FrP ser ut til planmessig å konstruere fiendebilder. Per-Willy Amundsens kronikk i Aftenposten den 16. desember, ”Hvorfor jeg er kritisk til islam”, er en studie i dette, men har skapt bemerkelsesverdig få kommentarer.
Amundsen fremstår i kronikken sin (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hvorfor-jeg-er-kritisk-til-islam-6722060.html) nærmest som en varsler; et individ som trer ut av massenes rekker, og som ved å tone flagg, tar ansvar. En stolt bsensk folkefiende, dr. Stockmann. Men holder retorikken?
Inngangen Amundsen gjør seg bruk av synes å være en tilnærmet klipp og lim fra Niall Fergusons Civilization: The West and the Rest (2011). Han ramser opp det som er selvfølgeligheter for de fleste av oss, hvor konklusjonen er at ..”Aldri, hverken før eller siden, har mennesker skapt samfunn som når opp til våre samfunns frihet og velferd”.
Rent polemisk må det anføres at det er vanskelig å forskuttere fremtiden. Personlig har jeg ambisjoner om å bidra til en bedre fremtid hvor våre nasjonale goder har blitt globale goder. Heri inkludert en verden i mer økologisk balanse, hvor vi også har klart å stabilisere menneskeskapte klimaendringer. En slik empatisk globalisering går sannsynligvis utover det Amundsen ser som sitt mandat som folkevalgt. Men på sikt er det et verdig mål for alle våre stortingsrepresentanter.
Men tilbake til fortiden. Amundsen glorifiserer at vi som sivilisasjon fant tilbake til ”våre gamle verdier” fra antikken. Litt humoristisk kunne vi si at Amundsen her høres ut som en muslimsk fundamentalist som mimrer over den fordums stolte fortid. Det er selvsagt riktig at antikken ga oss litteraturen og utprøving av demokrati i praksis, blant annet i de greske bystater. Dette var likevel meget begrensede demokratier. Herrefolket styrte, resten var treller og ”barbarer”.
Amundsen blir også for omtrentelig i sin omtale av den arabiske våren. I flere av disse samfunnene har islamistiske bevegelser vært forbudte. At en demokratisk åpning gir muligheter for en islamistisk dreining er de fleste enige i at er problematisk, inkludert mange muslimer.
Mange kristne opplever det for øvrig også som et økende problem at vår viktigste allierte USA, dreier i mer religiøs retning, med kristenfundamentalistiske presidentkandidater som benekter evolusjonsteorien. Det er potensielt et globalt problem.
At Amundsen ellers slår et slag for det sekulære samfunnet, er et standpunkt han deler med de fleste av oss.For å slå ring om det sekulære burde derfor Amundsens og FrP arbeide for å skille kirke og stat i Norge, slik at religionens makt over staten endelig blir avskaffet.
Majoriteten av landene i den muslimske verden er utviklingsland, pga islam, sier Amundsen. Men en enfaktorforklaring er sjelden holdbar; her hopper han bukk over andre momenter, som kolonihistorie, stormaktspolitikk og ressursplyndring utenfra.
Men FrP har tross alt lært av fadesen med Tybbing Gjeddes famøse kronikk, Drøm fra Disneyland, i Aftenposten den 25. august 2010. Her spurte FrP: ”Hva var galt med norsk kultur, siden Arbeiderpartiet vil erstatte den med flerkultur? Som er rotløshet satt i system og vil rive landet vårt i filler”.
Amundsen presiserer derfor at han har ingen ting mot muslimer. Jeg tror ham. Men han er samtidig en beregnende politiker. Hele innlegget munner ut i et budskap som sier at ”å videreføre vår samfunnsmodell” nå står i fare. Pga innvandring. Og ansvarlig for dette er regjeringen.
Er det dette partiet Høyre og Erna Solberg nå sier de har kommet nærmere etter 22/7?
Er Amundsens budskap subtilt? Nei. Farlig? Kanskje. Formen; innpakningen, konstuksjonen av fienden, den andre, er på et lavmål. Vi må forvente mer av en folkevalgt.