Jeg vokste opp med et Venstre som fortsatt hadde med seg noe av det som kjenntegnet partiets storhetstid som folke-, frigjøringsparti og samfunnsbyggere. Det var kanskje litt mye nasjonalromantikk og de levde på gammel storhet. Men i min politiske barndom var det mange i Venstre som fortsatt husket partiets storhetstid, og hva det var som gjorde partiet viktig. På 60-tallet var Venstre fortsatt romslig nok til å romme folk som Gunnar Garbo, Hans Hammond Rossbach, Kristen Nygaard, Halfdan Hegtun og Bent Røiseland. Det var et viktig parti i regjeringene John Lyng (H) og Per Borten (Sp).

I dag ser det ut til at Venstres stortingsgruppe har adoptert den politiske ideologien til den liberalistiske fløyen som ble frosset ut av Fremskrittspartiet etter partiets konfliktfylte landsmøte på Bolkesjø i 1994. Kan det virkelig være grunnlag for et slik høyreorientert Venstre blant norske velgere? Det tror ikke jeg. Ikke engang i det som en gang var Venstres grunnfjell på Vestlandet.

at noen begynner å plassere partiet Venstre der det hører hjemme i dagens politiske situasjon. Partiet har plassert seg som H H skriver langt ut på høyresiden. Jeg vil si at de i alle fall ikke lenger er sosialiberale, slik de vel har ønsket å bli sett som.

Derfor er også Olav Bergos kommentar så treffende god.

I Oslo har jo V vært støtteparti for H og Frp byrådet fram til de selv eter valget fikk byrådsansvar. Hva de vil bruke den muligheten til blir spennende å se, men med den borgerligkonservative partinestlederen i førersetet er det vel en fare for at de overtar Frps rolle med litt fasadepynt for syns skyld.

Men i alle fall: Takk til H H for å avsløre dobbeltmoralen i spagatpartiet Venstre.

"Reell frihet forutsetter fellesskapsløsninger: Uten barnehagetilbud, ingen likeverdig deltakelse i arbeidslivet. Uten lånefinansiering, hva er det reelle innholdet av alles rett til å ta utdanning?"

Fellesskapet besitter ingen ressurser. Den eneste måten felleskapet kan bidra er ved å stjele ressurser fra noen individer og gi dette til noen andre. Jeg kan ikke helt se friheten i dette.

Reell frihet er for å sitere Ayn Rand: " To ask nothing. To expect nothing. To depend on nothing.”

"Dagens økonomiske krise er et resultat av at den ukontrollerte økonomiske liberalismen har spilt fallitt."

Nei, krisen i Europa er et resultat av årevis med overbying fra politikere hvor de lover gull og grønne skoger til pressgrupper slik som f.eks. sterke fagforeninger. For å holde disse løftene har de lånt til over pipa.

Finansmarkedet i hele den vestlige verden er gjennomregulert. Finanslovgiviningen i USA utgjør flere tusen sider. Jeg kan vanskelig se at noen hundre sider til skal redde oss fra krisen. Dessuten er det et problem at långivere til bankene bestandig blir reddet av regjeringene.

Les denne avhandlingen om finanskrisen i USA av Professor Russ Roberts: http://mercatus.org/publication/gambling-other-peoples-money

"Høyreliberalismen vil begrense politikken mest mulig («grenser for politikk»), og overlate til markedet å løse konflikter og fordele verdier. Jo mer uregulert markedet er, jo bedre. Denne tankegangen hadde et oppsving på 1980-tallet, under Margaret Thatcher og Ronald Reagan."

Jeg vil bare bemerke at staten i både England og USA vokste under Thatcher og Reagan. De var kanskje liberalistiske i retorikken sin, men ikke i handlingene. I mine øyne var disse minimalt mindre sosialdemokrater enn Arbeiderpartiet.

Også under regjeringen Borten var det en sterk vekst i offentlig sektor og i offentlige inntekter, fra nivået i to tiår med Gerhardsen-regjering. Men ser vi oss rundt i verden er det land med relativt små forskjeller mellom fattige og rike, relativt stor tillit mellom folkegrupper, eliten og folket, relativt lite korrupsjon og kriminalitet og godt utviklet offentlig diskusjon gjennom gode medier med god journalistikk, som har utviklet størst frihet og velstand for størst del av sin befolkning.

Ekstrem frihet bare for den rikeste delen av befolkningen, mens en stor del av befolkningen er fattig eller på vei mot fattigdom, er oppskriften på økt konflikt- og voldsnivå.

Diskusjoner om politikk blir lett løsrevet fra folks praktiske hverdag, slik de lett blir i land som har svakt utviklet, svakt folkelig forankret politisk kultur, som f eks USA.

Også under regjeringen Borten var det en sterk vekst i offentlig sektor og i offentlige inntekter, fra nivået i to tiår med Gerhardsen-regjering. Men ser vi oss rundt i verden er det land med relativt små forskjeller mellom fattige og rike, relativt stor tillit mellom folkegrupper, eliten og folket, relativt lite korrupsjon og kriminalitet og godt utviklet offentlig diskusjon gjennom gode medier med god journalistikk, som har utviklet størst frihet og velstand for størst del av sin befolkning.

Ekstrem frihet bare for den rikeste delen av befolkningen, mens en stor del av befolkningen er fattig eller på vei mot fattigdom, er oppskriften på økt konflikt- og voldsnivå.

Diskusjoner om politikk blir lett løsrevet fra folks praktiske hverdag, slik de lett blir i land som har svakt utviklet, svakt folkelig forankret politisk kultur, som f eks USA.

Kommentarene på dette innlegget reaktualiserer en gammel, kanskje lite konstruktiv, problemstilling: Den skarpe inndelingen i en høyre- og en venstreside i norsk politikk fanger så vidt opp én dimensjon i et mangefasetert politisk landskap. Riktignok er det vanskelig - kanskje umulig - å frigjøre seg fra en slik beskrivelse, men når påstått plassering på en slik akse gjøres til et politisk motagrument i seg selv, heller enn å diskutere politikkens innhold, da bør det ringe en bjelle hos debattantene.

På hvilken måte har USA en "svakt folkelig forankret politisk kultur"? Det er da et demokrati, er det ikke det? Det er jo litt av en turné presidentkandidatene må igjennom før en ender opp i det hvite hus.

Hvis du bruker USA som et eksempel på at liberalisme fører til store inntektsforskjeller og generell urettferdighet så vil jeg påpeke at USA er langt fra noe liberalistisk fyrtårn. Landet er gjennomsyret av korporativisme og tilkarringsvirksomhet.

"Men ser vi oss rundt i verden er det land med relativt små forskjeller mellom fattige og rike, relativt stor tillit mellom folkegrupper, eliten og folket, relativt lite korrupsjon og kriminalitet og godt utviklet offentlig diskusjon gjennom gode medier med god journalistikk, som har utviklet størst frihet og velstand for størst del av sin befolkning."

Ser vi rundt oss er det små nasjonalistiske land med relativt homogen befolkning som har små forskjeller mellom fattig og rike, lite korrupsjon og kriminalitet.

Liberalistisk og verdikonservativ fløy ble spaltet av fra Venstre under landsmøtet på Røros i 1972. Avskallingen organiserte seg som det nye partiet DLF. Venstre satt plutselig igjen med bare 2 stortingsrepresentanter mot 13 før landsmøtet.

Partiet ransaket seg selv gjennom en dyptgripende og omfattende ”gjenreisningsoperasjon”. Resultatet ble en utpreget ideologisk renselse. Partiet fikk ny, radikal miljøprofil, og sosialliberale verdier ble fremtredende, mens liberalistiske overtoner ble vasket vekk. Venstre ble en grønn, radikal bastion i norsk, politisk ideologi.

Men å være miljøparti hadde ikke omfattende velgerappell i 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene (før Tsjernobyl). Partiet ble en miljøideologisk elitebevegelse som strevde for å beholde representasjon på Stortinget.

DLF ble fort redusert til en politisk ubetydelighet. Mange DLF-ere lengtet tilbake til tidligere storhetstider, og DLF flørtet med Venstre, inspirert av drømmen om strategisk samling og muligheter for velgerinnflytelse. Frieren fikk sitt nødvendige landsmøte-ja, og DLF ble igjen innlemmet i Venstre i 1988, etter at skilsmissen hadde vart i 16 år.

De mest ekstrem-liberalistiske kreftene i det tidligere DLF opplevde seg hjemløse og stiftet på ny ett parti som de nok en gang kalte DLF i 1992. Dette ”nye” DLF (ikke Venstre) har siden vært en havn for noe liberalistisk avskalling fra Fremskrittspartiet, akkurat som det nye partiet Demokratene ble en havn for islamofobisk avskalling fra Frp. (I likhet med DLF er også Demokratene uten tilstrekkelig oppslutning til å få parlamentarisk innflytelse).

Men en god del miljøradikalere flyktet også etter hvert fra det nye, samlede Venstre. Partisamværet med de mange, liberalistiske menneskene fra det tidligere DLF ble for ideologisk vanskelig, for økonomisk liberalisme er uforenlig med reelt miljøansvar. Mange fant en havn i SV og bidro til å farge SV grønt. Mange fant også en havn i det moderne Miljøpartiet De Grønne som nå seiler i fremgang.

Tilbake sto Venstre med en erklært grønn profil, men ute av stand til å stemme for miljøpolitiske vedtak som i praksis krenker ”næringslivets interesser”. Partiet lider av posttraumatisk stress med angst for nok en gang å ”miste” sin liberalistfløy - nedarvet gjennom partikulturen siden sjokket på Røros i 1972.

Bakgrunnen gjør Venstres jevne, politiske glidning over mot høyre forståelig. Etter hvert som stadig flere miljøradikale, potensielle ”Venstre-velgere” stemmer MDG eller SV, blir naturlig nok Venstre stadig mindre interessert i å skille ideologisk skarpt mellom ”liberal” og ”liberalistisk”. Det er da også en indremedisinsk nødvendighet for et parti som sakte men sikkert beveger seg tilbake til den lyseblå, ideologiske identiteten fra storhetstiden før 1972 - som halvliberalistisk folkeparti i sentrum.

Med all respekt, Haugli: Dette vert søl frå ende til annan. Innlegget ditt baserer seg på tre flytande punkter:

1. Kva tidlegare representantar frå V har fremja av politikk - i regjering... Denne politikken skal dagens leiing av partiet Venstre, dømmast for. Om ikkje anna, så er det eit interessant retorisk grep. Det skal du ha, Haugli.

2. At Venstre, og partiets leiar, har ein tendens til å vera einige med H og FrP. Han finn det derimot ikkje interessant å nemna grunnar til kvifor Venstre stemmer noko anna enn den raudgrøne regjeringa, men langt meir interessant at dei stemmer det same som H og FrP. Kan ein tenkja seg til at det ligg politikk bak desse vurderingane? At Venstre reelt sett er ueinige med den sittande regjeringa, og ikkje berre H og Frps stemmekveg?

3. Haugli søkjer seg òg rettar til å kalla seg liberal. Det er interessant å observera når ein veit at Ap i regjering er sjølve arkitekten bak implementeringa av Datalagringsdirektivet i norsk lovverk.

Viss du er oppteken av liberale verdiar, kan det lønna seg å byrja med ditt eige parti, Haugli!

Lukke til!

Nestås er en yndig fyr. Først kaller han andres meninger for søl. Så kaller han andres sammenlikninger av Venstre før og nå for et retorisk grep. Og som om det ikke er nok, så skifter han tema og angriper Haugli og Ap i stedet for å forklare Venstres helomvending i norsk politikk.

Det er nok mange flere enn Haugli som undres over hvorfor Grande har flyttet Venstre mot høyre, ikke minst en rekke tidligere partientusiaster. Mange av disse kjenner ikke partiet sitt igjen og har satt seg på gjerde eller meldt seg ut.

Når man vet hva Venstre tidligere har stått for, blant annet i asyl- og innvandringspolitikk, utenrikspolitikk, bistandspolitikk, alkoholpolitikk og økonomisk politikk for å nevne noe, så må det være tillatt å spørre hvordan i all verden de kan finne Frp som en naturlig samarbeidspartner. Et parti som står for det diamentralt motsatte av det Venstre har stått for.

Ønsker Venstre en rigid asyl- og innvandringspolitikk, ønsker Venstre døgnåpne skjenkesteder, ønsker Venstre å knipe igjen på bistandsmidler til fattige land, ønsker Venstre å fravike handlingsregelen og ønsker Venstre å la de frie markedskreftene virke uten kontroll og reguleringer for å nevne noe.

I stedet for å bli forurettet og sarkastisk burde Nestås benytte anledningen til å forklare oss uinnvidde hva som har skjedd med Venstres ideologi og dragning mot høyre. Man kan ikke bortforklare det alle ser. Man bør forklare det.

Dessuten er påstanden om at "Angrep er det beste forsvar" noe som passer på mange, ikke minst på Nestås selv, slik retorikken og temaendringene hans anskueliggjør.

Johansens innlegg bærer preg av en innsikt langt over holdbarhetsdatoen. Det Venstre han beskriver eksisterte nok på 1970- og 1980-tallet, men har vært dødt og begravet siden partiet kom inn igjen på Stortinget i 1993.

Det Venstre om har reist seg igjen har aldri vært skjenkemoralister eller markedsskeptikere. Og Venstres bistandspolitikk har i ti år fokusert mer på frihandel og markedstilgang for fattige land, enn på direkte overføringer og bistand av den gamle sorten.

Venstres innvandringspolitikk har derimot beveget seg i retning et ønske om mer innvandring, og det kommer nok også til å bli et av partiets viktigste krav i en eventuell regjeringsforhandling. Jeg vet ikke hvor høyt SV satte dette da de opprinnelig fremforhandlet Soria Moria I, men det kan neppe ha fått gjennomslag, for den innvandrings- og asylpolitikken som føres av dagens regjering er den strengeste i nyere, norsk historie.

Jeg var tettere på Venstre på 60- og 70-tallet. Senere har jeg bare fulgt det som journalist, redaktør og generelt politisk interessert. Det var Lars Sponheims sterke og dominerende personlighet som reddet partiet fra utslettelse, selvsagt. Men kan den formidable redningsaksjonen han gjennomførte, ha gitt Venstre en stortingsorientert partikultur der partiledelsen i alt for stor grad lever sitt eget liv og lager sin egen politikk, løsrevet fra partiets grasrot og velgergrunnlag?

Ved flere korsveier har Venstre spilt en nøkkelrolle i norsk politikk, og de kan komme til å få/ta den rollen igjen. Styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre klarer ikke alltid å fange opp verken de nye ideene om demokrati og samfunnsstyring, eller slippe til store politiske talent som Carl I Hagen og Lars Sponheim. Derfor er de små partiene viktige. Men da må de dyrke nettopp det som gjør dem verdifulle: Evnen til å utvikle og oppdatere politiske ideologier, og oppdage og utvikle politisk talent. Småpartier som bare får fram konvensjonelle politikere og bare kopierer andre partiets politikk, finnes det ikke håp for. Er ikke Venstre nå i ferd med å plassere seg på denne politiske dødslisten?

Det er oppmuntrande å sjå Johansens tolkningar av innlegget mitt, og eg finn det riktig å svara når debattanten er i ferd med å kjøra seg inn i ein blindveg. Med høg fart til og med. Om ein utgir seg for å villa diskutera eit ideologisk paradigmeskifte, vert det ein sjølvmotseiing når ein i neste omgang dømmer ein sittande partileiar for tidlegare politikk med negativt forteikn. Det ser vel du òg, Johansen? Det vert rett og slett søl. Diskusjonar kjem i mange variantar, og eg tilpassa meg til denne. Men eg skal elles, i motsetnad til Johansen, halda meg for god til å komma med ytterlegare karakteristikkar. Tallak Rundholt svarer svært godt vedrørande dei politiske realitetane som har vore gjeldande for Venstre i to tiår. Bergo meiner derimot at Venstre prøver å kopiera andre ideologiar representert i øvrige politiske parti. Det synet delar ikkje eg. Eg ser eit Venstre som finpusser den liberale profilen, og som vågar å ta grep. Sjølvsagt kan me velja å tolka dette i verste meining, men eg finn det likevel riktig å påpeika at også Sponheim turte å snakka høgt om relativt store omveltningar. M.a knytt til kommunesamanslåingar. Heldigvis er det ikkje Arbeidarpartiet som skal avgjera korleis Venstre skal sjå ut i framtida. Landsmøta i 2012 og 2013 vil gje avklaringar i alle høve, og angrep vil det nok verta nok av frå anten høgre- eller venstresida i norsk politikk. Eg ser fram til den debatten, og mistenkjer at eg ikkje er åleine. Godt nyttår!

Hvilke standpunkter mener du skiller Venstre ut fra de øvrige partiene? Kommunesammenslåing er da slett ikke noe originalt standpunkt? Heller ikke forslaget om å bruke sentral makt for å overkjøre den lokale.

Jeg har ikke oppdaget et eneste originalt standpunkt fra Venstre etter Sponheim. Det var ikke så mange i hans tid heller, men han hadde en personlighet og et politisk mot til å gi klart uttrykk for meninger mange deler, men ikke uttrykker. Derfor ble Venstre i hans tid likevel et sentralt parti, selv om det aldri ble stort.

Slik jeg ser Venstres muligheter nå, kan de enten overta Fremskrittspartiets rolle til høyre for Høyre, eller de kan overta Høyres rolle, på den borgerlige siden. Sentrum har Venstre definitivt forlatt. Det er kanskje like greit. Bondevik I-regjeringen fjernet i sitt første år all troverdighet om realismen i et sentrumsalternativ.

Jeg tror Venstres største mulighet ligger i å overta Fremskrittspartiets rolle. Slik jeg leser partiets adferd det siste året, er det også denne strategien Venstres ledelse selv holder på å iverksette.

Jeg kan vanskelig være uenig i at Venstre mangler saker som alle ser at bare tilhører Venstre. Det er kanskje der - og ikke i ideologien - at man finner kjernen i det som gjør Venstre til et "sentrumsparti". Partiet er ikke redd for å fronte saker som andre partier også er opptatt av, dette fordi man kan og nødvendigvis må komme frem til noen konklusjoner som også andre har kommet frem til før. Et standpunkt blir ikke nødvendigvis mindre riktig selv om det er "opptatt".

Venstre kan derfor kjempe for høyere miljøavgifter og mot formueskatt, selv om SV er for begge deler og Frp er mot begge deler. Kombinasjonen av standpunkt blir det eneste originale, og der finner man "sentrumsorienteringen" dersom man vil lete etter den. Det mener jeg er grunnleggende positivt, men som kommunikasjonsverktøy fungerer det dårlig.

Jeg tror det er rom for et liberalt parti i ethvert politisk landskap, slik det alltid vil være for et sosialistisk og/eller sosialdemokratisk parti og et konservativt høyreparti. Venstres utfordring er å ta eierskap til den rollen. I retorikk blir Venstre ofte utfordret av Høyre som landets liberale parti. Denne utfordringen blir ikke mindre selv om Høyre svikter i klassisk liberale saker når det kommer til stykke (DLD osv).

Venstres største hinder for vekst er paradoksalt nok størrelsen: Vekst eller svekkelse er selvforsterkende, størrelsen kan være et selvstendig poeng for å stemme, eller snarere ikke stemme, på et bestemt parti. Slik sett er Venstres største utfordring å fremstår som en relevant del av et troverdig regjeringsalternativ.

Vi er kanskje ikke så uenige om analysen av Venstres svært krevende posisjonering?

Det er sammenbindingen av de ulike standpunktene partiet står for, som er ideologien. Jeg har ikke klart for meg hva den er i Venstre. Et parti som ikke tydeliggjør hva som binder deres enkeltstandpunkter sammen, ender som et ensaksparti. Hvis det også mangler sakene som motiverer aktivistene og som velgerne kan identifisere partiet med, blir det verken mobilisert velgere eller aktivister.

Venstres strategi er det derimot lettere å lese: De orienterer seg mot en rolle som integrator i en Høyre-Frp-regjering. Den rollen hadde Venstre i Bondevik II-regjeringen, og flere mener Sponheim utførte den bra. Men Venstre som integrator i en Høyre-Frp-regjering, tror jeg er en kamikaze-strategi, dvs en strategi som ender med at Venstre utslettes.

For at partiene skal lykkes, er de til en viss grad avhengige av at deres konkurrenter mislykkes. Da Høyre slet med indre strid og svak oppslutning på meningsmålingene, trodde jeg en stund Venstre kunne lykkes som en mer moderne utgave av Høyre, uten de ideologiske ryggsekkene og skjelettene det partiet sliter med. Nå har Høyre reparert flere av sine svakheter. Fremskrittspartiet er derimot i alvorlig krise, en krise det vil ta lang tid å komme gjennom. Det er med å forklare Høyres oppsving. Men Frp's krise skaper kanskje også noen fristende muligheter for Venstre?

Et sterkere Venstre og et svakere Fremskrittsparti ville trolig gjøre et regjeringsalternativ ledet av Høyre i valgkampen 2013 mer troverdig. Det ville trolig gjøre det litt mindre opprivende for KrF å velge den borgerlige siden. Venstres utvikling på meningsmålingene framover kan det derfor bli spennende å følge. Men jeg frykter at partiet har havnet i dødens posisjon, der alle partiets mulige maktstrategier ender i grøften. Da er Venstres eneste redning politikken. Men Venstres politikk imponerer da ingen?