og likestilling er det som regel etnisk opprinnelse eller kjønn man sikter til, og ikke nedsatt funksjonsevne. Bedrifter som premieres fordi de er integrerende får - velfortjent - oppmerksomhet fordi de ansetter personer med ikke-norsk bakgrunn, ikke fordi de har ansatt folk med nedsatt funksjonsevne. 

Hvorfor er det viktig at Norge ratifiserer FN-konvensjonen? For det første pga. den viktige politiske effekten - for første gang har f.eks. EU ratifisert en FN konvensjon som fellesskap, nemlig FN-konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette betyr at EU lovgivning må inkludere bestemmelser mot diskriminering av denne gruppen, og for eksempel innføre lovgivning for universell utforming, etablere organer som overvåker at FN-konvensjonen blir overholdt osv. Da er det litt kjedelig at Norge står igjen uten å ha ratifisert konvensjonen.

For det andre fordi dette vil bidra til mer fokus på de internasjonale kravene om likestilling og tilgjengelighet som konvensjonen stiller. Det er dessverre mye negativ fokus på nasjonale krav som er kommet av nasjonal lovgivning i Norge. Dette gjelder ikke minst krav om universell utforming av publikumsbygg der det strømmer på med søknader om unntak - heller enn innovative ideer om hvordan man kan løse tilgjengelighetsproblematikken. Selvaag og OBOS har stått i bresjen for en kampanje mot universell utforming av nye boliger - til tross for at nye byggverk utgjør 1 % av boligmassen i dag, og at kun 5 % av eksisterende boliger kan sies å være fullt tilgjengelige.

For det tredje fordi det trenges meget kraftigere holdningskampanjer mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne i Norge, og ratifisering av konvensjonen kan bidra. For eksempel har vi statistikk på at bare 1 av 10 norske arbeidsgivere vil innkalle en blind arbeidssøker til jobbintervju, og bare 1 av 3 vil innkalle en rullestolbruker. Og vi snakker da ikke om å ansette dem.

Det er langt igjen, men det virker ikke som det haster.

Marius M: ".... vil jeg på det sterkeste hevde at menn er verdens største minoritet. Menn utgjør faktisk nesten halvparten av verdens befolkning." Nei men, Marius da!! Dette er en avsporing av debatten.

At mennesker med fysisk eller psykisk funksjonshindringer er verdens største minoritet er det ikke så mange som tenker på. En slik vinkling kan kanskje få politikere og andre til å tenke seg om, og sette saker som gjelder denne minoriteten høyere opp på prioritetslisten!