Men jeg er ikke engang sikker på om at alle de ganske få som svarer at de vil stemme Venstre, gjør det fordi de er imponert over Venstres politikk. Valgomatene, som flere aviser hadde før valget, er ikke noe sannhetsvitne. Jeg ble venstresympatisør, iflg flere av dem. Men det er jeg jo ikke, i virkeligheten. Men det er riktig at Venstre er andrevalget for mange, et parti de kunne ha stemt på, dersom deres primære parti ikke fantes. Jeg synes det bekrefter at Venstre er et passe varmt, passe kaldt parti, et litt blodfattig parti mange liker, og få misliker.

Som deg, er jeg opptatt av Venstre. Det hadde vært mye bedre for landet om det var Venstre, og ikke KrF og Sp, som definerte sentrum i norsk politikk. Rart, synes jeg, at Venstre ikke søker den rollen.

Rollen som integrator i en eventuell regjeringen Solberg, hvorfor i all verden skulle Høyre påta seg den? Høyre ville bli regjeringen Solbergs dominerende parti, og kan kreve sin politikk gjennomført overalt. Fremskrittspartiet kan forlate regjeringen, og bli et krevende støtteparti i Stortinget, hvis de ikke synes at de er tjent med å delta i regjeringen. Men hva skal regjeringens minste parti gjøre, for å få sine saker gjennom? Som integrator kan Venstre i alle fall i prinsippet, påvirke alle saker i regjeringen der Høyre og Fremskrittspartiet ikke er enige.

Venstre MÅ forsøke å ta rollen som integrator og kompromisslegger i en eventuell borgerlig regjering etter 2013, eller nøye seg med å styre ett eller to av de mindre departementene, nøye overvåket av Høyre og Fremskrittspartiet.

Men jeg er ikke engang sikker på om at alle de ganske få som svarer at de vil stemme Venstre, gjør det fordi de er imponert over Venstres politikk. Valgomatene, som flere aviser hadde før valget, er ikke noe sannhetsvitne. Jeg ble venstresympatisør, iflg flere av dem. Men det er jeg jo ikke, i virkeligheten. Men det er riktig at Venstre er andrevalget for mange, et parti de kunne ha stemt på, dersom deres primære parti ikke fantes. Jeg synes det bekrefter at Venstre er et passe varmt, passe kaldt parti, et litt blodfattig parti mange liker, og få misliker.

Som deg, er jeg opptatt av Venstre. Det hadde vært mye bedre for landet om det var Venstre, og ikke KrF og Sp, som definerte sentrum i norsk politikk. Rart, synes jeg, at Venstre ikke søker den rollen.

Rollen som integrator i en eventuell regjeringen Solberg, hvorfor i all verden skulle Høyre påta seg den? Høyre ville bli regjeringen Solbergs dominerende parti, og kan kreve sin politikk gjennomført overalt. Fremskrittspartiet kan forlate regjeringen, og bli et krevende støtteparti i Stortinget, hvis de ikke synes at de er tjent med å delta i regjeringen. Men hva skal regjeringens minste parti gjøre, for å få sine saker gjennom? Som integrator kan Venstre i alle fall i prinsippet, påvirke alle saker i regjeringen der Høyre og Fremskrittspartiet ikke er enige.

Venstre MÅ forsøke å ta rollen som integrator og kompromisslegger i en eventuell borgerlig regjering etter 2013, eller nøye seg med å styre ett eller to av de mindre departementene, nøye overvåket av Høyre og Fremskrittspartiet.

Det er helt avgjørende for en eventuell regjeringsdeltagelse at den regjeringen er avhengig av Venstres stemmer i Stortinget for å sikre flertall. Venstre må legge listen høyt i et knippe hjertesaker, og gjøre det klart for omverdenen - men aller mest for seg selv - at partiet ikke er redd for å forlate samarbeidet og la en mindretallsregjering søke flertall der de måtte ønske, dersom partiet ikke får gjennomslag på virkelig sentrale punkter. Jeg tror for eksempel at SV sliter med troverdigheten rundt en slikt potensiell trussel, innad like mye som utad, mens i den andre enden av skalaen har Senterpartiet svært stor troverdighet på akkurat dét.

Dersom det blir aktuelt med en regjering utgått fra opposisjonen etter valget i 2013, ser jeg for meg at en bedre miljøpolitikk og en mer liberal innvandring enn det de rødgrønne fører kan være to slike "smertegrensesaker" for Venstre - uten at det behøver fremstå som ultimatum.

Dette har du nok rett i. Men Venstre (og SV) er mer generalistpartier enn Senterpartiet (og KrF). For et spisset interesseparti som Senterpartiet, til en viss grad også for KrF, er det mye enklere å skape troverdighet om en smertegrense.

Den overveldende maktutøvelsen det innebærer å regjere, de svarte bilene, de mange personlige fordelene som følger med, alt dette gjør at det er svært krevende å forlate en regjering, selv om det gjør vondt å regjere. For et parti med en helhetlig, balansert og konsistent politikk, og ambisjon om å være ansvarlig, veier tross alt helheten mer enn selv de viktigste enkeltsakene. For Senterpartiet er det motsatt. For de som skal forhandle om å få Senterpartiets støtte, er det også enklere. Får Sp et godt landbruksoppgjør, kan partiet svelge det meste. Tilsvarende er det med KrF og statskirken/prestestillingene.

Mens Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har sterkere preg av å være spisse interessepartier, har Venstre og Sosialistisk Venstreparti mer preg av å være politiske partier, med en stor bredde av saker som er viktige for partiet og partiets velgere. På den måten ligner SV og Venstre på de to styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre, som de lett kommer i skyggen av.

Ja, det er vi helt enige. Jeg tror noe av årsaken til de vanskelighetene både SV og Venstre (kanskje også Frp?) har og kan komme til å oppleve i samarbeid med andre partier, bunner nettopp i det at de er små generalistpartier. Generalistene kan likevel lære noe av spesialisten fremfor noen, Senterpartiet, og dra viktige grenser i sanden - om enn bare for seg selv.

Ha heller litt fremtidsperspektiv og beveg betraktningene ut av vanetenkningens tvangstrøye. Politikken har flere dimensjoner enn en rød og en blå pol, enten man liker det eller ikke. Venstre, på samme vis som SV og særlig MDG, har et grønt, politisk fundament. Selvsagt arter det seg, ytre og overfladisk sett, som ”generalisme”. Årsaken tør være at det ligger et vel utarbeidet, ideologisk system i basis. Men ideologien omfatter mer enn bare realistisk respekt for naturens og biologiens tåleevne, den har også utgangspunkt i prinsippene om sosial rettferdighet, menneskeverd og ikke-vold. Partier som SP og Krf kan også finne seg til rette innenfor en grønn sfære. De tre store partiene i norsk politikk bør ha perspektiv ut over dagens faktiske maktbilde og gruble på om ikke før eller siden vil en tredeling erstatte todelingen i norsk politikk. Det skjer mange steder ellers, så hvorfor skulle Norge forbli et unntak i samtiden? Og nettopp dette dilemmaet er i særlig grad blitt Venstres skjebnevalg: Vil Venstre la økologien eller industrikapitalismen bli avgjørende for partiets fremtidige, ideologiske valg og utvikling?

Noe som verken Håkon Haugli eller andre her i debatten har kommentert er at Venstre har hatt stor medlemsvekst, og fortsetter i år med 9.året med medlemsvekst. Utmeldinger hører vi lite om i partiet.

Samtidig gjorde også Venstre sitt beste lokalvalg i år siden 1970-tallet, og vi stilte liste i rekordmange kommuner. Det beste siden 1969 visstnok. Dette må da bety noe for dere som tror Venstre er et dødt parti?

Tilbake til Håkon Haugli sitt innlegg, så skjønner eg veldig godt at han må lage riper på lakken til Venstre. Nei, Dørum er ikke stolt over telefonsaken. Men den stemte også Ap for i sin tid. Samtidig har jo Ap innført noe mye mer inngripende. Det heter DLD.

Haugli er nok redd, sammen med resten av Ap at Venstre skal finne seg igjen for mye. At vi skal begynne å fortelle folk at det er vi som bygde dette landet fra starten av. Han er redd et Venstre som er genuint opptatt av menneskeverd, ansvar for miljøet og best på verdiskapning. Selvsagt vil ikke AP miste sin opparbeide maktimperie for en gjeng Venstrefolk som både har ryggrad og politisk kompass for sin politikk.

Vi stemmer gjerne med Høyre og Frp av og til. Men vi stemmer også med Arbeiderpartiet i Stortinget. Å bruke plassering i stortinget, samt voteringen, utenom å fortelle hva saker det gjelder, er et barnslig og totalt blindt argument.

Men du gjør så godt du kan Haugli med å beskytta partiet ditt. All ære for det.

Du har mange gode poeng, Bergo. Og i det store og heile ser eg få nyskapande parti i Noreg, for å vera heilt ærleg. På nokon område meiner eg derimot at Venstre forsøkjer å gjera grep som ikkje nødvendigvis er populære, men nødvendige okke som. Innanfor problematikken knytt til rus og narkotika har Venstre vore offensive i fleire år, dvs. FØR Stoltenberg-utvalet konkluderte. Likeeins er borgarløn ei sak få andre parti enn Venstre har turt å snakka høgt om. Venstres politikk knytt til småbedrifter har vore nyskapande i 20 år, og er det framleis(m. a framlegget om eit regelråd med sikte på å redusera byråkratiet med 1/4)! Her er det ikkje me som er kopistar(!), tvert om, vil eg kanskje seia.

Kanskje meiner du, og mange andre, at desse sakene ikkje er viktige, eller viktige nok. Men for meg var fleire av desse momenta avgjerande, og til dels grunnane til at eg melde meg inn i partiet.

Det blodfattige partiet du beskriv, er derimot det same partiet som jobbar knallhardt med å posisjonera seg. Det kjem òg til å bli knallhard jobbing for å rettferdiggjera posisjoneringa - uansett kva side partiet vel. Denne debatten er ein av mange som heilt konkret syner nokre av dei problema partiet står overfor. At Venstres posisjonering vert eit politisk poeng i seg sjølv(som m.a Tallak påpeikar), er allereie synleg. Me såg det i 2009 og me såg det i 2011. I 2013 vil dette verta endå tydelegare, om Venstre skulle velja å støtta ei borgarleg regjering på eit eller anna nivå.

Takk for rosende ord. Venstre har en mulig rolle som librero i norsk rikspolitikk, som de etter mitt syn merkelig nok ikke fyller.

Norsk rikspolitikk trenger store styringspartier med en helhetlig politikk. Bare Arbeiderpartiet og Høyre har velgeroppslutning, lederskap og partiorganisasjon for å takle den rollen. Men for styringspartiene er det risikofylt å slippe løs diskusjonen om ideologi og samfunnsstyring. Det kan skape indre konflikter om politikk som kan skade partiets omdømme blant velgergrupper partiet trenger.

For Arbeiderpartiet og Høyre er det derfor tryggest å nøye seg med kontrollerte diskusjoner om skrittvise modifiseringer av sin eksisterende politikk. Stemmer ikke det også med din observasjon?

Venstre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti kan ikke med troverdighet framstå som styringspartier. Selv om oppslutningen på meningsmålinger lenge kunne tyde på at en stor gruppe velgere lenge vurderte Fremskrittspartiet som kandidat til å bli et styringsparti, besinnet tilstrekkelig mange seg innen valgdagen.

Men Venstre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti kan (og må?) vinne oppslutning blant aktivister og velgere ved å framstå som spennende, politiske innovasjonsverksteder. For disse partiene lever med en reell risiko for å forsvinne fra dagsorden. I motsetning til styringspartiene, overlever disse partiene bare dersom de har tenkekraft og kreativitet til å drive samfunnskritikk, lansere nye ideer og stimulere til diskusjon.

På samme måten som bedrifter som blir alt for opptatt av penger, graver sin egen grav, tror jeg partier som blir alt for opptatt av makt og posisjoner gjør det.

Politiske partier, som bedrifter, må være opptatt av hva de skal utrette av verdi. Klarer de å takle den utfordringen godt nok, kommer pengene/makten som en konsekvens. Er fokuset penger og makt, går både bedrifter og partier seg vill.

Jo. Eg opplever definitivt Høgre og Ap som politiske parti i tråd med di beskriving, Bergo. Det er interessant å sjå at H og Ap igjen no stadfester sine roller som dei tunge, etablerte partia på kvar sin akse i det politiske landskapet. Særskilt når me veit kva utfordringar dei sto overfor på byrjinga av 2000-talet, og kor Høgre var(eller ikkje var) for ikkje meir enn 3-4 år sidan.

Eg trur derimot at det er plass til både SV, Frp og V. Dette av fleire grunner, men fyrst og fremst pga. det du til dels er inne på. Nemleg appellen blant ulike veljargrupper. SV og Frp skal eg la liggja, for dei brukar eg ikkje meir tid på enn eg må, men Venstre er eit interessant fenomen i høve til preferansar for ulike veljarar.

Fleire har spådd Venstres undergang, men spådommen var meir reell for ti år sidan enn kva den er i dag. Den primære årsaken er at Venstre har posisjonert seg meir i tråd med øvrige liberale, europeiske parti, og også fått veljartilstrøyming blant veljararar som er meir "typiske" partiet - om ein ser på veljargrupperingane som stemmer liberalt i Europa.

Heilt inntil vala i 2001 og 2003 hadde Venstre som liberalt parti veljarar som var annleis enn øvrige europeiske, liberale parti. For å siterera skribentane som skreiv om det sosialliberale alternativ i 2003( kan lesast her: http://www.samtiden.no/03_1/samtiden_hornburgs.pdf) :

“Venstre fremstår i dag som et ideologisk forvirret gammelmannsparti med landsbygdpreg”. Dette var i 2003. 6 år seinare tapte Venstre valet, men partiet vann mange nye medlemer og sympatisørar i det ganske land. Fellesnemnaren for mange av dei, var noko ganske anna enn det som kjem fram i den omtalte artikkelen. Nokon av trekka kan oppsummerast slik: mange av dei var unge, høgt utdanna og frå urbane strøk.

Venstre er ikkje lenger primært eit idelogisk forvirra parti, men ei demografisk bombe, kan ein kanskje seia litt spøkefullt… Forhåpentlegvis har partiet lært av det som skjedde på Røros, men eg trur ikkje konsekvensen av eit tydeleg standpunkt til EU hadde gjort det samme med partiet no som då. Heller ikkje eit borgarleg samarbeid med Frp vil sørgja for det, trur eg. Men det vil openbart kunna føra til visse avskalingar blant dei som engasjerte seg i partiet medan me enno var eit "ideologisk gammelmannsparti" - for å setja det på spissen.

Motivasjonen lyt aldri bli mørke limousinar, der er me heilt einige, Bergo. Difor meiner eg òg det er viktig at Venstre opnar opp for regjeringsskifte utan nødvendigvis å måtta sitja i X antal departement sjølve. Det handlar om at landet treng eit regjeringsskifte, og ikkje nødvendigvis om at ein sjølv er uunværleg i alle samanhenger. Difor er det valresultatet som lyt vera avgjerande for konstitueringa av ei eventuell ny, borgarleg regjering. Ikkje "garantiane" eller "avtalane" som er gjort på førehand.

Klarar Venstre å formidla dette, og begrunna det i openbare ideologiske motsetnadar til sosialistisk side, så skapar ein truverd - trur eg( og fleire med meg i Venstre). Om det er nok til å gjera Venstre større i 2013, er - dessverre - eit opent spørsmål.